Aha

Da jeg knakk foten i 2009 hadde jeg det helt forferdelig. Når det sto på som verst trodde jeg knapt jeg skulle overleve; det var så sinnsykt vondt og utfordrende. Men i ettertid har jeg vært veldig takknemlig for erfaringen. Jeg har sammenlignet julen; både i år og ifjor; med den i 2009, og plutselig har ikke ting føltes så vanskelig lengre. Joda, det har vært mye tøft; men jeg klarer meg likevel selv og jeg kan GÅ ikke minst!
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.

Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...