Fange

Spiseforstyrrelsen ødelegger meg. Det er den som gjør at jeg ikke ber om innleggelsen jeg sårt trenger; rett og slett fordi jeg er så redd for å måtte bli veid eller presset til å spise. Samtidig er spiseforstyrrelsen det eneste som får meg opp om dagene; hadde det ikke vært for den hadde jeg bare forsvunnet i depresjonen. Tanken på at jeg er nødt til å opp og forbrenne gjør at jeg fortsetter. Tragisk ja, men det er sannheten. Samtidig føler jeg meg så stor og feit og ufyselig om dagene at det føles uutholdelig. Jeg switcher mellom å forsvinne i depresjonen hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og det anorektiske som aldri mer vil spise og ikke bryr seg noe om helsen min så lenge vekten går nednedned, og bulimien; som bare vil spise og spy vekk alt sammen. Det er umulig å få disse tre til å spille på lag! Føles som det klikket for meg. Det er uutholdelig. Jeg eser ut og blir bare mer og mer forvirret.