Juleønske

Jeg føler meg så avkreftet. Vet ikke helt om det er fysisk eller psykisk, sikkert litt begge deler. Jeg vil ikke mer av dette, er så sliten av alt skal gjøre så vondt hele tiden. Er så sliten av spiseforstyrrelse.
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.

Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?

Er det lov å innrømme at man kunne ønske noen andre kunne tatt over kampen for en liten stund?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?

Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!