Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.
SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)
Gruppe 1 Sammensatte spiseforstyrrelser
- Normalisering av spisemønster med minimum fire måltider daglig og et næringsmessig riktig kosthold
(alle får egen tilpasset grunnmeny) - Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt relasjonell fungering.
Gruppe 2 Spiseforstyrrelser og relasjonstraume
- Stabilisering av symptomer på spiseforstyrrelse og tidlig relasjonstraume,
- større innsikt i de ulike symptomene
- sammenhengen mellom disse og økt affektregulering
Gruppe 3 Spiseforstyrrelser/Forelder
- Normalisering av spisemønster
- Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt bevissthet knyttet til foreldrerollen.
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.
Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.
Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.
Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.
Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...
Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.
Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.
Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.
Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...
I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.
Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.
Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.
Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...
Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.
Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.
Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.
Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.
Åh, jeg ble veldig glad for å lese dette!! Du har gjort noen fine refleksjoner her, det er tydlig at du har hatt en tøff og inspirerende uke. Krysser fingrene for at det blir Februar jeg også. Hent ut noen næringsdrikker du, det er bare å gjøre positive ting med en gang man har en liten positiv gnist! Hva så om du ikke når bmi til jul, du kan jo ikke forvente å ta en stor kamp alene, men et skritt på veien har du allerede tatt denne uken, da kan du bare ta enda flere skritt! :) Stor klem!! <3
SvarSlettDette er så bra, det med Modum, de ønsker jo å hjelpe deg med HELE PAKKA, kan det bli bedre? jeg forstår at du trenger å omstille deg, men dette er en gyllen sjanse som jeg håper du vil ta i mot med så åpne armer du bare klarer.
SvarSlettHar veldig tro på dette, og ikke minst deg! <3
Jeg har tenkt mye på deg etter at du var her, og jeg ble veldig glad for at du fikk tilbudet, og at du sa ja :) For min del kom jeg inn 8 mnd før jeg egentlig skulle. Jeg ventet i 4 mnd, men den tiden gikk veldig fort. Om noen andre faller fra, så kan det jo hende at du kommer inn før. Vektoppgang er vanskelig, det har du vel fått med deg utifra det jeg har skrevet. Det er tungt, og det er en hard jobb. Men her har du behandlere rundt deg, og du har andre i gruppa di, det har hvertfall holdt meg her til tross for vanskelige dager.
SvarSlettJeg synes du har all grunn til å være fornøyd med det du fikk til mens du var her, for det er ikke bare bare å være her på vurderingsopphold. Det er mye informasjon, mange inntrykk + spenningen man selv sitter i. Gjør ditt beste før du skal inn, sånn at kroppen venner seg litt til at du spiser, for når du kommer hit, så er det rett på 4 måltider om dagen, og kroppen vil slå seg vrang når den ikke er vant med mat. Mageknip, forstoppelse osv. Det tok meg vel 3 dager før jeg fikk kommet meg på do...men det blir bedre, når kroppen blir vant med å få mat jevnt gjennom dagen.
Jeg skal tilbake på ettervern like etter påske, tror det er 22.april-5. mai, så om du får plass i februar, så vil vi treffes igjen :) Krysser fingrene for det ;)
Masse klemmer <3
Godt å lese! Håper du kommer inn nå i februar, og at du får den hjelpen du trenger frem til det, for å klare å starte da <3
SvarSlett