Vet ikke

De andre som var på vurderingsopphold samtidig som meg har såvidt jeg har forstått fått tilbud om behandling i januar eller februar. Jeg fant ut idag at jeg mest sannsynlig må vente til august

Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.

Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.

Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?

Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.