Hvordan går det?

Hele helgen ble tilbringt i sengen. Var veldig ute og nede og intenst deprimert. De forsøkene jeg hadde hvor jeg prøvde å gjøre noe endte alle i sammenbrudd og at jeg løp tilbake til sengen. Det er lenge siden depresjonen har gjort så intens vondt og vært så lammende. Jeg ville virkelig ikke leve lengre, men samtidig følte jeg meg for lammet til å orke å gjøre noe med det.
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.

Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)