Er det for mye forlangt?

Jeg ber ikke om gull og grønne enger. Jeg forventer ikke en strøm av perfekte dager eller en kropp som er i superform.
Men hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har gjort mye feil, mye dumt, men det har vel alle? Hvorfor krangler kroppen min imot uansett hva jeg gjør? Hva skal til for at jeg skal komme i balanse? Er det i det hele tatt mulig?
Hvorfor kan jeg ikke få mer enn noen få dager før ting går til helvete igjen? Hvorfor må jeg bli minnet på hvor jævlig ting kan være så fort jeg puster litt lettere?


Jeg spiser jo faen meg det jeg skal!
Tvangsforing. Hver dag. Utført av meg selv.
Hvorfor får jeg så lite igjen for det? Hva er vitsen med å kjempe denne kampen når formen ikke blir bedre til tross for mat og vektoppgang? Hvorfor kjempe for å være syk og normalvektig istedenfor å være syk og undervektig?


Smerter. Kvalme. Hodepine. Panikk. Utmattelse. Varme. Kulde. Hetetokter. Anfall. Håpløshet. Angst. Depresjon. Uro. Kramper.


Welcome to mye life.


Jeg ber ikke om å bli frisk NÅ eller om å klare alt.


Mitt ønske er å få slippe å ha vondt hver eneste dag. Få slippe kvalmen som brer seg i kroppen og angsten som river meg istykker. Få oppleve at kroppen fungerer normalt, som alle andres,  om så bare noen dager innimellom.
Jeg ber om å få lov å leve uten å konstant bli plaget. Er det for mye forlangt?






Og sånn btw, jeg er offisielt innlagt igjen.
Jeg burde reist tilbake for lenge siden, men jeg er redd for å ta imot den hjelpen jeg trenger, for jeg vet at den snart ikke er her lengre.


6.juni. Onsdag. Da er det slutt. DPSen legges ned.