Natten ble enda verre enn den forrige. Jeg var så utrolig sliten og håpet jo på å få litt skikkelig søvn. Istedenfor ble jeg skikkelig dårlig. Det begynte med magevondt og uro i kroppen. Ble bare verre og verre. Etter å ha prøvd å sove noen timer klikket magen min helt...Måtte løpe på do og kvalmen og ubehaget var ubeskrivelig. Tok sovemedisin, men heller ikke det hjalp stort...Uroen og ubehaget satt på en måte i hele kroppen. Det lignet på de to gangene hvor jeg har blitt skikkelig skikkelig dårlig før, så jeg ble utrolig redd. Angsten var kvelende. Jeg sovnet heldigvis til slutt.
Men jeg er fremdeles redd. Redd for at dette som jeg ikke helt hva er skal ramme meg igjen, fange meg og lamme meg helt. Det er en kombinasjon av fysiske plager og ekstrem angst som jeg er livredd for.
Jeg må liksom bare overleve og holde ut når det blir sånn. Klamre meg til håpet at det skal gå over før det blir enda verre. Det er vanskelig å få i seg maten også; jeg vil gjerne, men magen er sånn i ulage. Jeg spiser likevel, presser det i meg; men jeg kjenner at jeg ikke orker dette mange dager til. Føler det er en tap-tap situasjon uansett hva jeg gjør. Om jeg ikke spiser eller spiser mindre så er jo ikke det bra, men, samtidig;  når jeg spiser er det som tortur for magen.

Jeg vil så gjerne kunne leve uten å være redd. Det er tungt og utfordrende med spiseforstyrrelsen, men den føler jeg i det minste jeg kan påvirke litt. Den er liksom litt forutsigbar. Men dette andre er så ute av min kontroll..Er det noe jeg hater, så er det å ikke vite hva som skjer, ikke ha kontroll, være hjelpesløs.