Positive og negative resultater

For hver time jeg har med den personlige treneren, jo mer sikker blir jeg på at hun har personlige erfaringer med spiseforstyrrelser. Hun forstår meg så utrolig godt.

Jeg var litt spent på hva kroppsanalysen ville vise idag. Vekten er stabil, men det har den jo vært en god stund nå. Det positive var at jeg hadde økt muskelmassen med ca. tre kilo! Men siden vekten ikke har økt, så har desverre muskelveksten gått utover fettprosenten; som var en god del lavere enn sist gang. Må innrømme jeg ble litt satt ut over at den var gått såpass drastisk ned med tanke på at den allerede var for lav. Hadde ikke forventet det. Samtidig er det kanskje ikke så rart. PT-en sa at når muskelmassen øker så vil man gjerne få litt høyere forbrenning; i tilegg har jeg vært mye bedre i ryggen de siste ukene; noe som har gjort at jeg har klart å være i mer aktivitet enn tidligere.

Treningen siste måneden har jo virkelig hjulpet meg på den måten at jeg har blitt sterkere i kjernemuskulaturen og har mye mindre vondt i ryggen/kroppen generelt. Jeg føler meg mye bedre, jeg orker mer.
Samtidig er det ikke bra at fettprosenten har blitt enda lavere, og det fikk jeg ganske klar beskjed om. Hun vil ikke medvirke til at den faller enda lavere...Vi ble enige om å fortsette programmet, samtidig som jeg skal gjøre noen små justeringer mht. kostholdet. Ting som å bytte ut frukten med avokado; ha ekstra med linfrø og gresskarkjerner i havregrøten og prøve å få i meg litt nøtter hver dag.
Med tanke på at jeg må klare meg mer og mer på egenhånd nå frem til Modum, så tør jeg ikke gjøre de store justeringene. Føler jeg har mer enn nok med å holde meg stabil; men tror jeg skal klare å gjøre disse små grepene som PTen foreslo. Selv om det kanskje ikke virker som svære greier, så mente ihvertfall hun at det absolutt ville hjelpe å få i meg litt mer fett hver dag. Så jeg skal prøve.

Jeg så gjennom noen bilder fra noen måneder siden igår. Skjønner ikke helt hvorfor jeg lengter tilbake til den kroppen...Jeg er utrolig glad for at jeg ikke ser så forjævlig og syk ut i ansiktet lengre som jeg gjorde da, men kroppen, den savner jeg. Selv om jeg ikke har gått opp en enorm mengde kilo, så merker jeg likevel godt forskjell. Beina stikker ikke så mye ut lengre, klærene sitter litt strammere...Bare sånne småting som at jeg ikke klarer gripe rundt overarmene på samme måte som før trigger veldig.
Men det er jo ikke verdt det! Hvorfor i all verden savner jeg en syk knokkelhaug av en kropp som var helt nedkjørt? Kanskje er det fordi det var noe håndgripelig, noe "trygt"? Jeg vet ikke helt om det er lurt å tenke gjennom disse tingene, eller om jeg skal gjøre det jeg kan for å stenge ute tankene og savnet.
Kanskje er det beste å bare fokusere på det positive frem til jeg har blitt enda sterkere både psykisk og fysisk og kan takle alle tankene som ligger bak og lurer?
Det tar tid å forandre tankegangen, som PTen sa. Det har tatt tid å bli så syk som jeg har vært...Jeg har på en måte levd i en omvendt verden med forvridde tanker som etterhvert har overtatt alt..Det vil ta tid å få "vridd" de tilbake. Tid og hardt arbeid. Det krever mye. Man må innse og innrømme at alt man har jobbet mot og vært besatt av; det betyr egentlig ingenting. At man har kastet bort så utrolig mye av livet for å oppnå noe, som man så plutselig blir nødt til å gi slipp på og motarbeide for å bli frisk.
Samtidig handler det om å overleve, og egentlig har jeg ikke noe valg. Vil jeg leve, så må jeg bli frisk. Nothing more and nothing less.

Jeg har forresten fått vite at jeg kan få en ukes innleggelse etter sommerleiren(hvis jeg reiser) På den måten har jeg litt tryggere rammer rundt meg om det skulle være vanskelig når jeg kommer hjem igjen. Jeg hadde sånn halvveis slått fra meg å reise, men nå vurderer jeg det virkelig igjen! Er så vanskelig å bestemme seg...