Aksept

Å akseptere at man er der man er. Akseptere at det for øyeblikket er mange begrensninger. Akseptere at kroppen ikke fungerer som ønsket.
Akseptere at man er nødt til å legge opp dagene etter det.

Det er det jeg er nødt til. Det er vanskelig. Tankene stritter imot. Å akseptere kan fort føles som å gi opp eller "godkjenne" at ting er som de er. At jeg synes det er helt greit. For det gjør jeg jo ikke.
Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er snakk om å gjøre det beste utav situasjonen nå, la det ta den tiden det trenger; sånn at jeg etterhvert kan komme meg videre.

Jeg har tenkt en del på det idag. Vi har vært nødt til å snakke om hva som skal skje fremover, med nedleggelse osv.
Det er bestemt at jeg skal få faste tredagers opphold med 14-dagers mellomrom på en annen DPS. Jeg har ikke vært hjemme lengre enn ni dager på det meste på over tre måneder.
I tilegg har jeg vært så utslitt på slutten av hjemmeoppholdene at jeg nærmest har kollapset. Så hvordan skal det gå med to uker?

På en eller annen måte må jeg finne ut hvordan jeg kan holde ut lengre. Unngå å knekke sammen av utmattelse. Det er vel her dette med aksept kommer inn. Kanskje er jeg nødt til å akseptere at jeg feks må ta annenhver dag med null aktivitet? Bare tanken gjør meg dårlig. Distraksjon og aktiviteter har jo holdt meg gående; samtidig er det kanskje det som har slitt meg ut også.

Siden torsdag har jeg vært tvunget til å sitte/ligge 99% av tiden. Hele kroppen har verket. Det har føltes som om jeg har løpt maraton. Når jeg kom inn igjen her på fredag var det så gale at bare tanken på å skulle stå oppreist og lage seg til mat nesten fikk meg til å gråte. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å gjøre ting, så har jeg ikke klart det. Kroppen har gitt totalt etter.

Etter to hele dager nærmest sengeliggende, så klarte jeg å gå meg to korte turer igår. Idag reiste jeg en tur i senteret; noe som var altfor ambisiøst. Jeg tenkte at jeg alltids kunne sette meg ned på en benk og hvile litt om det ble for intenst, men det var ikke tilstrekkelig i det hele tatt.
Det var like før jeg la meg rett ned på gulvet. Heldigvis traff jeg på den psykiatriske sykepleieren, som sa jeg kunne få legge meg ned på sofaen i venterommet der hun jobber. Etter 20 minutter der klarte jeg å få presset meg ned til bussen.

Resten av dagen har blitt tilbringt på sofaen med enorme ryggsmerter. Satt på en film, men det var umulig å fokusere.
Det går litt bedre nå etter en dose med paracet+ibux. Klarer å sitte oppreist og gå litt.

Det er så slitsomt og ikke minst hemmende. Derfor vil jeg gjerne utnytte det maks når jeg kjenner litt bedring. Men jeg må altså prøve å ta det med ro de dagene jeg føler meg bedre også; for å unngå at jeg blir veldig dårlig.

Jeg har trodd hele tiden at det er mangel på muskler som er problemet og grunnen til ryggplagene. Men det henger liksom ikke helt sammen med tanke på at jeg har trent kjernemuskulaturen i fem uker, og økt tre kilo i muskelmasse. Jeg trodde jeg hadde blitt sterkere, jeg HAR jo blitt sterkere, men likevel streiker kroppen(og da spesielt ryggen). Det har fått meg til å lure på om det kan være noe mer. Med tanke på at jeg har benskjørhet er det jo en viss mulighet for at jeg kan ha fått en brist eller lignende på et tidligere tidspunkt og at dette kan forklare mye av smertene. Jeg burde jo få tatt et bilde av ryggen, skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det for lenge siden! Skal ta det opp med legen imorgen. Når det blir så gale som nå, at jeg nesten trenger rullestol for å få meg rundt, da må noe gjøres.

Jeg føler jeg har våknet mer til liv igjen de siste månedene. Jeg er ikke så nedkjørt psykisk(om en ser bort fra periodene med sterk angst).
Jeg får i meg måltidene som jeg skal.
Da er det virkelig ikke lett å akseptere at jeg ikke klarer gjøre mer. Jeg vil så gjerne. Vil så gjerne presse meg. Drite i den dumme ryggen.
Men da skjer jo det som har skjedd nå. Når jeg ikke aksepterer at jeg for øyeblikket trenger usannsynlig mye hvile, da går kroppen ut i streik.

Hvordan akseptere at akkurat nå trenger jeg hvile kombinert med mat? Det er en kombinasjon som føles veldig ubehagelig. En kombinasjon som jeg var forberedt på i den første fasen, de første ukene/måneden, som jeg på sett og vis klarte å forsone meg med; nettopp fordi det var midlertidig, til jeg ble sterkere.
Men NÅ?
Nå når jeg knapt har gjort annet enn å spise i nesten tre måneder?
Hvordan holde motivasjonen oppe når kroppen plutselig streiker mer enn noen gang?

Jeg tenker med gru tilbake på mars. På hvordan pappa måtte bære meg fra leiligheten og ut i bilen for å få meg til legen. På hvordan hvert eneste sekund var uutholdelig. Hvordan jeg ikke ville leve mer for det var for grusomt, samtidig som jeg ikke ville dø.
Medisinsk avdeling. Forvirring. Angst. Død. Grensepsykose. Mareritt i våken tilstand.

Der har jeg jo grunnen til at jeg fortsetter. Uansett hva jeg opplever nå eller fremover; ingenting kan bli så forjævlig som det jeg opplevde da. Jeg vil bare glemme det; samtidig som jeg er tvunget til å huske det for å presse meg videre.

Imorgen eller på onsdag reiser jeg uansett hjem. Noe må jeg gjøre annerledes enn det jeg har gjort før. Det tydeligvis ikke nok å være "flink" eller fullføre kostplanen. Jeg må begrense aktiviteten til et minimum.
Må gå imot all "sunn fornuft" og de vanlige rådene om en bra helse med andre ord. Ikke noen 30-minutters daglig aktivitet på meg nei.

Det er jo ikke sikkert at det er løsningen, men jeg må jo nesten prøve. Om det hjelper; så har jeg ihvertfall bevis for at det har vært aktivitetsnivået mitt som har vært for høyt tidligere. Så får jeg ta det derfra.

Det kommer ikke til å være sånn alltid. Men akkurat nå er det sånn. Må minne meg på det OFTE tror jeg.