Vekten idag føltes helt uakseptabel. Jeg fortsetter å gå jevnt og trutt oppover til tross for at planen og målet frem til august var å holde stabil vekt.
Jeg føler virkelig at jeg ikke gidder mer. Orker ikke. Det er et eller annet med det der å bevege seg fra 40-tallet og over til 50-tallet som føles grusomt utrygt.
Men samtidig er det ikke bare det. Jeg føler jeg fortjener mer resultater enn det jeg har fått. Etter så mye jobbing hadde jeg helt ærlig trodd at kroppen skulle fungere en god del bedre. Motivasjonen for å fortsette på samme måte er ikke spesielt stor når jeg en stor del av tiden er like dårlig som i begynnelsen. Når jeg hele tiden faller tilbake. Jeg har holdt ut og holdt ut og holdt ut; hvorfor bærer det ikke mer frukter? Jeg kunne holdt ut vektoppgangen om det samtidig gav meg noen fordeler.
Helt tilbake dit jeg var vil jeg ikke. Det er ikke det tankene mine kretser rundt. Det er mer det at jeg vil stoppe den vektoppgangen som har vært de siste ukene og holde meg der. Ikke la være å spise, men å kanskje kutte ned litt. Jeg vet hvordan det høres ut. Litt her og litt der. Det er bare spiseforstyrrelsen som lurer meg osv. Jo, kanskje, til en viss grad. Samtidig er det jo jeg som skal leve oppi alt dette her. Det er fremdeles to måneder til Modum. Jeg vil ligge på en vekt som jeg/spiseforstyrrelsen klarer å akseptere, samtidig som den er akseptabel ifh. til å komme inn på Modum. Det er jo egentlig det som har vært avtalen hele tiden også...
Det som har motivert meg til å fortsette å spise all maten osv. er jo ting som treningen med PTen og det å generelt kunne gjøre mer/aktiviteter. Nå ser det ikke sånn kjempelyst ut ifh. til å kunne fortsette med dette. Ryggen hindrer meg en stor del av tiden og jeg vet ikke hvor mye jeg kan/bør gjøre før jeg har fått tatt røntgen. I tilegg har magen vært helt vrang siste dagene. Og da føles det ikke som om det er så mye igjen.
Jeg mener ikke at jeg kommer til å snu,gjøre noen helomvending eller løpe med åpne armer tilbake til spiseforstyrrelsen(anoreksien?) men å gjøre noen justeringer står for meg som et sterkt alternativ akkurat nå.
I just need a break.
Jeg syns hvertfall du er kjempeflink, og da mener jeg ikke bare fordi vekttallet ditt har økt, men alt du har fått til. Når det er sagt er ikke verken 40- eller 50-tallet noe for en jente på din alder å ligge på, det er ikke friskt!! Det vet du vel egentlig? Så at du har plager i kroppen din tror jeg desverre er en mer langvarig prosess, selv om du føler du har gått opp mange kil og jobbet veldig hardt :( Ting tar tid.
SvarSlettMen jeg Vet du er på riktig vei, tenk vhor mange år du har brutt ned kroppen din, oppbyggingen vil ta lang tid, men det vil være så mye mer verdt det. Tenk da på om det vil være "verdt" å snu, å gå tilbake til å ha depresjoner, masse vondter, triste tanker og kroppshat istede.
Jeg er sikker på at du vil oppleve at de kroppslige plagene vil forsvinne mer etterhvert, men du må nok jobbe med en ting om gangen snuppa. Selvfølgelig vil sf'en ønske å kompromisse med å ikke ville komme over det og det vekttallet, men hvis man skal sette slike komprimisser vil man aldri bli frisk, verken vektmessig og iallefall ikke tankemessig.
Uansett, den jobben du gjør nå er kjempebra, men skjønner godt at det er dødsvanskelig å se det selv. Klem :)
Å bli frisk fra en sf innebærer vektoppgang. En behandler, en ernæringsfysiolog, eller who ever, kan ikke bestemme over kroppen. Om dere lager en avtale på stabilisering, så er det fullt og helt opp til kroppen å bestemme hvor vekten stanser. Den stanser ikke fordi noen SIER den skal stanse. At du ikke høster noen goder ennå, som du sier, så må du ikke glemme at du er veeeeeeldig tidlig i startfasen ennå. Kroppen blir ikke i tipp topp stand etter kun noen uker med mat. Kroppen din har fått juling i mange år, på flere måter. Den trenger tid på å få hentet seg inn. Du kan jo sammenligne, de årene du har skadet kroppen vs tiden du har prøvd å være snill mot den. Det tar tid å bygge opp noe som er ødelagt. Du må heller ikke glemme at du skader kroppen igjen når du faller. Da må du opp igjen. Og det er jo ikke bare mat som må til for å bli friskere.
SvarSlettTING TAR TID. Det evinnelige ting tar tid. Det VIL gå seg til, men ja, det tar tid. Dessverre...
Do what you can girl <3
Dere har helt rett begge to. Men når jeg skrev dette tenkte jeg hovedsaklig på denne perioden før jeg begynner i behandling på Modum. Det er snakk om to måneder. To måneder hvor jeg ikke får noen form for behandling for spiseforstyrrelsen, bortsett fra hjelp til generell stabilisering.
SvarSlettLegen har faktisk sagt at jeg mest sannsynlig ville begynne å gå ned i vekt etter en stund på den kosten jeg har hatt pga. muskelvekst og økt forbrenning. Vi ble enige om å isåfall øke inntaket litt når/hvis det skjedde. Selvfølgelig kan ikke legen vite sånne ting hundre prosent, men at jeg får en vektoppgang uten økning av kosten var liksom ikke noe som var veldig sannsynlig.
I tilegg har jeg plutselig ikke denne legen lengre fordi DPSen ble lagt ned, så det blir mye usikkerhet.
Men som sagt, jeg snakker om frem til august, ikke resten av livet. Ja, det blir tøft på Modum, men der har jeg oppfølgingen jeg trenger, det har jeg ikke nå.