Så rart.

Har pakket sammen de få tingene jeg pakket ut igår. Må være ute av rommet til klokken tolv imorgen.
Fikk med andre ord ikke være her en ekstra dag. Det er synd, for hadde virkelig trengt det nå. Men kan ikke akkurat si at jeg er overrasket heller. Jeg har nesten sluttet å forvente noe som helst iforhold til oppfølgingen jeg skulle få. Listen over ting som ikke har blitt sånn som det ble sagt er lang som et vondt år. Den eneste måten jeg klarer å unngå å bli helt fortvilet på, er ved å bli apatisk istedenfor. Forvente det verste for å slippe å bli skuffet.

Jeg fikk beskjed igår om at jeg skulle få snakke med legen fra den gamle DPSen idag(hun skal visst jobbe her en periode). Ble positivt overrasket over det.

Jeg vet ikke helt hva som har forandret seg, men den støttende tonen fra tidligere var helt borte. Hun har alltid vært veldig ærlig og til tider litt skarp når det har vært nødvendig; men også støttende og engasjert.
På den gamle DPSen fikk jeg skryt for innsatsen jeg la ned. De så hvor hardt jeg kjempet, og hvordan jeg fulgte opplegget hele veien til tross for masse motgang og fysiske plager. Etterhvert som jeg begynte å ta permisjoner for å "øve" på å være hjemme, så var det de som mente at jeg burde ta ting steg for steg, ta det litt med ro. At jeg ikke trengte presse meg til altfor mange dager om gangen og at jeg ikke BURDE gjøre det. Jeg skulle utfordre meg selv, men likevel ikke presse meg selv altfor hardt. Flere ganger mente jeg at jeg burde presse meg enda litt til; være enda flinkere, prøve enda mer. Men da minnet de meg på hvor viktig det var at jeg fikk hente meg inn igjen(ved å være på dpsen)slik at jeg klarte å holde måltid/aktivitet stabilt uten å kollapse totalt(noe jeg holdt på å gjøre flere ganger når hjemmeoppholdene ble lengre).
I disse månedene var jeg på det meste hjemme en uke om gangen...Noe som egentlig var sinnsykt bra med tanke på hvor dårlig jeg var før jeg kom inn både med angst og spiseforstyrrelse. I slutten av mars klarte jeg ikke en gang være i leiligheten aleine; å sove der eller innta mat var helt umulig.
Heldigvis fikk jeg ta det gradvis. En dag, en natt og etterhvert flere netter.
Det var tungt hele veien, men det at jeg hadde et støtteapparat gjorde at jeg fortsatte å utfordre meg selv.


Men så skulle DPSen stenge. Vi hadde jo visst om det lenge. Jeg ønsket å snakke om det flere ganger, men fikk som oftest beskjed om å fokusere på her og nå istedenfor å tenke så langt frem.
De siste ukene ble det jo såklart litt mer snakk om hva som skulle skje videre. Jeg fikk vite at de mente oppholdet mitt hadde gått over all forventning. De hadde aldri trodd jeg skulle stå på sånn som jeg hadde gjort...Et vellykket opplegg rett og slett ifh. til det som var målet(stabilisering).
Det ble også sagt at det var viktig å kunne viderføre mest mulig til den nye DPSen, slik at overgangen ble så smertefri som mulig. Jeg gruet meg, men samtidig sa jeg til meg selv at jeg bare måtte stole på det som ble sagt.

Saken var den at det egentlig skulle stått ferdig en ny DPS før den gamle ble stengt, men denne nye DPSen var ikke engang påbegynt og de har anslått at det vil ta 5-8 år å bygge den(pga. krangling om øknomi).
Mamma ville gjerne skrive i avisen om dette i håp om å få mer fokus på saken. Tilbudet var for lite fra før av, og nå er det bare fem midlertidige plasser(på DPSen jeg er nå altså) frem til den nye DPSen kommer!
Det er utrolig synd at psykiatrien ikke blir prioritert mer, så jeg sa til mamma at det var greit at hun gikk til avisen. Det ble en fin artikkel som fikk frem budskapet.
Men på slutten sto det en uttalelse fra avdelingslederen her jeg er nå; om at det midlertidige tilbudet som de har her er mer enn nok og like bra som det på den gamle DPSen.

Reagerte litt på det da; det sier vel seg selv at om tilbudet hadde vært like bra/tilstrekkelig så hadde man ikke behøvd å bygge en ny DPS? Dessuten er sengeplassene halvert!

Uansett; poenget mitt var at opplegget her har vært så milelangt fra det jeg hadde at det nesten er latterlig. Jeg kunne heller ønske jeg ble forberedt på det, enn at jeg ble lovd noe som aldri var oppnåelig. Samtidig tror jeg de fra den gamle DPSen er litt sjokket og overrasket selv over hvordan ting (ikke) fungerer her.

Likevel føler jeg at jeg til en viss grad takler situasjonen. Prøver å gjøre det beste utav det.

Det jeg derimot ikke takler er at støtteapparatet rundt meg har smuldret opp. Plutselig får jeg beskjed om at må presse meg enda mer når jeg sier jeg allerede er på bristepunktet. Hvorfor fikk jeg masse skryt for kort tid siden fordi jeg klarte en hel uke hjemme, mens det nå blir tatt som en selvfølge at jeg klarer meg på egenhånd i to uker?
Hva skjedde med å ta ting gradvis?

Når jeg fortalte legen om at jeg slet litt om dagene så var svaret at; jammen, det var jo som forventet det når du skulle klare deg mer på egenhånd.

Vekten er stabil, så du klarer deg nå ihvertfall.

Virkelig? Skal det gå tilbake dit at det ikke betyr noenting hvor mye jeg spiser og spyr, så lenge vekten holder seg stabilt?


Jeg nevnte også at jeg hadde lyst å reise på ferie, tror det kunne gjort godt. Hadde behov for å snakke om det fordi jeg var usikker på om det var viktigere å fokusere på å holde ting stabilt(bruke energien på det) enn å reise...Tenkte jeg kunne få litt innput på det. Forklarte litt hva ferien ville gå ut på.
I tilegg sa jeg at jeg synes det var vanskelig å planlegge noe sikkert med tanke på ryggen som har vært veldig dårlig.

Ja, du tror liksom det blir så veldig mye bedre av å sitte inaktiv hjemme da?

Var det eneste svaret jeg fikk sammen med en småsur mine.

Hvorfor oppfører alle seg plutselig som om jeg er en bortskjemt drittunge som helst bare vil ligge på sofaen og bli oppvartet av en gjeng tjenere? Som om jeg VIL være innlagt eller ha behov for hjelp.

Men jeg hadde aldri forventet det fra henne. Nå snakker jeg ikke bare om den kommentaren, men hele samtalen; som for det meste gikk i at jeg burde klare meg på egenhånd og at det var forventet at jeg ville bli dårligere...Som om det ikke betyr noe som helst at jeg har det jævlig fordi det var forventet fra deres side?

Jeg kunne ønske at jeg ikke trengte mer hjelp. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte noen hjelp. Jeg kunne ønske jeg klarte meg helt selv. At kroppen og hodet fungerte. At jeg var sterk nok på egenhånd.
Det er jo det som er målet! Hvorfor tror de at jeg mener noe annet?

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg en alvorlig sykdom, har de glemt det? Hvordan kan de støtte meg i det ene øyeblikket for så å fortelle i det neste at det ikke er bra nok likevel? Hvordan er det greit å la være å høre på en alvorlig syk person? La vedkommende bli sykere og håpe på at vekten holder seg frem til Modum?


Hva i HELVETE er det egentlig jeg har gjort galt? Jeg har jo kjempet mer nå enn noengang.
På en måte gjør det meg så forbannet at de forventer at jeg mislykkes; at jeg tenker at jeg skal motbevise det. Samtidig er det ikke sånn at jeg bare kan "bite sammen tenna" og bli bedre/frisk. I wish. Jeg kan legge ned innsats og gjøre mitt beste, men jeg trenger drahjelp.