mandag 11. juni 2012

OMG

Så ble det akkurat sånn jeg ble lovd at det ikke skulle bli.

Hadde innkomstsamtale med lege og synes det gikk OK. Virket ikke som om hun visste så mye, og hun skulle absolutt snakke om KALORIER ditt og kalorier datt. Prøvde likevel å ikke bry meg så mye; det viktigste er jo miljøarbeiderne som jobber i avdelingen.

Så at det sto fiskekaker til middagen idag. Tenkte jeg skulle forsikre meg om at det kom rent kjøtt eller fisk til meg siden jeg ikke kan spise fiskekaker. Dette skulle jo være nøye beskrevet i alle papirer som var sendt over fra den andre DPSen+at vi var innom temaet i legesamtalen. Neida, det hadde de ikke gjort, men de kunne gjøre det imorgen.
FINT det, men jeg hadde liksom planer om å spise noe idag også! Ble litt småirritert. 
De visste jo hva som sto på planen min?

Men da ene miljøarbeideren kom inn og begynte å spørre om hvilken mat jeg LIKTE og om hun skulle bestille glutenfritt brød, da begynte jeg virkelig å lure. Etterhvert skjønte jeg at de ikke visste noen ting. Ikke en dritt. Ingenting om verken kostplan eller FODMAPS-diett. Alt som jeg ble lovd så tydelig at det skulle bli detaljert beskjed om for å unngå for mye styr og misforståelser.

Låste meg bare helt. Var allerede så utrolig sliten og i dårlig form.
Du må nesten si hva du vil ha og hva du vil spise.

VIL? Jeg vil ikke! Jeg vil ikke spise! Jeg MÅ.

Prøvde å forklare hva FODMAPS gikk ut på og hvilken mat jeg kunne spise/ikke spise. Begynte å gråte før jeg hadde begynt omtrent. Det er jo så omfattende. Jeg VET jo alt, men å skulle sitte å legge ut om det til noen som tydeligvis ikke har noe info whatsoever, det føltes veldig overmannende.

Det endte med en stress-tur på butikken for å kjøpe et eller annet som jeg kunne få i meg som "middag". I tilegg måtte jeg kjøpe inn så og si alt det andre som står på kostplanen min. Når vi kom tilbake fikk jeg beskjed om at jeg måtte spise på rommet(!)for å ikke være til sjenanse for de andre(?)+at jeg måtte oppbevare all maten der også. Prøvde å si at det var veldig vanskelig for meg, men neida, sånn var det.
Heldigvis fikk jeg snakket med en av de andre ansatte som sa at jeg selvfølgelig skulle få lov til å lage til maten og spise den på kjøkkenet!

Må innrømme jeg ikke ser helt poenget med å komme inn her og omtrent bare snu i døra annenhver uke. Ser ut til at jeg må reise hjem igjen på onsdag formiddag. Får jo ikke tid til å slappe av eller hente meg inn igjen på den lille stunden?

Føler meg litt oppgitt. Men ble oppmuntret av horoskopet mitt idag da, kunne ikke la være å le litt!:P

Det blir kanskje ikke så lett å beherske temperamentet idag, mye av det som kan gå galt vil gjøre nettopp det. Prøv allikevel å smile, tenker du deg om, så har du det jo bra, ikke sant?

4 kommentarer:

  1. Ja det var en litt ubehagelig start!
    Men hvis du ser lit på siutasjonen i ettertid, så fikk du heldigvis handlet deg mat (så du har mat!), og du fikk alliert deg med hvertfall 1 ansatt. Og det er bare dag 1 (2?). Ser ut som ting er lit berg- og dagbane, men det betyr hvertfall at ting kan gå bra, som du erfarer :) Hold fast i det!!
    Og jeg er sikker på at det horoskopet var ment to be, selv om det er litt lol med sånn, så er det litt gøy ;)
    Husk at du spiser for DEG og du er der for DEG og jobber for DEG. alle protester (ja, jeg kaller det det) gjør du (sf'en) mot DEG, selv om du kjenner at du gjør det i irritasjon mot de ansatte eller mot verden på ting som blir urettferdig eller misforstått mot deg. Det blir bare å jobbe Mot sykdommen :( Alt annet er et skritt i riktig retning, ellers kunne du gitt opp behandlingen. Sant?
    Du er flink!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk <3 Ja, du har helt rett ;) Er jo det jeg tenker hele tiden. Samtidig er det greit å kunne få litt forsikring og støtte fra de rundt en om at det man gjør er bra/det rette.

      Større sjanse for å snu seg til spiseforstyrrelsen om jeg føler meg helt alene kinda. Som oftest klarer jeg å stoppe opp før det skjer, men av og til er det som om spiseforstyrrelsen er den eneste jeg kan stole på(spesielt når alle rundt meg roter sånn :P)

      Slett
  2. Skjønner veldig godt at du ble oppgitt. Du sliter, og du er innlagt for en grunn, og så bare...har de ikke peil? Det blir liksom en ekstra belastning å måtte fortelle, og lære dem hvorfor du er der..hva du trenger. Når sykdommen vil en ting, og du en annen. Merkelig opplegg med at du bare kan bli noen få dager, så utskrivelse, så innskrivelse osv osv? Det er jo bare stress da...djeez...men, du får bare gjøre det beste ut av det lille venn (som er myyyye høyere enn meg, høhø)

    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, nettopp! Hvordan skal de kunne støtte meg når de ikke engang vet hva jeg skal spise til måltidene? Når jeg er både sliten og gjerne har vondt i magen, så er det jo fristende å hoppe over eller kutte ned på noe...+frustrasjonsnivået som bygger seg opp over at de som skal være der for en ikke har peiling. Joda, det er mitt hovedansvar, men samtidig så trenger jeg jo disse "pausene" hvor jeg får litt hjelp til å dra lasset for å bli sterk nok til å klare meg aleine hjemme. Om jeg ikke får den hjelpen, så har det ikke mye for seg å være her.

      Slett