1 uke

Er overstått. Jeg er på vei inn i uke nummer to uten oppkast. Kan ikke huske sist jeg var her(kanskje rundt 1,5 år siden).

Dagen idag er vanskelig. Tanker om at har jeg holdt ut alt dette bare for å ha det sånn som jeg har det nå?er påtrengende. Det føles til tider som om jeg holder pusten mens jeg balanserer på en line som aldri tar slutt.
Objektivt sett har jeg oppnådd mange positive ting. Jeg har gått fra at bulimien har styrt meg totalt til å plutselig ha plass til andre ting. Både i hodet og på timeplanen. Jeg har i større grad kunne slappe av, ihvertfall de siste dagene. Samtidig er det som jeg har et hull inni meg. Et hull som nå må fylles med noe annet enn bulimien. Jeg prøver å fylle det opp med konstruktive ting. Prøver å overbevise meg selv om at det vil bære frukter etterhvert. At det vil gi meg glede og mestring, selv om jeg ikke kan kjenne på det nå.

Jeg må hele tiden minne meg på at følelser ikke er farlig. At tomheten ikke er farlig. Og ikke minst at bulimien bare er en "quick fix".

B/P may be a quick fix or relief, but it will always end up taking more of you than it gives.

Samtidig murrer det i bakhodet at jeg strengt tatt ikke har noen rett til å skryte over denne uken med tanke på et ikke-eksisterende matinntak. Tanker om at sulting ikke er verdens beste alternativ osv.
Men for min del så jeg og ser jeg bare to alternativ sånn situasjonen er nå.

Alternativ nr. 1

La bulimien styre. Prøve å fylle opp dette "hullet"/tomheten med mat, men ikke komme noen vei, fordi det vil aldri kunne fylles med mat. Det vil aldri bli nok. Det eneste som skjer er at jeg får ødelagte tenner, null penger og mister all selvrespekt. For å ikke snakke om at hullet bare vil vokse seg større for hver dag.

Alternativ nr. 2

La være å fylle opp med mat og heller bruke tiden på konstruktive ting(fag, lese, rydde, være sosial etc).
Selv om dette heller ikke direkte fyller hullet, så vil det kanskje etterhvert få det til å krympe(?) I tilegg beholder jeg selvrespekten og pengene mine(!)

Alternativ 1. har desverre vært en realitet alt for lenge. Det er etterhvert blitt et så dårlig alternativ at jeg tilslutt nektet å se på det som et alternativ. Er det egentlig så rart at jeg holder fast på alternativ nr. 2 sammenlignet med alternativ nr. 1? I think not.

Samtidig vet jeg at det ikke er holdbart over tid. Jeg er fullt klar over at det burde være et tredje alternativ som ligger midt imellom en plass. Men det finnes ikke her og nå. Jeg vet at for å bli frisk er jeg nødt til å finne tilbake til alternativ nr. 3, jeg er nødt til å kanskje skape det på nytt igjen.

Men dette trenger jeg hjelp til, og i påvente av den hjelpen må jeg bare holde ut best mulig utifra forutsetningene mine.