delt

Jeg er ikke helt sikker på hvem som er meg lengre.
Når bulimien tar over forandrer personligheten min seg. Når dette andre(borderline?)tar over blir jeg grusom. Og når det tredje, depresjonen tar over, blir jeg ingenting. Og når dette siste, jeg vil ikke kalle det anorektiske,men gjør det likevel i mangel av bedre ord, da blir jeg mer meg enn med noe av det andre. De åtte dagene hvor jeg holdt pusten var jeg mer MEG enn jeg har vært på månedsvis. Tror jeg. Håper jeg. Jeg var mer av det jeg tror og håper er MEG. Jeg tenkte ikke bare på mat og kalorier og forbrenning og SKAMSKAM, eller hvordan jeg skulle ødelegge meg selv mest mulig. Jeg tenkte på fremtiden, på skolefag, på utdanning. På å være sosial, på hunden min, på de små øyeblikkene. Alt.

Likevel. På to dager har bulimien klart å rive meg i stykker igjen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Om jeg noen gang har det. Alt er kaotisk. Jeg selvskader. Men egentlig ikke. For jeg skader jo ikke meg selv. Det er ikke jeg som skader. Bulimien skriker, borderline skriker. Jeg skriker? Jeg vet ikke. Jeg vil jo ikke. Men kaoset er så enormt. Så uutholdelig. JEG holder det ikke ut.
Trenger den fysiske smerten, selv om det aldri er nok. Aldri gjør like vondt som det psykiske.

Kanskje alt er meg? Men det er for vondt å tenke på. Hvordan kan jeg være så fæl? Det føles jo ikke som det er meg. Jeg er nødt til å skape skiller, klare linjer, for å holde ut. Er nødt til å dele for å ikke bli tilintetgjort.



SKJERP deg din dritt! Om du bare ikke hadde vært så svak, om du bare kunne ta deg sammen og ikke være så egoistisk.

Jeg er syk.  

Unnskyldninger! Du er feig, ingenting annet.