Matens og følelenes Mysterium

Dette skulle bli et innlegg om mestring. Om to dager oppkastfri. Og blabla. Denne dagen har vært lang. Eviglang. Minuttene har sneglet seg avgårde og kampen mot bulimien har pågått store deler av dagen. Etterhvert som dagen begynte å nærme seg kveld minnet jeg meg på sånn ca. annenhvert minutt at nå har jeg holdt ut hele denne dagen, så da skal jeg søren meg ikke fucke opp ting nå. Det er det ikke verdt.

Men LIKEVEL. Likevel sto jeg for bare minutter siden med hodet over do. Til tross for at ikke ett fiber i kroppen min ville verken spise eller spy, så var det akkurat det som skjedde. Selv om det eneste jeg kjente på var kvalme og vondter i kroppen, så gjorde jeg det. Selv om avskyen til maten og hele konseptet å spise, fyller meg, så gjorde jeg det. På en eller annen underfundig måte klarer bulimien gang på gang overbevise meg om at jeg bare må, at fæle ting skjer om jeg ikke gjør som jeg "skal".

Det slår aldri feil. Til tross for at det eneste jeg tenker på når det står på er at; dette er forjævlig. Dette er helvete, vær så snill, la meg få slippe, la dette være den siste gang ever. Til tross for den ekstreme lettelsen når jeg ENDELIG er ferdig. Så gjør jeg det igjen og igjen og igjen. Det føles som tortur. Jeg skjønner det ikke.

På ene siden hjelper det meg å personifisere spiseforstyrrelsen. Å tenke at; der er den bulimien igjen. Tenke at det er bulimien som snakker og skille MINE tanker fra spiseforstyrrelsen. Det hjelper å konkretisere når jeg skal kjempe imot.

På samme tid går dette i totalt konflikt med alle mine mestringsstrategier opp gjennom årene. Metoder hvor jeg ved å piske meg selv videre og bruke selvhatet som bensin faktisk har klart å fortsette. Om jeg personfiserer spiseforstyrrelsen og gjør forskjell på mine og spiseforstyrrelsens tanker, friske og syke tanker, så kan jeg ikke lengre bruke de såkalte syke tankene mot meg selv. Jeg kan ikke lengre bruke avskyen ovenfor meg selv og mine(spiseforstyrrelsens)handlinger til å "ta meg sammen" eller "skjerpe meg".

Og det er skummelt. For da rakner jo alt. Da blir det ENDA mer kaos utifra alle mine tidligere erfaringer. Jeg kan ikke la meg selv slappe av eller gi meg selv pusterom, for da vil bulimien ta over totalt.
I desperasjon bruker jeg selvhatet som bensin, som motivasjon, fordi jeg ikke kjenner til annet og er livredd for å stå uten noe "drivstoff".

Jeg er så drittlei. Jeg vil ikke mer av dette, men finner jo uansett ikke veien ut selv. Jeg er nesten så desperat at jeg vurderer Haukeland NÅ med en gang. Men samtidig tror jeg ikke jeg klarer enda et behandlingsopplegg som ikke gir meg den hjelpen som er nødvendig. Det er lett å tenke at alt er bedre enn sånn som det er nå, og derfor ta imot uansett hvilke tilbud det er man får...Men samtidig er det kanskje ikke det lureste?

Føler det blir omtrent som om en med brystkreft får to alternativer; få behandling på Haukeland med en gang for lungekreft fordi dette kan de ALT om, eller måtte vente 6 måneder for så å få behandling for brystkreft.

Det ble kanskje en dum sammenligning, men håper dere skjønner poenget mitt. De kan ha så bra opplegg de vil med det de holder på med på Haukeland, men om det ikke er det jeg trenger, så har det lite å si.

Men i desperasjonen kan all behandling føles bedre enn ingen behandling? Jeg vet ikke, rett og slett.