Nerveskade?

Mamma ringte legevakten idag pga. at foten min bare har blitt merkeligere og merkeligere. De mente det kunne høres ut som jeg kanskje har fått en nerveskade pga. spiseforstyrrelsen og eventuelt mangel på B-vitamin. Jeg aner ikke om dette er noe som er lett å finne ut, men må sikkert til legen min igjen. Jeg har tenkt mer og mer på at jeg kanskje har fått en betennelse eller noe, men nerveskade er kanskje enda mer sannsynlig? Jeg vet ikke...Men merkelig nok har foten min plutselig blitt MYE bedre nå, den kjennes nesten som normal igjen:P Så jeg håper det går over så jeg slipper ny legetime!(skal uansett til legen om et par uker)

Ellers så er det litt vanskelig ifh. til mamma om dagene(ikke at det forsåvidt er noe nytt). Hun mener at jeg gjør meg kostbar og bare vil ha oppmerksomhet fordi jeg ikke gjør det hun mener jeg bør gjøre.
Vi ble jo enige på ansvarsgruppemøte at vi skulle avvente litt med videre behandling på Haukeland til vi visste mer om Modum. Og til tross for at jeg har forklart henne dette, så klikket hun litt pga. det idag.

Fikk meg til å angre at jeg har vært så åpen som jeg har vært, når hun bare bruker det mot meg. Jeg sa til henne at jeg skjønner hun er bekymret, men strengt tatt er det ikke så mye jeg kan gjøre med det.
Først ringte hun og spurte hvorfor jeg ikke begynte i behandling på Haukeland med en gang...Og hva skulle hun si til folk NÅ da? Før kunne hun si at jeg ikke hadde fått skikkelig behandling og derfor var syk, men hva i all verden skulle hun si nå?

Slutt å gjør deg så kostbar! Du synes dette er gøy, gjør du ikke? blablabla

Det endte med at jeg la på. Da sendte hun melding-Hvorfor gjør du deg så kostbar og skal leke med alle sine følelser?

Og litt senere kom hun trampende inn i stuen min med en pose med havregryn, som hun kommanderte meg til å spise. Før hun igjen bablet ivei om at jeg var oppmerksomhetssyk, og at jeg ødelagte alt for henne og blabla.

På ene siden er jeg vandt med sånne ting. Jeg vet hvordan mamma er, og jeg vet at ingenting nytter når hun får et av sine "anfall". Samtidig er det alltid like vondt når jeg tror hun har forstått, når vi har hatt så mange samtaler om sykdommen, når hun til og med har vært på pårørendekurs hos iks; også bli så brutalt minnet på at hun egentlig ikke forstår en dritt likevel...

Er det noe jeg IKKE ønsker så er det at mamma og pappa skal bekymre seg, eller mer fokus på sykdommen. Nei takk.