In pain

Jeg hadde et lite(og ganske naivt)håp om at foten min var blitt bra igjen igår. Jeg forsto fort at det ikke var tilfelle senere på kvelden. Smertene igår kveld/natt var helt forferdelige, kjentes ut som om tærene mine kom til å falle av. Smertenivået har gått litt i bølger idag, akkurat nå gjør det JÆVLIG vondt igjen.
Fikk heldigvis en akutt-time til legen idag...Tok en blodprøve for å sjekke om jeg har B-vitaminmangel(som kan gå utover nervene). Jeg håper nesten det er det som er galt, for da kan jeg få b12-sprøyter, og det funker ganske fort. Men jeg får uansett ikke svar før på mandag eller tirsdag, så fikk beskjed om at jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å tygge smertestillende som en gal(heh!)frem til da.
Om det viser seg at det ikke er b12-mangel, så blir neste steg å ta bilder av foten. Håper virkelig ikke det blir nødvendig.

Bulimien har tatt helt over meg de siste timene. Noe av det aller verste og som jeg har størst problemer å håndtere er skammen. Pga. spiseforstyrrelsen gjør jeg mange ting jeg ALDRI ville gjort i en mer normal tilstand. Skammelige, ekle og fæle ting. Lyving, stjeling og det som verre er. Noen ganger føles det som om jeg forsvinner for en stund og spiseforstyrrelsen tar over, og når jeg kommer til meg selv igjen så først innser jeg hvor FEIL det jeg har gjort er. Men til tross for at disse tingene skjer pga. spiseforstyrrelsen, så er det jeg som står igjen aleine med ansvaret. Det er jeg som står igjen med skammen og smerten i kroppen.
Og fordi spiseforstyrrelsen bor i meg, og er en del av meg, så blir jeg fort overmannet av skyld, skam og hvor ekkel jeg er. Trangen til å straffe kroppen er enorm. Jeg føler et enormt behov for å gjøre kroppen vondt pga. alle disse skamfulle tingene den får meg til å gjøre. Ikke bare føler jeg et behov for det, jeg føler jeg MÅ skade meg selv for å i det hele ha rett til å fortsette å leve. Jeg må skade meg selv for å dempe skammen.
Det er prisen jeg må betale for alle de syke handlingene. Når jeg nå ikke lar meg selv bruke selvskading så bygger ting seg opp. Alt er i ubalanse. De spiseforstyrrede handlingene som for meg er totalt uakseptable fortsetter, og hatet og skammen øker og øker.
Jeg kan klare å kjempe imot bulimien, jeg kan klare å kjempe imot anoreksien og jeg kan klare å kjempe imot selvskadingen(les; kutting). Men ikke alle tre på en gang.