Spiseforstyrrelse som selvskading

Jeg finnes ikke. Lever ikke. Eksisterer knapt om dagene. Alt er spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsens tanker og handlinger. Jo mer bulimi, jo mer kontrolltap, jo mer kaos. Trangen til selvskading vokser proporsjonalt med tapet av kontroll. En ubeskrivelig ond sirkel.

I sånne perioder er ikke spiseforstyrrelsen noe positivt. Ingen mestringsstrategi. Bare ren destruktivitet. Bulimien føles som djevelen og jeg er besatt. Djevelen har ingenting annet som mål enn å tillintetgjøre meg.
Mer enn noensinne føles spiseforstyrrelsen mer som en tvangslidelse enn noe annet.
ting som å
; tvinge i meg mat jeg ikke liker og med mest mulig kalorier(for å straffe)
; stjele mat/penger bare for å stjele(for å straffe og nedverdige)
; spise mat som er dårlig/fra søppelet(for å straffe og nedverdige)
; kaste opp til det kommer blod(for å straffe)
; spise store mengder avføringsmiddel(igjen, for å straffe)

Og uendelige mange flere forferdelige ting jeg føler meg tvungen til å gjøre. Jeg klarer rett og slett ikke beskrive det med ord, jeg skjønner det ikke helt selv. Tvang.

Er en stund siden jeg har følt meg så komplett fanget som nå. Alt er sykt. Samtidig hyler en annen stemme at jeg kan bare glemme å få noen hjelp så lenge jeg ikke går mer ned i vekt. 

Jeg er så sint og fortvilet på meg selv at jeg har latt det gå så langt. Samtidig sitter det så inngrodd i bein og marg at jeg fortjener alt fælt som skjer med meg. At jeg er verdens verste menneske. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre så lenge ting er som nå.

Jeg føler meg så uendelig svak. Så komplett mislykket. Latterlig. Jeg har så vondt, men føler på samme tid jeg fortjener all smerten og mer til.