If you're going through hell...

keep walking?

Men hva om man synker i kvikksand og har null krefter igjen?

Det går ikke bra.  Det går jævlig. Spiseforstyrrelsen, borderline, depresjon, selvskading. Alt på en gang. Jeg har ikke brukt selvskading(i form av kutting)noe særlig siste året. Jeg har heller ikke vært akuttinnlagt siden før sommerleiren ifjor. Selv om jeg ikke har følt særlig mye mestring over dette, så kjenner jeg likevel på et nederlag nå når jeg nærmer meg tilbake i gamle baner. Jeg har ingen interesse av å gå tilbake dit, samtidig føles livet så vondt og uutholdelig at jeg ser ikke andre utveier enn å bruke de få verktøyene jeg har for å holde meg i live. Problemet er at disse verktøyene bare gjør meg dårligere på lengre sikt. Men det er umulig for meg å tenke på lengre sikt akkurat nå. Bare å tenke en uke frem er overveldende og intenst deprimerende. Jeg holder ikke ut dette livet lengre.

Det hjelper ikke akkurat på at legen enda ikke har klart å sende den manglende dokumentasjonen til Modum. Alt infoen hun trenger har faen meg lagt i hyllen hennes siden 14.september! Er det så jævla vanskelig å putte det i en konvolutt og sende det? Samtidig er jeg forbanna på meg selv. At jeg aldri lærer. Naive idiot. Kan ikke stole på noen andre(kan forsåvidt ikke stole på meg selv heller, men det er en annen sak...)

FAEN.

Ta meg vekk herfra. Fra alle. Fra meg selv. Fra alt.