Angstangstangst

Ansvarsgruppemøtet idag gikk ikke akkurat som planlagt...Jeg bare gråt og gråt og gråt. Det at jeg ble så dårlig igjen i helgen har virkelig fått alt til å rase sammen rundt meg. Jeg har klart å bygge meg opp igjen og få meg videre etter den traumatiske tiden på isolat ved å stole på de rundt meg når de har sagt at med nok næring, så vil det IKKE skje igjen. Men hva nå? Jeg skulle gjerne bare gått videre; men det føles umulig. Angsten er enorm. Jeg er så redd for at det skal skje igjen at jeg ikke ord for å beskrive det.
Det at de ikke kan gi meg noen god forklaring på HVA det faktisk er som skjer når jeg blir så dårlig; det gjør det bare enda eklere. Jeg vet ikke lengre hva jeg kan gjøre for å unngå at det skal skje. Jeg har null kontroll...

Psykologen lurte på hva som kunne hjelpe. Om det hjalp å vite at jeg hadde folk rundt meg eller trygghet, når det skjer. Men sannheten er at det hjelper ingenting fra eller til om jeg har folk rundt meg...
Det hjelper ikke puste, det hjelper ikke å tenke at det ikke er farlig eller at det går over. Det er så jævlig uutholdelig at jeg har ikke ord. Det at jeg har vurdert selvmord de gangene dette har hendt; det sier vel litt. Jeg gråter når jeg skriver dette; fordi jeg vil ikke dø, men når jeg blir så dårlig så er det like uutholdelig og vanskelig hver gang.

Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves, men det er ihvertfall VELDIG klart at noe i kroppen må være i enorm ubalanse. Jeg har slitt mye med angst; og har mye av det akkurat nå(både "vanlig" angst og panikkanfall)...Og det kan være skikkelig fælt, men det er likevel noe helt annet som har skjedd når jeg får disse "anfallene". Jeg kan være rolig, pulsen er rolig, pusten er rolig osv(i motsetning til typisk angst hvor man gjerne får hjertebank ol).
Men det går ikke over, det er ikke som et angstanfall som skyller over deg, for så å roe seg igjen.

HELDIGVIS, på en eller annen mirakuløs måte sovnet jeg etter å ha fått sobril. Jeg frøys intenst i ca. 1 døgn i forkant av dette, men så sovnet jeg, og når jeg våknet igjen seinere på dagen var sengetøyet mitt+klærene gjennomvåte av svette og jeg var kjempevarm igjen. Det føltes nesten som om jeg hadde svettet ut all jævelskapen.

Nå er det på en måte den psykiske delen som sitter kraftigst igjen. Jeg er ikke så dårlig som jeg var, men jeg har enormt med angst så og si hele tiden. I tilegg til den varmen da+vond og uvel mage.

Når psykologen plutselig sa på møtet idag at han tenkte på en utskriving om et par dager, så gråt jeg egentlig bare enda mer. Hadde dette vært sist uke, så hadde jeg vært ganske enig. Da så jeg nesten litt frem til å komme hjem i min egen leilighet. Men nå aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Vi ble enige om at jeg skulle få være her til over helgen...
Likevel, å være hjemme natt til idag var ekstremt utfordrende, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle dager eller uker hjemme(eller noen plass for å være ærlig...)

Jeg føler meg totalt lammet. Hjelpesløs og utav stand til noe annet enn å bare holde ut minutt for minutt; klamre meg fast i et miniatyrisk håp om at jeg blir bedre. Ikke fordi jeg tror på det eller fordi jeg er sterk, men rett og slett fordi jeg ikke har noe valg. Jeg føler meg totalt forsvarsløs rett og slett. Jeg er livredd.

Noe er åpenbart i ubalanse, men det hjelper meg lite så lenge jeg ikke aner HVA det er eller hva jeg eventuelt bør gjøre/ikke gjøre for å unngå det.

Jeg vil så gjerne overleve det her og komme utav det. Men det føles så utrolig utav min kontroll, ser ingen ende. Spiseforstyrrelsen virker som et luksusproblem ifh. til det som skjer når jeg blir så dårlig. Maten spiser jeg på kommando nå, frykten gjør at jeg klamrer meg til kostlisten og håper på et mirakel.