...

Dagen igår endte ganske så katastrofalt. Det ble mye stress og styr, men klarte meg sånn noenlunde frem til det bare var noen timer til jeg skulle tilbake til DPS'en.
Men så gikk et eller annet galt..

Jeg spiste og spydde. Fikk totalt sammenbrudd. Stakk av fra hele festen og var fast bestemt på at jeg IKKE skulle tilbake til posten. Destruktiviteten tok totalt over. Føltes som jeg var 13 igjen. Ingenting har forandret seg. Man bruker ukesvis, måneder, kanskje år på å bygge noe opp. Det tar bare minutter å rive det ned igjen.

Jeg kom meg tilbake. Fremdeles knust, men pappa kjørte meg til DPSen som planlagt. Vi fikk snakket litt på veien, og også endel når vi kom frem. Det var godt. Pappa fortalte litt fra begravelsen(jeg kunne desverre ikke være med pga. et møte her på avdelingen). Han fortalte også at han hadde vært på besøk hos kameraten sin to kvelder på rad rett før han døde. Siste gangen de snakket ilag så snakket de faktisk om meg...Han(kameraten til pappa) hadde sagt at han var glad i den jenta(meg altså) og at han hadde troen på meg...At pappa kunne slappe av, for han hadde en følelse av at ting skulle bli bedre for oss...
Stemmen til pappa brast når han fortalte dette. Han begynte rett og slett og gråte...Og det skjer ekstremt sjelden. Begynte å gråte jeg også...vi klemte  og holdt rundt hverandre lenge.

Han fortalte også at kameraten hans hadde sagt at han var klar for å dø...At han så frem til å møte konen sin igjen. Det er jo trist, men samtidig er det en trøst midt oppi alt.

Jeg er så sinnsykt glad i både pappa og mamma. De siste årene har vært tøffe, vi har gått gjennom mye, men det har også gjort forholdet vårt så utrolig mye nærmere og sterkere. Det er rart å tenke på hvor utrolig dårlig forhold og elendig kommunikasjon vi har hatt tidligere. Før ville jeg bare lengst mulig vekk, mens nå kunne jeg ikke klart meg uten mamma og pappa.

Idag har jeg vært veldig sliten. Kjennes ut som hodet er fylt med bomull. Skikkelig tungt.

Verdt å nevne at jeg faktisk klarte få i meg kveldsmaten når jeg kom tilbake igår kveld(!) Hadde ingen planer om å innta noe mat resten av dagen etter det som skjedde, men noe fikk meg til å gjøre det likevel. Å snakke med pappa og å tenke på hva jeg faktisk kjemper imot, var vel det som gjorde at jeg endte med å følge planen. Det var ikke lett(spesielt ikke når hun som var på jobb sa at jeg ikke trengte, og det var opp til meg!), men jeg prøvde å tenke at; ok, nå fikk bulimien ødelegge bursdagsfeiringen, men den skal ihvertfall ikke få ødelegge mer!

Jeg er komt over den verste skuffelsen nå...Jeg visste jo illusjonen om at jeg aldri mer kom til å spy, kom til å bli brutt før eller siden...Men var ikke helt forberedt på at det ville skje sånn som det gjorde.