Er sån innmari sliten om dagene. Har fått meg litt på rett spor igjen iforhold til planen. Mandagen var vanskelig, og med middagen igår ble det bare kaos. Da fikk jeg virkelig merke at de her ikke har kompetanse på spiseforstyrrelser for å si det sånn...I tilegg til at det ikke var komt det som var bestilt av mat, så gjorde oppførselen til kontakten min alt ti ganger verre. Det endte med angstanfall, og at jeg stengte meg inne på rommet. Klarte heldigvis roe meg ned etter en stund i senga. Middag ble det ikke, men fikk i det minste i meg den obligatoriske frukten etterpå. Bare det i seg selv var egentlig en bragd med tanke på at jeg helst ville gjemme meg på rommet resten av dagen.

Ble veid idag. Det gikk vel greit. Jeg har gått opp noen hundre gram mens jeg har vært der. Fullt klar over at det ikke er noe særlig, men likevel var det vanskelig at vekten viste det tallet som den gjorde idag. Det var bare 300 g. opp fra sist, men det er ikke poenget...Poenget er at den er gått over en grense som jeg har ligget under såpass lenge, og det er skummelt. Men jeg må bare prøve å høre på fornuften. De sier jo at vekten kan variere 1-2 kg bare fra dag til dag.

Aller helst føler jeg for å sove så og si hele tiden. Det som får meg opp og holder meg oppe er all maten jeg får i meg. Jeg er nødt til å være i litt aktivitet med det matinntaket jeg har her ellers blir jeg helt sprø. Har jo fremdeles begrenset med aktivitet(30 minutt for dagen) så jeg føler jeg eser ut selv om vekten ikke har gått så mye opp. Derfor er jeg helt avhengig av å nyttiggjøre meg av hvert minste lille sekund av de 30 minuttene. Jeg er jo klar over at dette i stor grad er spiseforstyrret tankegang. Samtidig så vet jeg at det med aktivitet kommer til å øke når jeg kommer hjem. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å sitte i ro hele dagen bortsett fra 30 minutter hjemme. Sånn sett er det greit at jeg er litt i aktivitet nå også, at overgangen ikke blit så stor. Det må uansett være bedre å heller være i litt "for mye" aktivitet; enn at jeg sulter meg eller kaster opp. Det er aller viktigste blir jo å holde kostplanen; og for å klare det så er det å gå turer osv utrolig verdifullt for meg.

Imorgen skal jeg kanskje på fjellet med mamma og pappa. Men har ikke helt bestemt meg enda. Merker jeg tåler VELDIG lite stress og ting som ikke går etter planen. Er veldig sårbar for det akkurat nå.
Derfor er jeg usikker på om det er en god ide å reise.
Skal uansett mest sannsynlig overnatte hjemme fra mandag til tirsdag neste uke. Da blir det kveldsmat hjemme+frokost, og så kommer jeg ut igjen her. Tror det skal gå bra; det må jo bare gå.