Fri

Det går ikke en time uten at jeg tenker at jeg har behov for en "pause". Jeg har planlagt frem og tilbake når og hvordan det skal fungere...Ofte tar det tid før jeg innser hvor spiseforstyrret disse tankene er. Jeg klarer ikke helt å se på det som sykt fordi det føles mer som en belønning. Jeg tenker at jeg fortjener en dag uten mat, en dag helt fri, en liten pause. Jeg fortjener det så hardt som jeg har stått på den siste tiden. Det gir kanskje ingen mening at å sulte seg skal kunne være noe positivt; og egentlig er det jo ikke det..Men likevel er det så utrolig fristende. Fristende å skulle slippe å forholde seg til mat.

Samtidig vet jeg jo hvor lett det blir til at det ikke bare blir den ene dagen! Jeg vet hvor avhengighetsskapende den rusen man får av å gå ned i vekt kan være. Den syke og absurde følelsen av at man er uovervinnelig...En følelse som er falsk og farlig og i sterk kontrast til den grelle virkeligheten; at kroppen er totalt nedbrutt og svak.
For å ikke snakke om at for hvert kilo man går ned, blir man enda reddere for å legge på seg igjen...

Jeg skifter mellom disse tankene og trangen til å bare gi faen. Spise og spy. Forskjellen er vel at å ikke spise gjør at jeg føler meg "bra", mens ved å spise/spy føler jeg meg jævlig.
Fellesnevneren er at ingen av delene er bra for kroppen uansett hvordan det får meg til å føle meg psykisk. Det hjelper lite å føle seg bedre psykisk om man ikke har en kropp å bo i.

Imorgen skal jeg veie meg. Slapp på torsdag siden jeg hadde bursdag xP Aner ikke hva jeg kan forvente eller hva jeg håper på...Massevis av ambivalens. Føler jo jeg eser ut av å sitte så mye i ro, samtidig har jeg jo vært forholdsvis stabil siden jeg kom hit.

På tirsdag reiser jeg hjem for å prøve meg noen dager på egenhånd. Det blir nok vanskelig, men forhåpentligvis litt bra også :)