Fikk resultatet av eksamenen jeg tok før jul i posten idag. HERLIGHET. Jeg føler meg så dum at jeg har nesten ikke ord...Jeg trodde jo det gikk sånn noenlunde greit;. hadde ihvertfall aldri trodd jeg skulle få et så elendig resultat! Jeg ble så sint at jeg rev hele brevet i småbiter.
Tenker bare på hvor utrolig jeg presset meg frem mot eksamen for at alt skulle klaffe! For å ikke snakke om selve eksamensdagen når jeg var skikkelig dårlig.
TOTALT bortkastet! Nå blir jeg nødt til å ta den på nytt igjen..
Jeg trodde som sagt jeg klarte meg ganske bra; gikk faktisk lettet ut etter at jeg var ferdig fordi jeg følte det hadde gått litt min vei! Ringte pappa og var både glad og opprømt fordi jeg følte det hadde gått overraskende bra!
Men jeg har tydeligvis vært helt på viddene jo :S
Skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det noe bedre; aner ikke hva jeg har gjort feil heller.
DUMDUMDUMDUM.
Tenkte liksom at jeg ihvertfall hadde oppnådd EN konstruktiv ting i løpet av hele 2011 som ikke hadde med spiseforstyrrelsen. At jeg hadde en mindre igjen av den haugen av eksamener jeg er nødt til å ta for å få studiekompetanse, men neida...Jeg klarte ikke det en gang :( Dermed kan jeg vel trygt si at jeg ikke har oppnådd en dritt iløpet av 2011.
lørdag 7. januar 2012
1 døgn!
Selv om det bare er snakk om 1 døgn oppkastfri, så er jeg nesten litt imponert over meg selv. Jeg har vært nødt til å lage både kake og muffins til selskap i helgen, og har hatt triggere rundt meg mesteparten av dagen...Bulimien har mast hull i hodet på meg; bare gjør det, bare litt til, bare en gang til! Det har vært en slitsom kamp...derfor synes jeg nesten det er litt utrolig at jeg akkurat idag har klart min første dag uten oppkast på flere uker! Jeg trodde dagen var i boks isted, at jeg kunne slippe ned skuldrene litt...men plutselig fikk jeg en "gylden mulighet" til å spise og spy. Jeg hadde ikke så lyst, nå var jo nesten dagen omme, ville ikke ødelegge den sånn helt på slutten...samtidig var det like før jeg grep sjansen; rett og slett fordi jeg vet hvor angstfylt kvelden/natten potensielt KAN bli, at jeg nesten heller ville bruke tiden på å spise/spy enn å risikere all den angsten.
Men jeg snudde; tvingte meg selv til å gi slipp på "muligheten". Nå er jeg trygt i leiligheten min; uten noen triggere. Jeg føler på en viss grad av mestringfølelse; om jeg klarer å stå imot bulimien på en så ekstremt triggende og tung dag som idag; så kan jeg klare alt! Samtidig er jeg livredd for at natten skal bli et helvete, og at jeg kommer til å angre...Men jeg må jo nesten bare prøve :) Om jeg aldri prøver vil jeg aldri få vite det...Forhåpentligvis får jeg en OK natt; som kan gi med enda mer mestring og en følelse av at dette faktisk er noe jeg KAN få til. Jeg klare meg uten bulimien, jeg trenger ikke la den få holde meg fanget.
Men jeg snudde; tvingte meg selv til å gi slipp på "muligheten". Nå er jeg trygt i leiligheten min; uten noen triggere. Jeg føler på en viss grad av mestringfølelse; om jeg klarer å stå imot bulimien på en så ekstremt triggende og tung dag som idag; så kan jeg klare alt! Samtidig er jeg livredd for at natten skal bli et helvete, og at jeg kommer til å angre...Men jeg må jo nesten bare prøve :) Om jeg aldri prøver vil jeg aldri få vite det...Forhåpentligvis får jeg en OK natt; som kan gi med enda mer mestring og en følelse av at dette faktisk er noe jeg KAN få til. Jeg klare meg uten bulimien, jeg trenger ikke la den få holde meg fanget.
torsdag 5. januar 2012
Mat
Prøver å tenke tilbake. ...
farmors vafler
pappas semulegrøt
nybakt brød med hapå
pistasjeis
Mat som engang var små gleder i hverdagen, som nå føles så utrolig fjernt. Nå er det enten gift(utifra anorektisk tangegang)eller "ting jeg putter i meg når jeg overspiser "(fra bulimiens synspunkt). Glede og mat er vel omtrent så langt fra synonymt som overhodet mulig.
Samtidig; når jeg tenker tilbake, så kan jeg huske allerede på midten av barneskolen(om ikke tidligere)at disse gledene ble problemfylte pga. at magen min reagerte på det meste. Derfor ble mat ganske tidlig konfliktfylt. Jeg har alltid vært glad i mat; VELDIG. Jeg kan huske at jeg som ganske liten ofte trøstespiste og at jeg sjelden klarte å stoppe før jeg ble altfor mett. Når jeg da etterhvert begynte å reagere mer og mer på mat, så ble kontrastene enorme. Jeg elsket mat, men hatet hva den gjorde med meg. Hatet hvor dårlig jeg ble. Oppblåst, kvalm, diare, forstoppet osv.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Hvorfor kunne jeg ikke få spise som alle andre uten å bli dårlig? Få kose meg med maten uten å hele tiden måtte tenke på konsekvensene?
Når i tilegg mange av de tingene jeg reagerte sterkest på var de tingene jeg var mest glad i, så kom presset. -Kan du ikke bare slutte å spise sånn og sånn og sånn? Joda, jeg kunne det til en viss grad. Ihvertfall unngå det frem til jeg visste jeg ikke hadde noen planer og det ikke gjorde noe at jeg ble dårlig.
Ikke rart at det disse gangene ofte ble til at jeg overspiste(når jeg sier overspising i denne sammenheng mener jeg litt mer enn det som ville være normalt, men likevel langt fra de overspisingsepisodene jeg har hatt etter at jeg fikk bulimi).
Problemet var at jeg ikke alltid kunne vite akkurat hvordan kroppen ville reagere. Plutselig kunne jeg bli dårlig selv om jeg hadde vært "flink" og bare spist lett fordøyelig mat...Andre ganger var jeg så "dum" at jeg kanskje tok litt av godteriskålen i et selskap eller ble fristet til å smake på baksten i heimkunnskapen...og da fikk jeg betale for det...
Jeg husker jeg følte jeg skulle bli gal hele tiden. ALT måtte planlegges, absolutt ALT. Jeg måtte ha toalett tilgjengelig uansett hva jeg skulle, ellers fikk jeg panikk. Uansett hvor mye jeg planlagte eller var "flink" med maten så hendte det at jeg ble dårlig likevel...Jeg følte det var umulig å ha kontroll over situasjonen uansett hvor mye jeg prøvde; og kontroll ville jeg ha for jeg hadde opplevd nok ganger i sosiale situasjoner der jeg ikke hadde planlagt alt og endte opp med at jeg okkupperte doen hele kvelden.
Og SKAMMEN ikke minst. Skammen over de gangene jeg ikke hadde viljestyrke til å holde meg til strenge dietter og fikk kjeft av mamma fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Eller i perioder hvor jeg gjorde ALT jeg kunne for å ikke bry meg om magen og spiste akkurat det jeg ville, men det selvfølgelig ikke funket fordi jeg ble så dårlig.
Jeg var så sint. Lenge var jeg sint fordi jeg følte ingen tok meg på alvor, sint på Gud, på verden, på alle...
Sint fordi jeg ikke kunne leve som normalt.
Men etterhvert ble sinnet snudd mer og mer innover. Det var jo meg det var noe galt med. Det var jeg som var ekkel og unormal. Jeg begynte å skade meg selv(eller skade kroppen min blir vel bedre å si, siden jeg ofte følte jeg var i krig med kroppen)Etter å ha prøvd å spille på lag i mange år gav jeg opp. Det var enten den eller meg....
Det var altoverskyggende. Jeg kan knapt huske en dag på ungdomskolen at jeg ikke hadde problemer med magen. Jo mer tiden gikk, og jo mer det ble klart at jeg ikke klarte å bare "ta meg sammen" eller at det var en konkret ting jeg ikke tålte, eller at jeg hadde noen "skikkelig" sykdom; jo mer deprimert ble jeg.
Jeg følte meg unormal, jeg VAR unormal, magen min var unormal, kroppen min.
Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte ta meg sammen, slappe av, ikke være så negativ osv.
Med andre ord var det noe galt med meg som person; om jeg bare tok meg sammen nok eller var flink nok så ville jeg få det bedre. Og fikk hyppig høre om alle som hadde det verre enn meg, at jeg var utakknemlig osv.
I tillegg opplevde jeg flere ganger at andre så ut til å mene at jeg overdrev problemet og at jeg nærmest var oppmerkssomhetssyk.
Opplevde dette både ifh. til familie og de få jeg prøvde å være ærlig med; noe som nok var det verste som kunne skjedd.
Jeg har vært sjenert og slitt med intense følelser og et negativt selvbilde siden jeg var liten av; så på et tidspunkt gikk jeg fra å prøve å få de rundt meg til å forstå; til å "slå meg sammen med dem"...
Jeg gikk fra å tenke at jeg trengte hjelp; dette er uutholdelig og noe ingen andre heller hadde orket(som nok var sannheten); til å si at det bare er jeg som er mye svakere og eklere og verre enn alle andre.
Stengte meg vel bare mer og mer inne meg selv derfra, frem til alt raste sammen hos helsesøster på slutten av ungdomskolen. Da hadde både depresjonen og selvskadingen vart (alt for) lenge.
Det er ikke uten grunn at jeg flere ganger har tenkt over at det egentlig er veldig merkelig at jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse for veldig mange år siden. Med tanke på alle problemene rundt kropp og mat som har vært der så lenge.
Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vel frem til for ca. 3-4 år siden bare hadde EN drøm; og det var å kunne spise normalt som alle andre og ikke ha mageproblemer. Jeg hadde ingen ønsker om å gå ned i vekt, og var verken opphengt i kalorier eller slanking.
Det er vel det som er den vesentlige forskjellen fra da og nå (på et spiseproblem og en spiseforstyrrelse).
Det er fortiden. Sånn var det veldig lenge(nesten så lenge jeg kan huske?) Men det er viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er sånn nå lengre, eller kommer til å være sånn resten av livet. Det er en frykt jeg har; at jeg skal gå tilbake til sånn som det var før om jeg blir frisk fra spiseforstyrrelsen. At jeg aldri vil klare å spille på lag med kroppen min uansett. At jeg skal kjempe meg utav dette helvetet; bare for å gå inni et annet. Samtidig kan jeg ikke vite før jeg har prøvd...Ting har jo tross alt forandret seg...Selv om jeg på mange punkt fremdeles er den lille sårbare jenta som jeg var for mange år siden, så ville jeg tørre å påstå at jeg på noen områder har vokst også. Kanskje vil mageproblemene komme tilbake som før, kanskje ikke. Forhåpentligvis vil jeg være bedre rustet til å takle det som eventuelt kommer enn jeg var tidligere...
Jeg ble mildt sagt overraska når jeg fikk plass på gruppen for "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer" på Modum. Det gjorde at jeg virkelig måtte omstille meg.
For å kunne akseptere behandling i den gruppa, så er jeg også nødt til å akseptere og innse at selv om jeg kunne ha opplevd langt verre ting og det man kanskje vil tenke på som "klassiske traumer"i barndommen; så betyr det likevel ikke at det nettopp JEG har opplevd ikke har vært traumatisk for meg.
Med tanke på at jeg har brukt ca. halve livet på å hate og ødelegge meg selv fordi jeg har vært overbevist om at jeg aldri har opplevd noe vanskelig; men at det derimot har vært meg som person som har vært svak og evneveik; så er ikke det så lett å skulle tenke annerledes. Det handler jo ikke om å legge alt ansvar over på situasjoner eller folk rundt en; men å kanskje klare å ta litt av ansvaret vekk fra mine egne skuldre.
Jeg kjenner det tar på å skrive om dette. Jeg har ingen rett til å skrive dette. Jeg hører masse stygge ord.
Skjerp deg din dritt! Oppmerksomhetssyk. Du gjør narr av dem som har VIRKELIGE problemer! Du er virkelig et fælt menneske! Du fortjener knapt å leve! Du bør skade deg selv; det fortjener du for alt det fæle du tenker og gjør og har gjort hele livet ditt.
Jeg hører mamma som blir sint. Mamma som jeg er så glad i...men som samtidig er en så stor del av problemene mine.
Det er komplekst, det er sikkert og visst. Jeg kjenner jeg blir helt sliten av å tenke på det. Sliten av å skulle akseptere at jeg kanskje er nødt til å gå tilbake igjen, tvinge opp igjen gamle kapitler, sider som har klistret seg sammen.
Men samtidig; om det kan gjøre at jeg kan komme meg videre, så er det kanskje verdt det...
farmors vafler
pappas semulegrøt
nybakt brød med hapå
pistasjeis
Mat som engang var små gleder i hverdagen, som nå føles så utrolig fjernt. Nå er det enten gift(utifra anorektisk tangegang)eller "ting jeg putter i meg når jeg overspiser "(fra bulimiens synspunkt). Glede og mat er vel omtrent så langt fra synonymt som overhodet mulig.
Samtidig; når jeg tenker tilbake, så kan jeg huske allerede på midten av barneskolen(om ikke tidligere)at disse gledene ble problemfylte pga. at magen min reagerte på det meste. Derfor ble mat ganske tidlig konfliktfylt. Jeg har alltid vært glad i mat; VELDIG. Jeg kan huske at jeg som ganske liten ofte trøstespiste og at jeg sjelden klarte å stoppe før jeg ble altfor mett. Når jeg da etterhvert begynte å reagere mer og mer på mat, så ble kontrastene enorme. Jeg elsket mat, men hatet hva den gjorde med meg. Hatet hvor dårlig jeg ble. Oppblåst, kvalm, diare, forstoppet osv.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Hvorfor kunne jeg ikke få spise som alle andre uten å bli dårlig? Få kose meg med maten uten å hele tiden måtte tenke på konsekvensene?
Når i tilegg mange av de tingene jeg reagerte sterkest på var de tingene jeg var mest glad i, så kom presset. -Kan du ikke bare slutte å spise sånn og sånn og sånn? Joda, jeg kunne det til en viss grad. Ihvertfall unngå det frem til jeg visste jeg ikke hadde noen planer og det ikke gjorde noe at jeg ble dårlig.
Ikke rart at det disse gangene ofte ble til at jeg overspiste(når jeg sier overspising i denne sammenheng mener jeg litt mer enn det som ville være normalt, men likevel langt fra de overspisingsepisodene jeg har hatt etter at jeg fikk bulimi).
Problemet var at jeg ikke alltid kunne vite akkurat hvordan kroppen ville reagere. Plutselig kunne jeg bli dårlig selv om jeg hadde vært "flink" og bare spist lett fordøyelig mat...Andre ganger var jeg så "dum" at jeg kanskje tok litt av godteriskålen i et selskap eller ble fristet til å smake på baksten i heimkunnskapen...og da fikk jeg betale for det...
Jeg husker jeg følte jeg skulle bli gal hele tiden. ALT måtte planlegges, absolutt ALT. Jeg måtte ha toalett tilgjengelig uansett hva jeg skulle, ellers fikk jeg panikk. Uansett hvor mye jeg planlagte eller var "flink" med maten så hendte det at jeg ble dårlig likevel...Jeg følte det var umulig å ha kontroll over situasjonen uansett hvor mye jeg prøvde; og kontroll ville jeg ha for jeg hadde opplevd nok ganger i sosiale situasjoner der jeg ikke hadde planlagt alt og endte opp med at jeg okkupperte doen hele kvelden.
Og SKAMMEN ikke minst. Skammen over de gangene jeg ikke hadde viljestyrke til å holde meg til strenge dietter og fikk kjeft av mamma fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Eller i perioder hvor jeg gjorde ALT jeg kunne for å ikke bry meg om magen og spiste akkurat det jeg ville, men det selvfølgelig ikke funket fordi jeg ble så dårlig.
Jeg var så sint. Lenge var jeg sint fordi jeg følte ingen tok meg på alvor, sint på Gud, på verden, på alle...
Sint fordi jeg ikke kunne leve som normalt.
Men etterhvert ble sinnet snudd mer og mer innover. Det var jo meg det var noe galt med. Det var jeg som var ekkel og unormal. Jeg begynte å skade meg selv(eller skade kroppen min blir vel bedre å si, siden jeg ofte følte jeg var i krig med kroppen)Etter å ha prøvd å spille på lag i mange år gav jeg opp. Det var enten den eller meg....
Det var altoverskyggende. Jeg kan knapt huske en dag på ungdomskolen at jeg ikke hadde problemer med magen. Jo mer tiden gikk, og jo mer det ble klart at jeg ikke klarte å bare "ta meg sammen" eller at det var en konkret ting jeg ikke tålte, eller at jeg hadde noen "skikkelig" sykdom; jo mer deprimert ble jeg.
Jeg følte meg unormal, jeg VAR unormal, magen min var unormal, kroppen min.
Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte ta meg sammen, slappe av, ikke være så negativ osv.
Med andre ord var det noe galt med meg som person; om jeg bare tok meg sammen nok eller var flink nok så ville jeg få det bedre. Og fikk hyppig høre om alle som hadde det verre enn meg, at jeg var utakknemlig osv.
I tillegg opplevde jeg flere ganger at andre så ut til å mene at jeg overdrev problemet og at jeg nærmest var oppmerkssomhetssyk.
Opplevde dette både ifh. til familie og de få jeg prøvde å være ærlig med; noe som nok var det verste som kunne skjedd.
Jeg har vært sjenert og slitt med intense følelser og et negativt selvbilde siden jeg var liten av; så på et tidspunkt gikk jeg fra å prøve å få de rundt meg til å forstå; til å "slå meg sammen med dem"...
Jeg gikk fra å tenke at jeg trengte hjelp; dette er uutholdelig og noe ingen andre heller hadde orket(som nok var sannheten); til å si at det bare er jeg som er mye svakere og eklere og verre enn alle andre.
Stengte meg vel bare mer og mer inne meg selv derfra, frem til alt raste sammen hos helsesøster på slutten av ungdomskolen. Da hadde både depresjonen og selvskadingen vart (alt for) lenge.
Det er ikke uten grunn at jeg flere ganger har tenkt over at det egentlig er veldig merkelig at jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse for veldig mange år siden. Med tanke på alle problemene rundt kropp og mat som har vært der så lenge.
Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vel frem til for ca. 3-4 år siden bare hadde EN drøm; og det var å kunne spise normalt som alle andre og ikke ha mageproblemer. Jeg hadde ingen ønsker om å gå ned i vekt, og var verken opphengt i kalorier eller slanking.
Det er vel det som er den vesentlige forskjellen fra da og nå (på et spiseproblem og en spiseforstyrrelse).
Det er fortiden. Sånn var det veldig lenge(nesten så lenge jeg kan huske?) Men det er viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er sånn nå lengre, eller kommer til å være sånn resten av livet. Det er en frykt jeg har; at jeg skal gå tilbake til sånn som det var før om jeg blir frisk fra spiseforstyrrelsen. At jeg aldri vil klare å spille på lag med kroppen min uansett. At jeg skal kjempe meg utav dette helvetet; bare for å gå inni et annet. Samtidig kan jeg ikke vite før jeg har prøvd...Ting har jo tross alt forandret seg...Selv om jeg på mange punkt fremdeles er den lille sårbare jenta som jeg var for mange år siden, så ville jeg tørre å påstå at jeg på noen områder har vokst også. Kanskje vil mageproblemene komme tilbake som før, kanskje ikke. Forhåpentligvis vil jeg være bedre rustet til å takle det som eventuelt kommer enn jeg var tidligere...
Jeg ble mildt sagt overraska når jeg fikk plass på gruppen for "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer" på Modum. Det gjorde at jeg virkelig måtte omstille meg.
For å kunne akseptere behandling i den gruppa, så er jeg også nødt til å akseptere og innse at selv om jeg kunne ha opplevd langt verre ting og det man kanskje vil tenke på som "klassiske traumer"i barndommen; så betyr det likevel ikke at det nettopp JEG har opplevd ikke har vært traumatisk for meg.
Med tanke på at jeg har brukt ca. halve livet på å hate og ødelegge meg selv fordi jeg har vært overbevist om at jeg aldri har opplevd noe vanskelig; men at det derimot har vært meg som person som har vært svak og evneveik; så er ikke det så lett å skulle tenke annerledes. Det handler jo ikke om å legge alt ansvar over på situasjoner eller folk rundt en; men å kanskje klare å ta litt av ansvaret vekk fra mine egne skuldre.
Jeg kjenner det tar på å skrive om dette. Jeg har ingen rett til å skrive dette. Jeg hører masse stygge ord.
Skjerp deg din dritt! Oppmerksomhetssyk. Du gjør narr av dem som har VIRKELIGE problemer! Du er virkelig et fælt menneske! Du fortjener knapt å leve! Du bør skade deg selv; det fortjener du for alt det fæle du tenker og gjør og har gjort hele livet ditt.
Jeg hører mamma som blir sint. Mamma som jeg er så glad i...men som samtidig er en så stor del av problemene mine.
Det er komplekst, det er sikkert og visst. Jeg kjenner jeg blir helt sliten av å tenke på det. Sliten av å skulle akseptere at jeg kanskje er nødt til å gå tilbake igjen, tvinge opp igjen gamle kapitler, sider som har klistret seg sammen.
Men samtidig; om det kan gjøre at jeg kan komme meg videre, så er det kanskje verdt det...
mandag 2. januar 2012
Hvordan holde ut?
Det er greit når jeg får sove, men kan (desverre) ikke sove 100% av tiden.
Bare hold ut litt til, litt til, litt til. Jeg sier det til meg selv hele tiden, men det er begrenset hvor mye det hjelper. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut. Når jeg er våken føler jeg jeg eser ut for hvert sekund som går, føler jeg burde trene hele tiden, bevege; samtidig som depresjonen gjør at jeg blir sittende å glane inn i veggen størstedelen av tiden. Jeg klarer som oftest å tvinge meg selv til å trene litt, men det er aldri nok uansett. Så lenge vekten ikke kan gå ned litt til, så lenge jeg ikke klarer å ta full kontroll over bulimien, så er jeg feitfeitfeitfeitfeit. Svak Feit, ekkel og skitten. Trangen til å skade meg selv blir bare sterkere også. Klarer ikke holde ut i denne kroppen.
På kjøleskapet har jeg hengt opp haugevis av lapper med tips til ting jeg kan gjøre for å distrahere meg selv, men hva hjelper det med ting som TV eller lese en bok; når jeg knapt orker flytte meg fra soverommet til stuen, og hverken har interesse eller roen til å konsentrere meg om noe som helst?
Jeg har trappet ned/sluttet på antidepressivaen. Legen sa jeg kunne halvere dosen i en uke, for så å begynne rett på den nye medisinen. I pakningsvedlegget leser jeg senere at man alltid måtte bruke minst to uker på å trappe ned, og alltid ha en periode på MINST to uker helt uten medisin før man begynner på ny medisin...visst ikke kan man risikere alvorlige bivirkninger. Men legen vet jo best (liksom?) I dunno.
Jeg gleder meg til å sove, men gruer meg fordi jeg vet det vil komme en ny dag. Jeg prøver å finne motivasjonen til å holde ut, men det virker håpløst når det eneste jeg gjør er å telle minutter til jeg kan legge meg igjen.
Idag har jeg gjort endel ting og prøvd å fått til et måltid...Noe jeg angrer bittert på fordi det som tusen ganger før bare trigget bulimien. Jeg kan ikke spise, mestrer det ikke. Som nevnt mange ganger før så orker jeg virkelig ikke mer av spising og spying...Jeg ringte og bestilte legetime idag og fikk time neste mandag. Hun spurte om det hastet og jeg sa at nja, njo, det hastet vel kanskje litt. Jeg burde kanskje sagt at det hastet veldig, så hadde jeg fått time denne uken. Samtidig vet jeg liksom ikke helt...vet jo ikke hva jeg skal si uansett, vet ikke helt hva legen kan hjelpe meg med. Samtidig er det vel ikke helt bra at jeg går uten mat til neste mandag; but who cares...overlever alltids...og blodprøvene mine er jo alltid like fantastiske(selv om jeg føler meg halvdau) Hurra!
Alle tanker er bare destruktive nå egentlig. Mange impulser og tanker om å skade meg sånn at de er nødt til å legge meg inn...samtidig vil jeg ikke inn(og orker ikke alt sølet...)Orker ingenting, men orker heller ikke ha det sånn som dette?
Depresjon
Det nye året har blitt tilbringt utelukkende i sengen så langt. Depresjonen er intens. Men this too shall pass, det er bare midleritidig. Må bare puste og holde ut akkurat nå, håpe at det ikke varer altfor lenge( selv om det føles som en uendelig pine).
søndag 1. januar 2012
MITT år, ikke bulimiens.
Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.
Dette er skrevet i desember 2010, men kunne liksågodt vært skrevet nettopp. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at det har vært sånn så og si uten pauser i to år. At jeg har prøvd og feilet sikkert tusenvis av ganger. At så sinnsykt mye med tid har blitt brukt på ekle bulimien.
Jeg har ett hovedmål for 2012, og det er at det ikke skal bli enda et år viet til bulimien; det skal bli MITT år. At jeg ikke skal sitte i desember 2012 og skrive et likt innlegg som iifjor og året før. Koste hva det koste må.
Bulimia is SO 2011.
Over og ut.
Dette er skrevet i desember 2010, men kunne liksågodt vært skrevet nettopp. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at det har vært sånn så og si uten pauser i to år. At jeg har prøvd og feilet sikkert tusenvis av ganger. At så sinnsykt mye med tid har blitt brukt på ekle bulimien.
Jeg har ett hovedmål for 2012, og det er at det ikke skal bli enda et år viet til bulimien; det skal bli MITT år. At jeg ikke skal sitte i desember 2012 og skrive et likt innlegg som iifjor og året før. Koste hva det koste må.
Bulimia is SO 2011.
Happy fucking New Year
Spis og spy in i tjuetolv, hey og ho! Hvorfor kan jeg ikke bare drikke meg dritings sånn som normale folk?
There's a room inside your gut
Close the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin
~~
There's a room inside your gut
Close the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin
~~
lørdag 31. desember 2011
For å være ærlig...
..så har jeg mest lyst å drite i alt som heter feiring, og gjemme meg under dyna.
Deppa.com
Jeg er egentlig ganske glad i nyttårsaften, men likevel, synes det er vanskelig å være positiv i år+at jeg heller ikke har noen å drikke med så jeg kan få humøret litt opp :P På denne tiden ifjor sa jeg til meg selv at 2011 umulig kunne bli verre enn 2010...men 2011 har egentlig vært året fra helvete...Jeg er forsåvidt glad jeg ikke visste hvor fælt det kom til å bli ifjor, samtidig er det vanskelig å holde troen oppe på at 2012 skal bli bedre...Jeg tenker jo at det MÅ bare bli bedre, men det tenkte jeg jo ifjor også:P Uansett; jeg lovde meg selv to ting angående nyttårsaften i år; og det var at jeg ikke skulle bruke hele kvelden/natten på å spise/spy og at jeg skulle pynte meg; og det tenker jeg å holde ihvertfall!
Får avslutte med å ønske et godt nytt år, og prøve å tenke at jeg ikveld skal feire og være glad for at 2011 endelig er bortevekke for alltid; jippi!
Deppa.com
Jeg er egentlig ganske glad i nyttårsaften, men likevel, synes det er vanskelig å være positiv i år+at jeg heller ikke har noen å drikke med så jeg kan få humøret litt opp :P På denne tiden ifjor sa jeg til meg selv at 2011 umulig kunne bli verre enn 2010...men 2011 har egentlig vært året fra helvete...Jeg er forsåvidt glad jeg ikke visste hvor fælt det kom til å bli ifjor, samtidig er det vanskelig å holde troen oppe på at 2012 skal bli bedre...Jeg tenker jo at det MÅ bare bli bedre, men det tenkte jeg jo ifjor også:P Uansett; jeg lovde meg selv to ting angående nyttårsaften i år; og det var at jeg ikke skulle bruke hele kvelden/natten på å spise/spy og at jeg skulle pynte meg; og det tenker jeg å holde ihvertfall!
Får avslutte med å ønske et godt nytt år, og prøve å tenke at jeg ikveld skal feire og være glad for at 2011 endelig er bortevekke for alltid; jippi!
fredag 30. desember 2011
Aha
Da jeg knakk foten i 2009 hadde jeg det helt forferdelig. Når det sto på som verst trodde jeg knapt jeg skulle overleve; det var så sinnsykt vondt og utfordrende. Men i ettertid har jeg vært veldig takknemlig for erfaringen. Jeg har sammenlignet julen; både i år og ifjor; med den i 2009, og plutselig har ikke ting føltes så vanskelig lengre. Joda, det har vært mye tøft; men jeg klarer meg likevel selv og jeg kan GÅ ikke minst!
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.
Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.
Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...
onsdag 28. desember 2011
Fange
Spiseforstyrrelsen ødelegger meg. Det er den som gjør at jeg ikke ber om innleggelsen jeg sårt trenger; rett og slett fordi jeg er så redd for å måtte bli veid eller presset til å spise. Samtidig er spiseforstyrrelsen det eneste som får meg opp om dagene; hadde det ikke vært for den hadde jeg bare forsvunnet i depresjonen. Tanken på at jeg er nødt til å opp og forbrenne gjør at jeg fortsetter. Tragisk ja, men det er sannheten. Samtidig føler jeg meg så stor og feit og ufyselig om dagene at det føles uutholdelig. Jeg switcher mellom å forsvinne i depresjonen hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og det anorektiske som aldri mer vil spise og ikke bryr seg noe om helsen min så lenge vekten går nednedned, og bulimien; som bare vil spise og spy vekk alt sammen. Det er umulig å få disse tre til å spille på lag! Føles som det klikket for meg. Det er uutholdelig. Jeg eser ut og blir bare mer og mer forvirret.
tusen tanker
Jeg har sikkert nærmere 20 innlegg jeg har begynt på men ikke fullført...Jeg har så mye å skrive. Julen har vært veldig tung og vanskelig, men det har også vært hyggelige stunder innimellom. Jeg kom frem til tirsdagen før julaften at det beste alternativet kanskje var å bare akseptere at ting er som de er nå. Det er lettere sagt enn gjort. Det har innebært at jeg har måtte akseptere at jeg er syk og derfor ikke får den julefeiringen jeg kunne ønske meg. Jeg har egentlig bare latt spiseforstyrrelsen få kjøre på...Har ikke prøvd å la være å spise og spy, men heller brukt energien på å nyte de fine øyeblikkene. Det har forsåvidt funket fordi jeg har klart å delta på det meste, alle måltider osv. og jeg har klart å få endel fine stunder..Jeg har gjort det jeg har kunnet for å ignorerer og fortrenger alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre og alle negative føleler og tanker. Har sagt til meg selv hele tiden at det er en unntakstilstand, og på den måten holdt ut. Men det funker jo ikke over lengre tid, og de siste dagene har de vanskelige tingene innhentet meg for fullt. Jeg er utslitt og angrer på at jeg ikke tenkte på å få en innleggelse nå i juletiden..Jeg tror virkelig jeg kunne trengt det.
I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.
På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(
I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.
På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(
onsdag 21. desember 2011
Hvordan går det?
Hele helgen ble tilbringt i sengen. Var veldig ute og nede og intenst deprimert. De forsøkene jeg hadde hvor jeg prøvde å gjøre noe endte alle i sammenbrudd og at jeg løp tilbake til sengen. Det er lenge siden depresjonen har gjort så intens vondt og vært så lammende. Jeg ville virkelig ikke leve lengre, men samtidig følte jeg meg for lammet til å orke å gjøre noe med det.
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.
Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.
Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)
lørdag 17. desember 2011
Tilbake i tid
Smerten tar over,
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid
Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg
Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid
Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg
Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.
fredag 16. desember 2011
Vet ikke
De andre som var på vurderingsopphold samtidig som meg har såvidt jeg har forstått fått tilbud om behandling i januar eller februar. Jeg fant ut idag at jeg mest sannsynlig må vente til august
Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.
Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.
Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?
Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.
Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.
Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.
Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?
Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.
tirsdag 13. desember 2011
Svart-hvitt
Noe som ble snakket litt om på Modum var dette med alt eller ingenting-tankegang. Svart-hvitt. At istedenfor å se det man faktisk har klart, så blir det lett til at man fokuserer på det man IKKE har klart.
Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).
Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.
Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!
Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?
Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?
Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).
Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.
Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!
Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?
Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?
mandag 12. desember 2011
Loving you is suicide
Feels like I drown in your every word
And every breath that's in between
Somehow you got me where it really hurts
It's killing every part of me
I don't know should go or should I stay
I'm tryna to keep myself alive
Knowing there's a chance it's all too late...
torsdag 8. desember 2011
Bursdagsfeiring
Imorgen er det bursdagsfeiring her(eller nede da, hos farmor og farfar). Jeg grugleder meg. Sånne begivenheter er alltid potensielle katastrofer, så jeg kommer nok til å holde pusten mesteparten av dagen. Samtidig synes jeg jo det er koselig å feire farmor, og å være med niesen og nevøene mine; så jeg håper jeg klarer å holde fokus og ikke la maten ødelegge!
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P
De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....
Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
Fuck.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P
De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....
Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)
tirsdag 6. desember 2011
Juleønske
Jeg føler meg så avkreftet. Vet ikke helt om det er fysisk eller psykisk, sikkert litt begge deler. Jeg vil ikke mer av dette, er så sliten av alt skal gjøre så vondt hele tiden. Er så sliten av spiseforstyrrelse.
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.
Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?
Er det lov å innrømme at man kunne ønske noen andre kunne tatt over kampen for en liten stund?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?
Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.
Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?
Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!
søndag 4. desember 2011
Hvordan
Hvordan holde måltidsrytmen når man våkner klokka fire på ettermiddagen?
Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?
Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?
Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?
Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.
Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?
Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?
Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?
Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.
Fighting all the demons will take time
Jeg har "skrevet" blogg i hodet mitt i flere dager. Klippet og limt og redigert, side på side. Men nå når jeg endelig gjør et forsøk på å få det fra hodet og ned på "papiret" så stokker det likevel seg. Det er så MYE og så vanskelig å vite hvilken ende jeg skal begynne i. Den siste uka har bestått av haugevis med inntrykk, tanker og følelser.
Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.
SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.
Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.
Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.
Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.
Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...
Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.
Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.
Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.
Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...
I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.
Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.
Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.
Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...
Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.
Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.
Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.
Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.
Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.
SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)
Gruppe 1 Sammensatte spiseforstyrrelser
- Normalisering av spisemønster med minimum fire måltider daglig og et næringsmessig riktig kosthold
(alle får egen tilpasset grunnmeny) - Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt relasjonell fungering.
Gruppe 2 Spiseforstyrrelser og relasjonstraume
- Stabilisering av symptomer på spiseforstyrrelse og tidlig relasjonstraume,
- større innsikt i de ulike symptomene
- sammenhengen mellom disse og økt affektregulering
Gruppe 3 Spiseforstyrrelser/Forelder
- Normalisering av spisemønster
- Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt bevissthet knyttet til foreldrerollen.
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.
Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.
Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.
Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.
Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...
Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.
Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.
Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.
Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...
I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.
Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.
Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.
Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...
Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.
Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.
Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.
Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)