Mat

Prøver å tenke tilbake. ...

farmors vafler
pappas semulegrøt
nybakt brød med hapå
pistasjeis

Mat som engang var små gleder i hverdagen, som nå føles så utrolig fjernt. Nå er det enten gift(utifra anorektisk tangegang)eller "ting jeg putter i meg når jeg overspiser "(fra bulimiens synspunkt). Glede og mat er vel omtrent så langt fra synonymt som overhodet mulig.

Samtidig; når jeg tenker tilbake, så kan jeg huske allerede på midten av barneskolen(om ikke tidligere)at disse gledene ble problemfylte pga. at magen min reagerte på det meste. Derfor ble mat ganske tidlig konfliktfylt. Jeg har alltid vært glad i mat; VELDIG. Jeg kan huske at jeg som ganske liten ofte trøstespiste og at jeg sjelden klarte å stoppe før jeg ble altfor mett. Når jeg da etterhvert begynte å reagere mer og mer på mat, så ble kontrastene enorme. Jeg elsket mat, men hatet hva den gjorde med meg. Hatet hvor dårlig jeg ble. Oppblåst, kvalm, diare, forstoppet osv.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Hvorfor kunne jeg ikke få spise som alle andre uten å bli dårlig? Få kose meg med maten uten å hele tiden måtte tenke på konsekvensene?
Når i tilegg mange av de tingene jeg reagerte sterkest på var de tingene jeg var mest glad i, så kom presset. -Kan du ikke bare slutte å spise sånn og sånn og sånn? Joda, jeg kunne det til en viss grad. Ihvertfall unngå det frem til jeg visste jeg ikke hadde noen planer og det ikke gjorde noe at jeg ble dårlig.
Ikke rart at det disse gangene ofte ble til at jeg overspiste(når jeg sier overspising i denne sammenheng mener jeg litt mer enn det som ville være normalt, men likevel langt fra de overspisingsepisodene jeg har hatt etter at jeg fikk bulimi).

Problemet var at jeg ikke alltid kunne vite akkurat hvordan kroppen ville reagere. Plutselig kunne jeg bli dårlig selv om jeg hadde vært "flink" og bare spist lett fordøyelig mat...Andre ganger var jeg så "dum" at jeg kanskje tok litt av godteriskålen i et selskap eller ble fristet til å smake på baksten i heimkunnskapen...og da fikk jeg betale for det...

Jeg husker jeg følte jeg skulle bli gal hele tiden. ALT måtte planlegges, absolutt ALT. Jeg måtte ha toalett tilgjengelig uansett hva jeg skulle, ellers fikk jeg panikk. Uansett hvor mye jeg planlagte eller var "flink" med maten så hendte det at jeg ble dårlig likevel...Jeg følte det var umulig å ha kontroll over situasjonen uansett hvor mye jeg prøvde; og kontroll ville jeg ha for jeg hadde opplevd nok ganger i sosiale situasjoner der jeg ikke hadde planlagt alt og endte opp med at jeg okkupperte doen hele kvelden.

Og SKAMMEN ikke minst. Skammen over de gangene jeg ikke hadde viljestyrke til å holde meg til strenge dietter og fikk kjeft av mamma fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Eller i perioder hvor jeg gjorde ALT jeg kunne for å ikke bry meg om magen og spiste akkurat det jeg ville, men det selvfølgelig ikke funket fordi jeg ble så dårlig.

Jeg var så sint. Lenge var jeg sint fordi jeg følte ingen tok meg på alvor, sint på Gud, på verden, på alle...
Sint fordi jeg ikke kunne leve som normalt.
Men etterhvert ble sinnet snudd mer og mer innover. Det var jo meg det var noe galt med. Det var jeg som var ekkel og unormal. Jeg begynte å skade meg selv(eller skade kroppen min blir vel bedre å si, siden jeg ofte følte jeg var i krig med kroppen)Etter å ha prøvd å spille på lag i mange år gav jeg opp. Det var enten den eller meg....

Det var altoverskyggende. Jeg kan knapt huske en dag på ungdomskolen at jeg ikke hadde problemer med magen. Jo mer tiden gikk, og jo mer det ble klart at jeg ikke klarte å bare "ta meg sammen" eller at det var en konkret ting jeg ikke tålte, eller at jeg hadde noen "skikkelig" sykdom; jo mer deprimert ble jeg.
Jeg følte meg unormal, jeg VAR unormal, magen min var unormal, kroppen min.
Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte ta meg sammen, slappe av, ikke være så negativ osv.
Med andre ord var det noe galt med meg som person; om jeg bare tok meg sammen nok eller var flink nok så ville jeg få det bedre. Og fikk hyppig høre om alle som hadde det verre enn meg, at jeg var utakknemlig osv.
I tillegg opplevde jeg flere ganger at andre så ut til å mene at jeg overdrev problemet og at jeg nærmest var oppmerkssomhetssyk.
Opplevde dette både ifh. til familie og de få jeg prøvde å være ærlig med; noe som nok var det verste som kunne skjedd.
Jeg har vært sjenert og slitt med intense følelser og et negativt selvbilde siden jeg var liten av; så på et tidspunkt gikk jeg fra å prøve å få de rundt meg til å forstå; til å "slå meg sammen med dem"...

Jeg gikk fra å tenke at jeg trengte hjelp; dette er uutholdelig og noe ingen andre heller hadde orket(som nok var sannheten); til å si at det bare er jeg som er mye svakere og eklere og verre enn alle andre.

Stengte meg vel bare mer og mer inne meg selv derfra, frem til alt raste sammen hos helsesøster på slutten av ungdomskolen. Da hadde både depresjonen og selvskadingen vart (alt for) lenge.

Det er  ikke uten grunn at jeg flere ganger har tenkt over at det egentlig er veldig merkelig at jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse for veldig mange år siden. Med tanke på alle problemene rundt kropp og mat som har vært der så lenge.
Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vel frem til for ca. 3-4 år siden bare hadde EN drøm; og det var å kunne spise normalt som alle andre og ikke ha mageproblemer. Jeg hadde ingen ønsker om å gå ned i vekt, og var verken opphengt i kalorier eller slanking.
Det er vel det som er den vesentlige forskjellen fra da og nå (på et spiseproblem og en spiseforstyrrelse).

Det er fortiden. Sånn var det veldig lenge(nesten så lenge jeg kan huske?) Men det er viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er sånn nå lengre, eller kommer til å være sånn resten av livet. Det er en frykt jeg har; at jeg skal gå tilbake til sånn som det var før om jeg blir frisk fra spiseforstyrrelsen. At jeg aldri vil klare å spille på lag med kroppen min uansett. At jeg skal kjempe meg utav dette helvetet; bare for å gå inni et annet. Samtidig kan jeg ikke vite før jeg har prøvd...Ting har jo tross alt forandret seg...Selv om jeg på mange punkt fremdeles er den lille sårbare jenta som jeg var for mange år siden, så ville jeg tørre å påstå at jeg på noen områder har vokst også. Kanskje vil mageproblemene komme tilbake som før, kanskje ikke. Forhåpentligvis vil jeg være bedre rustet til å takle det som eventuelt kommer enn jeg var tidligere...

Jeg ble mildt sagt overraska når jeg fikk plass på gruppen for "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer" på Modum. Det gjorde at jeg virkelig måtte omstille meg.
For å kunne akseptere behandling i den gruppa, så er jeg også nødt til å akseptere og innse at selv om jeg kunne ha opplevd langt verre ting og det man kanskje vil tenke på som "klassiske traumer"i barndommen; så betyr det likevel ikke at det nettopp JEG har opplevd ikke har vært traumatisk for meg.
Med tanke på at jeg har brukt ca. halve livet på å hate og ødelegge meg selv fordi jeg har vært overbevist om at jeg aldri har opplevd noe vanskelig; men at det derimot har vært meg som person som har vært svak og evneveik; så er ikke det så lett å skulle tenke annerledes. Det handler jo ikke om å legge alt ansvar over på situasjoner eller folk rundt en; men å kanskje klare å ta litt av ansvaret vekk fra mine egne skuldre.

Jeg kjenner det tar på å skrive om dette. Jeg har ingen rett til å skrive dette. Jeg hører masse stygge ord.  

Skjerp deg din dritt! Oppmerksomhetssyk. Du gjør narr av dem som har VIRKELIGE problemer! Du er virkelig et fælt menneske! Du fortjener knapt å leve! Du bør skade deg selv; det fortjener du for alt det fæle du tenker og gjør og har gjort hele livet ditt.

Jeg hører mamma som blir sint. Mamma som jeg er så glad i...men som samtidig er en så stor del av problemene mine.

Det er komplekst, det er sikkert og visst. Jeg kjenner jeg blir helt sliten av å tenke på det. Sliten av å skulle akseptere at jeg kanskje er nødt til å gå tilbake igjen, tvinge opp igjen gamle kapitler, sider som har klistret seg sammen.
Men samtidig; om det kan gjøre at jeg kan komme meg videre, så er det kanskje verdt det...