Hvordan holde ut?

NEGATIVT DRITT FROM HERE ON.

Det er greit når jeg får sove, men kan (desverre) ikke sove 100% av tiden.

Bare hold ut litt til, litt til, litt til. Jeg sier det til meg selv hele tiden, men det er begrenset hvor mye det hjelper. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut. Når jeg er våken føler jeg jeg eser ut for hvert sekund som går, føler jeg burde trene hele tiden, bevege; samtidig som depresjonen gjør at jeg blir sittende å glane inn i veggen størstedelen av tiden. Jeg klarer som oftest å tvinge meg selv til å trene litt, men det er aldri nok uansett. Så lenge vekten ikke kan gå ned litt til, så lenge jeg ikke klarer å ta full kontroll over bulimien, så er jeg feitfeitfeitfeitfeit. Svak Feit, ekkel og skitten. Trangen til å skade meg selv blir bare sterkere også. Klarer ikke holde ut i denne kroppen.

På kjøleskapet har jeg hengt opp haugevis av lapper med tips til ting jeg kan gjøre for å distrahere meg selv, men hva hjelper det med ting som TV eller lese en bok; når jeg knapt orker flytte meg fra soverommet til stuen, og hverken har interesse eller roen til å konsentrere meg om noe som helst?

Jeg har trappet ned/sluttet på antidepressivaen. Legen sa jeg kunne halvere dosen i en uke, for så å begynne rett på den nye medisinen. I pakningsvedlegget leser jeg senere at man alltid måtte bruke minst to uker på å trappe ned, og alltid ha en periode på MINST to uker helt uten medisin før man begynner på ny medisin...visst ikke kan man risikere alvorlige bivirkninger. Men legen vet jo best (liksom?) I dunno.

Jeg gleder meg til å sove, men gruer meg fordi jeg vet det vil komme en ny dag. Jeg prøver å finne motivasjonen til å holde ut, men det virker håpløst når det eneste jeg gjør er å telle minutter til jeg kan legge meg igjen.

Idag har jeg gjort endel ting og prøvd å fått til et måltid...Noe jeg angrer bittert på fordi det som tusen ganger før bare trigget bulimien. Jeg kan ikke spise, mestrer det ikke. Som nevnt mange ganger før så orker jeg virkelig ikke mer av spising og spying...Jeg ringte og bestilte legetime idag og fikk time neste mandag. Hun spurte om det hastet og jeg sa at nja, njo, det hastet vel kanskje litt. Jeg burde kanskje sagt at det hastet veldig, så hadde jeg fått time denne uken. Samtidig vet jeg liksom ikke helt...vet jo ikke hva jeg skal si uansett, vet ikke helt hva legen kan hjelpe meg med. Samtidig er det vel ikke helt bra at jeg går uten mat til neste mandag; but who cares...overlever alltids...og blodprøvene mine er jo alltid like fantastiske(selv om jeg føler meg halvdau) Hurra!

Alle tanker er bare destruktive nå egentlig. Mange impulser og tanker om å skade meg sånn at de er nødt til å legge meg inn...samtidig vil jeg ikke inn(og orker ikke alt sølet...)Orker ingenting, men orker heller ikke ha det sånn som dette?