MITT år, ikke bulimiens.

Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.


Dette er skrevet i desember 2010, men kunne liksågodt vært skrevet nettopp. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at det har vært sånn så og si uten pauser i to år. At jeg har prøvd og feilet sikkert tusenvis av ganger. At så sinnsykt mye med tid har blitt brukt på ekle bulimien.

Jeg har ett hovedmål for 2012, og det er at det ikke skal bli enda et år viet til bulimien; det skal bli MITT år. At jeg ikke skal sitte i desember 2012 og skrive et likt innlegg som iifjor og året før. Koste hva det koste må.

Bulimia is SO 2011.

Over og ut.