O.o
Det er jo bra, men jeg roper ikke akkurat hurra. Føler meg veldig flat i humøret, litt nummen kan du si?
Det går greit hvis du ser bort fra den intense dødsangsten som har kommet over meg de siste nettene. Skikkelig ekkelt.
Det hele er litt merkelig. Når bulimien herjer fritt er jeg vanligvis desperat etter hjelp, men føler jeg ikke er syk nok, tynn nok, at jeg ikke "fortjener" hjelp(ikke så rart heller når jeg har fått slengt i trynet flere ganger at jeg ikke er SÅ syk).
Nå har jeg nådd den magiske vekten. Den vekten jeg har vært besatt av i noen år. Hipp hurra. Sånn utifra den forskrudde spiseforstyrrede logikken så har jeg nå gjort meg "fortjent" til hjelp fordi vekt og BMI gjør at jeg "kvalifiserer" til å være "skikkelig syk".
Det er ikke lengre skammen over overspising og oppkast som stopper meg. Så hva er problemet?
Jo, problemet er at jeg nå føler meg såpass mye bedre psykisk at jeg ikke føler det samme behovet for hjelp. Jeg vil ikke ta sjansen på at mestringsstrategien min blir tatt fra meg. Jeg VIL på en måte ikke ha hjelp?
Men jeg har lovd at jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren imorgen, så det skal jeg gjøre.
I tilegg skal jeg ringe og sjekke om svarene på blodprøvene jeg tok på fredag er komt. Om det er noe som kanskje kan få meg til å forandre mening så må det være om blodprøvene er veldig dårlige. Da har jeg på en måte et håndfast bevis på at jeg ikke kan fortsette som nå. Men om de er helt fine, så vet jeg ikke helt hva som skjer. Da er jo ting sånn som de er nå helt greit? Logiske og fornuftige tanker sier noe annet, men de er så svake og jeg tror uansett ikke på dem. Ihvertfall ikke før jeg får et "bevis" på at det kanskje er sant...
Det er ikke det at det er så fantastisk å ha det sånn som nå(langt ifra). Men jeg er rett og slett så livredd for at bulimien skal overta meg igjen at jeg føler meg villig til å gjøre omtrent hva som helst for å forhindre det.
Den intense dødsangsten som har skylt over meg de siste nettene skremmer meg. Men så fort den går over så slutter jeg på en måte å bry meg. Alt er bare rart.
Believe me, du kvalifiserer i høyeste grad til å være syk. Og husk: å være spiseforstyrret handler ikke om hvor tynn man er, men hvor problematisk mat,kropp og vekt er. Når det hindrer deg i hverdagen, så er det et problem. Det er konklusjonen på en sf.
SvarSlett<3
Aner virkelig ikke hva jeg skal si...
SvarSlett*kjempeklem*
Du motsier deg selv, eller er det noe jeg ikke skjønner kanskje?
SvarSlettDu vil ikke bli fratatt mestringsstrategien din, men vil ikke at bulimien skal overta deg igjen. Hva er mestringsstrategien din, og hvordan kan du miste den?
Ooo føler meg slem nå, men dette skjønner jeg ikke!
ps! kjenner til nattlig dødsangst, har det selv for tiden. Pyton!
<3
laipai: er jo forsåvidt enig med det når det gjelder alle andre enn meg selv:P
SvarSlettSvarttrost; mener å la være å spise/den anorektiske delen når jeg snakker om mestringsstrategien jeg ikke vil miste
Nattlig dødsangst her også... Det er nifst hvor lett det er å slutte å bry seg om det resten av døgnet! Allerede mens jeg er redd, begynner jeg å tenke at jeg er jo bare hysterisk og det er sikkert like ufarlig som leamus på øyet. Da må man bare prøve å la fornuften være med og krangle litt, i det minste <3
SvarSlett