åh :(

På vei hjem fra søsteren min istad skjedde det som ikke skulle skje. Jeg knakk helt sammen og øste omtrent alle mine tanker over på mamma...Alt fra vekten min, BMI, hvor lenge det er siden jeg ikke har spist, at jeg ikke klarer spise, at jeg ikke VIL spise, at jeg er livredd og innerst inne vil ha hjelp, men at jeg samtidig bare vil ligge på sofaen uten å spise, at OM jeg hadde blitt frivillig innlagt så ville jeg skrevet meg ut igjen etter toppen noen timer, så jeg trenger å bli tvunget til å være der for jeg kan ikke ta ansvar for meg selv...at spiseforstyrrelsen er så sterk at det eneste jeg vil er å forsvinne inn i den, at jeg aldri blir syk nok, at jeg alltid vil være for stor og svak, at jeg ikke orker mer av noe som helst...alt om smerter jeg har hatt og merkelig ting som skjer med kroppen som kanskje ikke burde ha skjedd...

Med andre ord alt en allerede bekymra mor ikke trenger å høre. Fy faen, at det går an å bli så grusom. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke klare å vente til mandag når jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren? Meg og mamma har riktignok et veldig åpent forhold og snakker om det meste, men likevel; hun er typen som er ekstremt bekymret av natur; så hvorfor i all verden kunne jeg la alt bare ramle utav meg?
Jeg klarte ta meg sammen etter noen minutter, men da føltes det som om skaden allerede var gjort. Jeg sa til henne at  mye av det jeg nettopp hadde sagt kom hovedsaklig ut fordi jeg var så utrolig trøtt og sliten(noe som forsåvidt er sant), at det nok var litt overdrevet(ikke egentlig, menmen),sa at hun virkelig ikke trengte bekymre seg, at jeg føler meg MYE bedre akkurat nå; og om jeg skulle bli dårlig så vil jeg gi beskjed.

Ringte også opp til pappa for å si at mamma snart kom inn døren og at hun nok var litt stressa...sånn at han var forberedt på det og forhåpentligvis klarer å roe henne ned litt. Gjentok at jeg såklart ville gi beskjed om jeg skulle bli virkelig dårlig, og at det gikk helt fint nå.

Nå føler jeg meg passe rotten...Det er greit at jeg kanskje hadde et behov for å dele disse tingene, men som sagt, jeg burde gjort det med den psykiatriske sykepleieren som har som jobb å takle sånne ting, ikke med mamma som allerede bekymrer seg for tusen ting.

Hele kvelden har egentlig bare vært skikkelig dritt. Fant ut før idag at jeg har fått urinveisinfeksjon IGJEN, noe som betyr at jeg måtte begynne på ny pencilinkur...I tilegg begynte jeg på ny medisin for noen dager siden. Begge disse medisinene har kvalme som svært vanlig bivirkning, i tilegg står det at man skal ta pencilinen med mat(noe jeg ikke fikk til)så utpå ettermiddagen/kvelden ble jeg helt ekkel i hele kroppen, kjempeurolig og etterhvert ble jeg intens kvalm.

Men det verste er uroen....den har vært intens store deler av dagen idag. Føler det skal klikke for meg hele tiden, tenker at jeg må holde ut, at det vil gå over...men så fortsetter og fortsetter og fortsetter det bare...
Det er så vanskelig å la være å bli fanget i følelsene; spesielt når både hodet og kroppen er i ubalanse.

Uansett...jeg håper jeg får sove. Jeg håper mamma og pappa får sove. Og jeg håper på en litt mer OK dag imorgen. Jeg skal alltids holde ut helgen, så får vi heller se hva som skjer på mandag.