Lørdag

Dagen idag har vært litt bedre enn gårsdagen :) Meg og mamma har vært på en handletur, og klart sånn halvveis å bli enig om å ikke diskutere så mye mer frem og tilbake sykdommen akkurat nå i helgen. Ingenting drastisk kommer til å skje fra eller til idag eller imorgen så jeg merker jeg virkelig trenger litt pause fra diskusjoner rundt hva jeg burde/ikke burde gjøre fremover osv.
På mandag vil jeg forhåpentligvis få svar på blodprøvene jeg tok før helgen+ at jeg skal snakke med psykiatrisk sykepleier; så får vi ta det litt derfra. Akkurat nå vil jeg bare gjøre det beste utav helgen uten å gruble og tenke så veldig langt frem i tid.

Jeg må innrømme jeg kunne ønske at jeg kunne vært oppe med pappa og mamma ikveld. Det er alltid litt koseligere å være sammen med folk på lørdagskvelden enn å sitte aleine. Samtidig VET jeg at det ville blitt alt for triggende, og at det akkurat nå, sånn som ting er, ville vært en veldig dårlig ide. Jeg vil få flere muligheter til det i fremtiden; ikveld skal jeg bare prøve å ha det kjekkest mulig utifra forutsetningene...Har fått meg Rayman til Wii, så litt spilling blir det ihvertfall ^^,

Sånn tilslutt vil jeg anbefale å lese VG idag! Frøken Norgen-vinner Hege Tørresdal har stått frem med sin spiseforstyrrelse. Jeg hadde ikke så veldig store forventninger, tenkte det ville bli en sånn typisk overfladisk artikkel...Typen;jeg hadde spiseforstyrrelse for 5 år siden, men er helt frisk nå, hvor fokuset gjerne var tall,vekt og kalorier(som det desverre så altfor ofte er)og mangel på skikkelig dybde. Men det var det så absolutt ikke. For det første var hun fremdeles i behandling når artikkelen ble skrevet, og i tilegg utleverer hun seg selv skikkelig ved å være dønn ærlig om spiseforstyrrelsen og alt rundt.
Det er fint med de som står frem etter at de er blitt frisk og forteller, for all del, men synes på en måte det er enda tøffere at hun tør å stå frem selv om hun ikke er blitt 100% frisk og fremdeles går i behandling og kjemper.

Jeg kjente meg igjen i så og si alt hun skrev(sånn bortsett fra frøken Norge delen da, hehe:P). Fra begynnelse til slutt. Jeg ble både trist og glad og kvalm og alt på en gang. Det føles helt absurd at en annen person beskriver følelser, tanker og opplevelser som er så like som mine egne at det er som om vedkommende har vært inni hodet mitt.
Jeg har jo opplevd å kjenne meg igjen i andre sine historier før også, det er ofte mange likhetstrekk når man har en spiseforstyrrelse, men jeg tror aldri jeg har opplevd det SÅ sterkt.