VOP

Sååå, idag snakket jeg med den psykiatriske sykepleieren på VOP. Hun mente det hadde med medisinen å gjøre at jeg er så dårlig...Jeg ser poenget hennes, samtidig synes jeg hun fokuserte litt vel mye på depresjonen ifh til spiseforstyrrelsen.

Jeg sa at det gikk greit akkurat nå, om dagen. Men da sa hun; nei, det går ikke greit, det ser jeg. Jo, det går faktisk greit akkurat nå! Og det gjorde det, så litt frustrerende at hun påsto at det ikke gjorde det. Jeg sa det som det var, at dagene går sånn noenlunde, men kveldene/nettene har vært fæle. Når jeg forklarte min definisjon av "greit" eller "ok"(at jeg ikke har det intenst jævlig) så skjønte hun det litt bedre da..

De tre siste nettene har vært grusomme rett og slett. Jeg har vært kjempeuvel. En følelse av å skulle spy/besvime på samme tid. Det har gått i bølger som bare har blitt sterkere og sterkere utover natten. Jeg har ringt til mamma flere ganger og lurt på om vi kanskje skulle ringe legevakten. Men har nå holdt ut på en eller annen måte, og sovnet sånn i 5tiden om morningen.

Er usikker på om det er pga. spiseforstyrrelsen eller den nye medisinen. Kanskje en kombinasjon. Føler meg heldigvis ikke så verst ikveld.

Men tilbake til VOP. Ansvarsgruppemøtet blir 16.februar...Hun spurte litt om hva jeg tenkte rundt det og Modum og månedene fremover. Jeg sa som sant var at jeg knapt orker tenke en uke fremover. At jeg tar minutt for minutt. At det nesten føles som om jeg ikke kommer til å være her så lenge. Å tenke frem til august virker helt umulig.

Jeg fortalte om at maten ikke går, at jeg føler jeg har gitt litt opp og mangler motivasjon. Hun lurte på hva som kunne hjelpe meg. Jeg vet ikke! Jeg skulle ønske jeg visste, tro meg.

Jeg har fått ny time på mandag, da skal psykiateren der nede være med også...Virker som sykepleieren var ganske sikker på at alle problemene ville løse seg så fort jeg kom meg opp i riktig dose med medisinen.

Så nå må jeg bare holde ut til mandag. Jeg vet ikke hva jeg håpte det skulle komme utav samtalen idag, men hadde vel håpet på et eller annet. Kanskje jeg innerst inne håpte på å bli innlagt? Jeg vet ikke helt, for jeg er jo glad for å være hjemme og...