Helvetesdøgn

Alt toppet seg igår. Akkurat når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, så ble de nettopp det. Sammenbrudd kan en vel kalle det. Mistet meg selv totalt og forsvant i destruktiviteten. Følte jeg bare hadde valget mellom to onder; tabletter eller kutting. Valgte "heldigvis" det siste, og på en eller annen måte kom jeg meg gjennom kvelden...Problemet var bare at når jeg var over den verste kneiken så først begynte jeg å kjenne smerten. Når det sto på som verst var jeg som i transe, helt nummen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har hatt så vondt etter selvskading. Jeg hadde ikke kuttet meg så dypt, men 80-90 % av kroppen var dekket. Jeg var så kvalm og sliten at jeg bare ville ligge, men det gjorde så ubeskrivelig vondt uansett hvordan jeg lå.  Det ble bare verre og verre.

Endte med at jeg ringte mamma midt på natten. Trodde jeg skulle bli gal for jeg hadde så vondt. På det tidspunktet var jeg så dårlig og nedkjørt at jeg knapt brydde meg om noe som helst. Stakkars mamma som kom ned til meg i det kaoset. Ikke var det så mye hun kunne gjøre heller, men det hjalp å ha henne der. Hun ville jo ringe legevakten eller sandviken men jeg ville ikke. Det ble en lang natt for å si det sånn...Måtte forandre stilling hele tiden for det gjorde så vondt, samtidig som det var uendelig smertefullt å flytte på seg. Klynket og hylte meg gjennom natten. Tilslutt ringte mamma legevakten da, og de sa jeg kunne prøve å ta paracet. Om det var det som hjalp eller om jeg hadde sovnet uansett vet jeg ikke, men sovnet til slutt på morgenkvisten.

En kan jo si at jeg gjorde det jo selv, så da kan jeg jo bare ha det så godt. Men ingen VIL jo ha det så vondt; det ble gjort i desperasjon for å lette den psykiske smerten. Samtidig var jeg litt sjokket når jeg våknet idag. Jeg husket jo hva som hadde skjedd, men likevel virket det uvirkelig. Jeg skammet meg over at mamma måtte se meg sånn...

Det går greit nå altså. For denne gang. Bare glad det verste er over.