Jeg tror vi sier 4 døgn

Jeg prøvde å spise idag, med det resultat at jeg ble så kvalm at det kom opp av seg selv. Selv om det ikke var fremprovosert, så visste bulimien å utnytte seg av det. Jeg følte meg helt forferdelig og plutselig var jeg overmannet av håpløshet og tanker/følelser om at ingenting i hele verden betyr noe som helst og det eneste som kan gi meg litt glede eller en pause er å spise enda mer og kaste opp. Ganske lett å se nå at det IKKE er sannheten, men der og da var det så intenst at jeg ikke klarte føle på noe annet enn at; jeg har kastet opp, jeg må begynne å telle helt på nytt, jeg er komt utav balanse osvosv. HELDIGVIS, på en eller annen utrolig måte klarte jeg å tvinge meg vekk fra triggere/muligheter, for så å bare holde ut til de intense tankene og følelsene dabbet såpass mye av at jeg klarte å finne fornuften igjen. Ja, i teorien kastet jeg opp, men likevel velger jeg å si FIRE DØGN oppkastfri, for det var tross alt ikke noe jeg gjorde eller noe som var min feil. Bulimien fikk forhåpninger, og jeg holdt nesten på å slippe ham inn igjen i varmen, men takk og lov; jeg klarte å slenge døren i trynet på den idioten!
Det hadde vært så utrolig lett å bare la ting kjøre seg rett i grøften igjen; og noen minutter føltes det også som om det eneste jeg ville i hele verden. Men nå etterpå er jeg UTROLIG glad for at det ikke ble sånn. Jeg håper denne situasjonen idag kan gi meg litt mer troen på at jeg kan klare dette; at om jeg bare holder ut og puster når det står på som verst; så vil det gå over, selv om det føles uutholdelig der og da!