Ingenting

Det kom lite utav møte idag. Jeg gikk derfra både provosert og fortvilet. På slutten,når vi var ferdig sa jeg at jeg hadde håpet det ville komme noe konkret utav samtalen...uten at jeg var helt sikker på akkurat HVA. Fikk beskjed av psykiateren om at det hadde vært veldig konkret; jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte spise og å tenke på hvorfor jeg hadde sånn motstand mot mat.

Skulle det være en vits eller?
Tror han virkelig ikke at om jeg hadde klart å spise/vektoppgang på egenhånd
så hadde jeg gjort det by now?
For å ikke snakke om hvor uendelige mange ganger jeg har VRIDD hjernen for å finne utav hvorfor ting er som de er og hva jeg kan gjøre for å komme meg videre. Jeg har prøvd uendelige mange metoder og systemer og opplegg for å få til maten, uten at det har lykkest nevneverdig. Det er ikke BARE å spise; jeg klarer ikke forholde meg til mat i det hele tatt, jeg klarer virkelig ikke dette på egenhånd; og det sa jeg jo! Det er greit at jeg har ansvar for meg selv, det vet jeg, men når man er såpass fastkjørt og i tilegg veldig underernært så er det jo ikke så rart at hjernen ikke fungerer skikkelig og sykdommen tar all plass.

Føler også Modum begynner å glippe. Om de virkelig forventer at jeg skal "stabilisere" meg mht. søvn, vekt, mat, depresjon på egenhånd, så føler jeg løpet er kjørt. Når jeg gikk ut fra VOP følte jeg bare på en intens håpløshet, selvmordstankene var sterke.
Skal det virkelig ende sånn?
Jeg vil jo ikke det, men klarer heller ikke se hvordan jeg skal klare å forandre ting. Jeg ser ingen fremtid og jeg mangler motivasjon...da kommer man ikke langt.

Når jeg i tilegg fikk vite idag at jeg må være stabil før jeg i det hele tatt får reise til Modum, så virket det helt uoverkommelig. Joda, jeg visste at de anbefalte at jeg begynte på nye medisiner/fikk stabilisert borderline/depresjon+at de sa til meg at jeg måtte være over BMI 15...Men at ALT skal være stabilt FØR behandlingen virker jo umulig. Det er jo nettopp fordi jeg ikke har fått til denne stabiliteten at jeg skal til Modum! I tilegg sa de som sagt minimum BMI 15, mens på VOP idag virket det som om de mente jeg burde gå opp mer nå med en gang(samtidig som de ikke vil hjelpe meg med det?)
Jeg skjønner ikke, kjenner jo flere som får reise til Modum selv om de ikke er helt "stabile".

Jeg føler det eneste jeg har akkurat nå er spiseforstyrrelsen, så hvordan skal jeg gi slipp på den når jeg ikke har et skikkelig nettverk rundt meg og den støtten som er nødvendig? Jeg føler den holder meg i live(ved å holde depresjon/selvmordstanker på avtsand)samtidig som den sakte dreper meg fysisk. Hvordan skal jeg jobbe imot når det er ingen der for å ta imot meg om jeg faller? Hvordan i all verden skal jeg få meg selv til å ta den sjansen, når jeg så smertelig vet om risikoen?

Nettopp derfor holder jeg fast. Klamrer meg fast. Samtidig som jeg ikke er istand til å ta fornuften på alvor. Selv om matmønsteret mitt er helt kaotisk og BMI-en på 13,9, så tenker jeg likevel at jeg har det fysisk OK, blodprøvene er fine, det går greit. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få meg selv til å tro på noe annet eller hvordan jeg kan finne motivasjon. Det finnes liksom ingen friske tanker igjen.