9 dager

og så sa det slutt. Det skulle jo ikke skje igjen. Har jeg holdt ut alt dette bare for å la det skje igjen? Jeg vet at ikke alt nødvendigvis er ødelagt, men jeg kan ikke lengre tenke at spise/spy ikke er et alternativ, at det ikke skal skje igjen...For nå har jeg gått over den grensen. Den "magiske" grensen. Og så fort det skjedde tok bulimien over for fullt igjen. Skremmende at det bare tar minutter å bryte ned det jeg har lidd med gjennom i dagsevis. I tilegg har jeg en kjip følelse at det kommer til å skje igjen. Jeg vil så gjerne kunne bestemme selv...Si at NEI, det er ikke et alternativ. Og det har jeg jo forsåvidt gjort hele uken også...men likevel..likevel skjedde det. Selv om det bare var en gang så blir jeg helt i ubalanse både psykisk og fysisk. Idag er det familieselskap. For en gangs skyld hadde jeg sett litt frem til dette...Det skulle ikke bli et kaos med spising og spying sånn som omtrent hvert eneste familieselskap har vært de siste årene. Frem til igår...Og nå er trangen til å overspise helt kvelende. Jeg vet ikke om jeg orker kjempe imot. Samtidig er jeg livredd for det, livredd for å bli så dårlig igjen som jeg var.

Jeg veide meg for første gang på mange uker idag(veide jo meg på VOP også, men har ikke veid meg hjemme). Vekten var gått ned 1 kilo siden VOP-veiingen. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Glad og lettet sånn egentlig. Men også litt forvirret. Hva nå? Idag har det meste av måltider sklidd ut...Hadde egentlig bestemt meg for å ta en dag uten mat, bare en liten pause. Alt for å unngå totalt bulimi-kaos igjen. Men så var det middag, og mamma ville jeg skulle spise litt, og fornuften tok litt over?(strengt tatt føles det som om det er bulimien som tok over...vanskelig å si).