Hjemme

Jeg kom hjem igår ettermiddag. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker skrive om alt som har skjedd, må få det litt på avstand først tror jeg. Men kan ihvertfall si såpass at jeg har hatt noen jævlige minutter, timer og dager bak meg. Jeg har trodd jeg skulle dø, eller at jeg skulle bli gal. Det begynte med høy feber, så kvalme, oppkast...Kvalmen har vært det verste. Jeg var intens kvalm uten stopp i nesten to døgn, noe som førte til null mat eller væske eller søvn. Så ja, det klikket vel bare tilslutt. Ble hentet av ambulanse og kom til legevakten. Holdt på å hyle når jeg så at det var en lege som jeg har møtt der før som ikke eier empati. Fikk bare kvalmestillende og ble sendt hjen igjen...Trodde jeg skulle dø. Dette var torsdagsnatt. Holdt ut til fredag morgen og pappa måtte bære meg ut i bilen og opp til legen min. Hun sendte meg til medisinsk avdeling.

Det har vært tungt. Jeg hater sykehus. Men samtidig var det nødvendig å være der. Jeg følte meg så uendelig fanget. Livredd for at jeg skulle være så dårlig for alltid. Så ingen ende. Men jeg hadde jo ingen annen mulighet enn å overleve, right?

Uansett. Jeg var fremdeles ganske dårlig når jeg kom hjem igår, men de fant liksom ikke noe konkret som var galt med meg, så da kunne jeg liksågodt være dårlig hjemme som å være aleine på sykehus. Den følelsen av å være skikkelig uvel og dårlig og få beskjed om at INGENTING kan gjøres...den unner jeg ingen. Det er veldig fortvilende.

Mamma spurte om jeg var interessert i at noen fra menigheten kom og ba for meg(mamma og pappa er aktiv i en frikirkelig menighet eller hva det heter). Jeg var desperat og tenkte; hvorfor ikke? Det kan ikke skade ihvertfall...
Så igår kveld kom det bort noen som ba for meg og vi snakket ganske mye ilag. Det var overraskende godt, de er veldig greie folk som jeg kjenner endel fra før av. Føler virkelig det hjalp meg mye rent psykisk. Selv om jeg ikke merket store forskjellen der og da, at det ikke skjedde noe mirakel som jeg hadde håpet på; så føler jeg meg jo mye bedre idag. Jeg begynner sånn litt å se at det er en ende på dette kanskje. Men det er litt skummelt å si, for jeg hadde en liten bra periode på sykehuset også, men så ble jeg skikkelig dårlig igjen. Men nå har det vart mye lengre da, så satser på at det bare går oppover herfra.

Jeg har ihvertfall fått perspektiv på hva som er viktig. Når det sto på som verst sa jeg at jeg brydde meg ikke om jeg måtte gi fra meg en finger eller legge på meg 40 kilo...samme hva, så lenge jeg overlevde det her og ble bedre. Og selv om desperasjonen ikke er like sterk nå, så har ikke tanker om vekt og sånt hadde særlig betydning. Joda, jeg føler meg fortsatt feit og synes mat er vanskelig, men det har likevel vært så uendelig ubetydelig sett ifh. til det andre. Iforhold til matinntak har jeg ene og alene spist utifra hva som er lett fordøyelig for magen og hva som kan hjelpe meg nå når jeg har vært dårlig...Ikke utifra spiseforstyrrelsen. Legen anbefalte blant annet loff med syltetøy(lett fordøyelig+mye energi). Jeg har i tilegg spist masse søt yoghurt og drukket saft. Alt dette er jo totalt uaktuelt for meg egentlig. Sånn yoghurt som jeg spiste på sykehuset("sukkerbombe") har jeg ikke spist på mange år. Men det sier litt om hvor desperat jeg har vært etter å bli bedre, jeg har vært villig til å gjøre HVA som helst omtrent.

Samtidig vet jeg jo at jeg ikke plutselig er blitt frisk fra spiseforstyrrelsen fordet om. Etterhvert som jeg blir bedre og dagene blir mer normale igjen så vil det jo fortsatt være en kamp, men jeg har på en måte fått en kraftig oppvekker. Jerg har virkelig fått kjenne noe på kroppen som jeg håper jeg aldri får kjenne igjen, og jeg er villig til å gå langt for å slippe det. Derfor har jeg også tatt kontankt med VOP og sagt at jeg tror det er veldig viktig at jeg får den innleggelsen(som vi egentlig skulle ha snakket om på fredag) ASAP. Og nå er jeg faktisk motivert til å få i meg nok næring til kroppen...Motivasjonen før har hovedsaklig bare vært å slutte å overspise/kaste opp.

Så ja...Jeg er ikke helt klar for å si at; ja, jeg er glad det skjedde og glad jeg fikk en oppvekker osv...Ihvertfall ikke enda. For det er fortsatt så kort siden og det var så ubeskrivelig jævlig og traumatisk...Men nå som det først har skjedd, så håper jeg det kan komme noe positivt utav det.

Idag skal jeg ned og ta akkupunktur i håp om at det skal kunne hjelpe litt på også.

Tar gjerne imot om noen har tips mot kvalme, ubehag og bare generell uvelhet/uro også! Pappa har lagd potetvann til meg( http://www.dinside.no/346782/potetens-gode-egenskaper )som jeg skal begynne å drikke på og jeg har planer om å kjøpe kamille-te.