Ansvarsgruppemøte

Vi hadde møte idag. Det ble et langt møte, var helt kokt i hodet etterpå. Men det var vel nødvendig. Fortalte litt om det som hadde skjedd...Det er vanskelig å forklare den delen av det hvor jeg på en måte "falt vekk". Det står veldig klart for meg hva som skjedde, men å skulle forklare det for andre føles ganske umulig. Det finnes liksom ikke ord som dekker det, dessuten høres det helt feil ut når jeg sier det høyt. Likevel prøvde jeg å forklare og jeg kom tilslutt frem til en setning som oppsummerte det ganske greit. Det var som om jeg drømte i våken tilstand. Vi kom vel frem til at det mest sannsynlig har vært en kombinasjon av dehydrering og intens angst/uro, som har ført til en ubalanse eller noe i hjernen som kan ha gjort at jeg opplevde en form for grensepsykose.
Det var ikke så ekkelt når jeg var "borte", jeg hørte alt rundt meg, men var likevel i en helt annen virkelighet. Det forferdlig ekle var når jeg ble klar noen sekunder igjen. Da kjente jeg den intense kvalmen og uroen, og i tilegg følte jeg meg ekstremt forvirret, at jeg mistet kontrollen, mistet meg selv. Men innen jeg skulle ringe på hjelp var jeg borte igjen. Og sånn fortsatte det og fortsatte det i timesvis. Fredagen var aller verst. HELVETE. Virkelig. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs og desperat og jeg vurderte sterkt å ta livet av meg. Jeg ville ikke dø, men det var så uutholdelig og jeg så ingen ende.

Men tilbake til ansvarsgruppemøte. Imorgen skal vi ha møte med DPS igjen. Forhåpentligvis blir innleggelsen fort; kanskje før helgen. Den intense frykten for å bli så dårlig igjen har drevet meg de siste dagene. Fått meg til å spise mer regelmessig og generelt bare mer til hvert måltid enn på flere år. Og det er jo egentlig bra. Jeg liker ikke kroppen min og vil ikke legge på meg, men det virker liksom så ubetydelig nå likevel.
Den verste kvalmen har sluppet taket heldigvis. Men angsten er fremdeles sterk. Hele kroppen er i helspenn. Jeg føler jeg eksisterer og holder ut; ikke at jeg lever. Og det gjør vondt. Det føles slitsomt å puste, å leve, å være. Samtidig er jeg så UENDELIG mye bedre enn jeg var. Likevel må jeg hele tiden samle meg for å ikke la panikken ta meg. Jeg må holde fast i at det vil bli bedre selv om det virker som noe uendelig for øyeblikket.
Jeg distraherer meg mest mulig gjennom dagen, og gruer meg til nettene. Angst.
Om igjen og om igjen. Men jeg må holde ut nå, det vil bli bedre.

Jeg trenger innleggelsen; samtidig er jeg redd for det også nå. Siden jeg ble dårlig har jeg vært livredd for å være aleine...Siden jeg kom hjem har jeg hatt mamma eller pappa her hele tiden. Det er vanskelig å ligge. Både det å fysisk skulle legge seg ned, men også å ligge i ro. Selv om jeg for det meste har folk rundt meg under en innleggelse; så er det uansett ikke det samme med ukjente folk. Dessuten kan jeg ikke akkurat forvente at de ansatte skal ta en madrass og legge seg ved siden av meg. Jeg vil bli nødt til å feks ligge aleine på rommet om kvelden. Jeg ligger forsåvidt aleine i stuen på sofaen nå også, men jeg har både pc og TV tilgjengelig og det hjelper litt. Det er rart; mamma sa at når jeg sa at hun måtte komme ned til meg torsdagskveld fordi jeg ikke ville være aleine; da skjønte hun at noe var alvorlig galt. Som oftest når jeg er dårlig foretrekker jeg å være for meg selv, uten mas og styr rundt meg. Generelt liker jeg å kunne være aleine i leiligheten, gjøre som jeg vil. Nå er jeg bare redd.
Jeg var nede for å hente noe i leiligheten igår og jeg ble fysisk dårlig når jeg kom inn dit.

Men mamma og de kan jo ikke passe på meg resten av livet heller. Sånn sett er vel en innleggelse en grei mellomting mellom å være her og å være aleine i leiligheten. Jeg vet ikke. Jeg bare holder ut og venter på bedre dager, på at angsten skal slippe taket.