Middagskrise

Jeg hadde nesten gledet meg litt til middagen idag. Var på butikken og kjøpte 1 pk salatkjøtt(sånn kyllingbiter). Den var på akkurat 200 g..Så da skulle jeg ha den+grønnsaker til middag. Så veldig mye ut på tallerken, men var likevel en av de middagene her hittil jeg har følt meg mest komfortabel med.
Etter å ha laget til og ordnet alt satt jeg meg ned for å spise. Merker smakssansene mine er litt merkelige; uansett hvor mye jeg salter blir det liksom ikke så veldig mye smak. Krydret litt og begynte å spise...Synes fremdeles det smakte lite og tok tak i saltbøssen for å salte litt mer. Meeen, lokket var ikke skikkelig på, noe som resulterte i at nesten hele innholdet i saltbøssen datt utav og lagde et svært saltfjell midt i middagsmåltidet mitt. Jeg knakk helt sammen. Tårene rant som en foss. Kjentes ut som om jeg ble knivstukket og kvalt samtidig. Det er jo helt absurd at en så liten filleting kan sette meg sånn ut! Nå har jeg jo sovet elendig hele uken også da...+at jeg har hatt masse angst og mange tilfeller hvor jeg har følt for å gråte, men ikke klart det. Så det var nok litt en kombinasjon av alt dette som gjorde at det rant over. Det var heldigvis bare en annen pasient ved bordet når det skjedde...Huff, han bare; dette går bra, såså....
Som om han snakket til et lite barn som hadde falt og slått seg. På sett og vis føltes det sånn også. Bunnløs fortvilelse bare pga. en dum haug med salt.

Min første reaksjon var at jeg ble helt handlingslammet. Bare gråt og gråt helt til en av de ansatte kom. Deretter hjalp hun meg å fjerne haugen...Så sa hun at vi kunne lage noe annet, eventuelt at jeg kunne ta det jeg skulle ha til kveldsmat nå istedenfor. Men det føltes helt umulig. Det hadde gitt enda mer uro å ikke holde seg til planen, og jeg hadde ikke klart et fnugg mer angst på det tidspunktet.
Så det endte med at jeg spiste resten av maten. Det må være noe av det verste jeg har spist noengang. Selv om vi hadde prøvd å fjerne det synlige saltet, så var mesteparten av kyllingen så salt at det var nærmest uspiselig. Men enten spiste jeg det, eller så kastet jeg alt og fikk ikke i meg noe. Så jeg presset det i meg. Det var kanskje ikke så lurt...men så rett og slett ikke andre alternativ. Nå har jeg auau øverst i magen og håper bare på at kroppen ikke skal få helt saltsjokk. Angsten er fremdeles sterk og det lammer meg i stor grad. Aller helst vil jeg bare sove. Jeg er så sliten av å presse i meg mat som så langt bare har gjort meg dårlig! Ikke en super dag med andre ord...Håper morgendagen blir bedre. Mamma, pappa og lillebroren min kommer på besøk. Vi skal på bygdekinoen her og se Lorax. Yay.