Fredag

Nå er jeg hos søsteren min. Litt asosialt å sitte med pcn kanskje, men trenger distraksjonen(og hun ser nyhetene:P) Nettopp spist kveldsmat og ubehaget og angsten er sterk. Det er så slitsomt å tenke på mat hele tiden. Jeg har hatt mareritt om overspisinger tre netter på rad nå. Det er som om jeg holder pusten, balanserer på en line. Bulimien visker hele tiden at det eneste som vil hjelpe, det eneste som vil få meg utav den ubehagelige tilværelsen er å spise og spy. Må hele tiden minne meg på at det isåfall bare ville hjulpet en liten stund, men at ting ville blitt enda verre etterpå. Er så vanskelig å glede seg skikkelig over noe som helst eller konsentrere seg fordi jeg konstant tenker på neste måltid.
Det er som om det klør innvendig. Maur i hodet og trykk på brystkassen. Må bare holde fast på at det IKKE blir bedre av å slutte å spise eller overspise/spy(ihvertfall ikke på lengre sikt).
Jeg hadde fått i meg litt mindre idag enn de andre dagene, og jeg merket det godt for noen timer siden. Ble uvel og begynte å skjelve. Det er så merkelig; jo mer mat kroppen får jo mer vil den ha omtrent? Når magen er full er spise/spy trangen sterkest. Når jeg er ferdig å spise DA kommer sulten. Eller jeg tror ihvertfall det er sult. Vet ikke. Det er så rart hvordan jeg har pleid å gå dagesvis uten mat, og nå blir jeg plutselig dårlig om jeg bare spiser litt mindre til et måltid? Blir liksom motsatt av sånn en skulle tro det var? Skulle tro jeg tålte litt mer nå som jeg har fått i meg jevn næring nesten en hel uke?

Litt det samme er det når det gjelder aktivitet. Har flere ganger trent i timer på treningssenteret de siste månedene, men nå som jeg faktisk får i meg næring jevnlig så begynner hele kroppen å verke bare etter noen minutters spasertur...FORVIRRENDE.

Faen heller. Jeg vil så gjerne bare la være å spise, også eventuelt ta med noen spise/spy-omganger innimellom. Jeg vil ikke opp i vekt.

Men det er ikke et alternativ eller en mulighet. Kroppen klarer det ikke mer. Jeg må fortsette snu-operasjonen jeg har begynt på og håpe at motivasjonen kommer etterhvert...Spiseforstyrrelsen har jo vært nesten hele livet mitt så lenge, så det er jo ikke rart at jeg føler livet er veldig tomt når den blir tatt bort.
Den overgangsfasen er kanskje den verste? Det er ikke lett å motivere seg når man ikke vet helt hva man jobber mot. Når "frisk" ikke er noe man egentlig synes høres fantastisk ut...Men det kommer kanskje etterhvert? Eller? Noen der ute som har vært gjennom lignende som kan skrive under på det?:P