Dag 2

Føles egentlig som jeg har vært her en evighet allerede. Det går vel sånn noenlunde greit. Får presset i meg all maten og har ikke kastet opp. Men det er likevel frustrerende at det er så vanskelig som det er med tanke på at jeg ikke en gang er oppe i full basiskost. Denne uken er de liksom snill med meg....Begynne enkelt så jeg kan føle på mestring, for så å øke. Men jeg føler jo det er utfordrende nok allerede...Vi hadde en samtale igår, og en nå nettopp isted. Har vært litt frustrerende at de ikke har endel av den maten som står på planen at jeg skal spise...Har vel nesten fått i meg mindre variert mat her enn hjemme pga. det.
Vi snakket endel om hva jeg kan gjøre i timen etter måltidene. Da er ofte uroen og angsten verst. Jeg har løst dette med å ta en rolig rusletur hjemme, men det kan jeg jo ikke her. Diskuterte det litt. Jeg klarer ikke være enig at det beste er å sitte HELT stille i en hel time og bare kjenne på angsten som herjer. Jeg ser poenget; at de tenker jeg vil ta meg en tur for å forbrenne, men det har lite med saken å gjøre. Man forbrenner minimalt med å gå en liten rolig tur...Hovedgrunnen er at det hjelper på angsten å få frisk luft+forandre litt miljø, og det hjelper på magen å være i litt bevegelse. Jeg føler rett og slett det er en av de få konstruktive mestringsmetodene jeg faktisk har fått til sånn ¨på egen hånd som har FUNKET,og så blir det tatt fra meg...Hmpf.
Frem til idag har jeg vandret rundt i korridorene fordi jeg trodde det var greit så lenge jeg oppholdt meg ute i avdelingen; men det var det visst ikke. Må slutte med det også. Nå håper jeg bare jeg klarer holde ut enda litt mer---Prøver å ikke tenke på det at jeg mest sannsynlig må øke og få enda mer krav neste uke.

Ellers så er det faktisk litt unge folk her denne gangen! Har alltid bare vært 40+ før, men nå er det noen som er i 20-30årene også. De som jobber her er veldig greie; hun ene psykologen(eller psykiateren?) er dritkul faktisk :P Digger henne...Hun forstår heldigvis ganske godt når det er spiseforstyrrelsen som snakker. Noe som til tider er irriterende, men samtidig veldig bra. Det merkest jo godt at jeg ikke er på en avdeling for spiseforstyrrelser(og at de ikke har særlig erfaring med det)...Men det er vel litt både på godt og vondt.

Idag har vi vært inne på hobbyrommet her også. Det er ikke noe særlig opplegg eller noe, man må ta iniativ til det meste selv, men merket faktisk jeg ble bittelitt inspirert! Vi har lagd en plan hvor jeg blant annet skal være en time inne på hobbyrommet hver formiddag. Tror jeg skal finne et fint/inspirerende ordtak/quote hver dag og lage en liten plakat av det som jeg kan henge på veggen...Det blir forhåpentligvis både inspirerende og motiverende å lage+at jeg får litt ting opp på veggen(som for øyeblikket er hvit og trist).

Så joda. Jeg har det ikke så alleraller verst. Om ting føles jævlig eller om jeg virkelig ikke vil spise så minner jeg bare meg selv om tiden på isolat...Og det har ihvertfall funket så langt. Det gjør ikke nødvendigvis at ting blir så veldig mye mindre jævlig, men det gjør det litt enklere å fullføre og å stå i det(for jeg blir minnet på HVORFOR jeg er her og hva jeg risikerer om jeg ikke kjemper mot spiseforstyrrelsen).