Sliten

Er ganske sliten om dagene...Litt oppgitt og deprimert kan du si. Kroppen reagerer med all slags merkelige symptomer som jeg håpte skulle gi seg etter noen dager. Men det har det ikke. Jeg er feks ekstremt tørst hele tiden og går sikkert på do hundre ganger daglig. Om natten våkner jeg annenhver time fordi jeg er så tissetrengt. Føler jeg tisser flere liter daglig jo...Kan umulig være normalt. Har forresten sjekket at det ikke er urinveisinfeksjon, men lurer på om jeg kanskje skal ta enda en prøve for det blir bare verre...
Også har jeg helt sinnsykte hetetokter, spesielt om kvelden.
For å ikke snakke om at magen er vrang så og si hele tiden. Jeg har riktignok ikke like my smerter som de første dagene, men ellers er magen akkurat sånn som den var før jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg husker med gru tilbake på den tiden hvor jeg alltid måtte ha et toalett i nærheten. Konstant oppblåst...og enten forstoppelse eller diare. Aldri en mellomting. Sånn er det nå, og jeg frykter at det betyr at jeg "bare må leve med det"(sånn som jeg fikk beskjed om at jeg måtte de årene med irritabel tarm). Har snakket endel om denne frykten med de her...De har sagt at det kan jo faktisk være at de verste mageproblemene mine er borte...Mange vokser det av seg. At disse plagene jeg har nå er kun pga. spiseforstyrrelsen. Jeg har prøvd å tro på dette; har vært nødt til det for å kunne gi kroppen en sjanse. Har tenkt at jeg må jo nesten prøve! Tenk om det faktisk stemmer at jeg har vokst mageproblemene av meg, men at jeg ikke har merket det fordi spiseforstyrrelsen har "kamuflert" det? Samtidig er det alltids en risiko ved å tro på dette. Jeg kan risikere å bli skuffet. Jeg kan risikere at alt er like fælt som det var før. At jeg rett og slett reagerer på nesten all mat.
Men inntil videre prøver jeg å følge rådene jeg får her om å ikke tenke alt for mye katastrofetanker, eller tenke alt for langt frem i tid...
Prøver å finne en balanse mellom å la meg selv få lov til å klage litt og samtidig minne meg selv på hvor jævlig alt var på sykehuset, og at jeg tross alt ikke har det SÅ fælt nå :P

Imorgen er det veiing igjen. VELDIG spent. Nesten mer enn sist gang. Som vanlig er det en stor del av meg som ønsker å se et lavere tall. Samtidig hadde det vært greit om jeg hadde gått opp også, så kanskje jeg kunne fått "lov" til litt mer aktivitet.
Imorgen ettermiddag skal jeg ned på treningssenteret der mamma trener for å ha en personlig samtale. Har tenkt på flere ganger å bytte fra der jeg er medlem nå og over til dette senteret. De er mye flinkere, og jeg kan få tettere oppfølging og skikkelig opplegg. Men før jeg bytter vil jeg høre litt hva de tenker. Merker muligheten til å så smått begynne å trene er en VELDIG motivasjonsfaktor for å fortsette å følge kostplanen. Trening har gitt meg mye positivt også, men denne gangen vil jeg gjøre det riktig så det ikke sklir helt ut. Det vil uansett være snakk om litt frem i tid...Men det er fint å ha en sånn gulrot da. At om jeg klarer følge opplegget x mange uker, så kan jeg begynne å trene igjen. Trenger virkelig å få styrket kjernemuskulaturen! Har så utrolig mye vondt i ryggen, det legger liksom en demper på alt jeg foretar meg.

Det blir noen hektiske dager fremover. En god del ting som skal ordnes og endel timer vekke fra avdelingen...Noe som betyr at det blir endel måltider på egenhånd også. Lunsjen går forsåvidt greit, men imorgen må jeg mest sannsynlig få i meg noe middag på cafe eller noe også, det blir en utfordring. Og på lørdag er det kinarestaurant!

Nå er jeg så trøtt og må sånn på do at jeg orker egentlig ikke sitte med pcn mer :P