David mot Goliat

Endelig fått meg litt nattesøvn etter at de skaffet meg sovemedisin igår kveld. Våknet bare en gang i 5tiden og en gang i 7tiden.
Tok blodprøver idag også, blir spennende å se om det er noen forandring siden sist uke(de var ikke så verst, men litt for lavt jern, hvite/røde blodlegemer osv).

Jeg føler bare sterkere og sterkere et behov for en "pause". Bare en dag uten å presse i seg mat og være så oppblåst. Det hele føles liksom litt feil...Jeg vil ikke bli frisk; eller jo, men jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen; samtidig som jeg IKKE vil bli dårlig som jeg var noengang igjen. For å unngå det er jeg jo nødt til å få i meg jevnere med næring enn før...Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke at det finnes en mellomting mellom det jeg spiser nå og sulting. At den mellomtingen kan fungere som et kompromiss mellom kroppen og spiseforstyrrelsen...At jeg spiser nok til at det ikke er direkte farlig, men at jeg likevel slipper presse i meg mye eller gå opp i vekt. Samtidig VET jeg jo innerst inne at det også er skadelig. Selv om det ikke er akutt skadelig å spise litt for lite; så er det igjen bare et tidsspørsmål før det gir utslag. For å ikke snakke om at beinskjørheten sikkert aldri kommer til å bli merkbart bedre om jeg ikke får meg opp i vekt, får menstruasjon igjen etc.

Når jeg er her så følger jeg opplegget som er lagd, selv om jeg ikke har lyst eller om jeg ikke ser for meg en fremtid som "frisk". Ved å høre på de rundt meg og stole på dem er håpet at jeg kanskje etterhvert ser  de samme mulighetene de ser.  At jeg etterhvert vil klare å føle andre følelser og tenke andre tanker som ikke kommer fra spiseforstyrrelsen. Men så langt er det nødvendig at ting blir gjort mekanisk. Jeg kan ikke tenke så mye på hva jeg har lyst til eller hvorfor jeg gjør det jeg gjør; jeg følger planen, verken mer eller mindre.

Det er jo hele tiden tankene rundt det å komme hjem igjen...Jeg må jo gjøre arbeidet selv. Men hva når det er en så stor del av meg som ikke vil bli frisk? Jeg vil ikke være syk, men vil ikke bli frisk heller. Delen som er redd for å bli dårlig igjen er liten, men til gjengjeld veldig sterk. Kanskje den kan vinne i kampen mot goliat?(spiseforstyrrelsen) Men hvordan i all verden gripe det an når jeg ikke helt vet hva jeg vil selv? Om det skal være noen sjanse er jeg nødt til å bestemme meg og gå 100% inn for oppgaven, men det føler jeg ikke jeg kommer til å være istand til på egen hånd...