There's no hope to be found, no, I've looked all around

Jeg er i et sort hull. Det gjør så vondt, så ubeskrivelig vondt både psykisk og fysisk. Spesielt fysisk har jeg vært helt elendig de siste dagene. Ikke så rart med tanke på at jeg nok har kastet opp over hundre ganger siden søndag. Idag SKULLE jeg ha en pause. Uansett. Hele kroppen verket, og halsen kjentes ut som den var fylt med skarpe kniver. 


Men bulimien bryr seg ikke. Bryr seg ikke om at jeg er helt ferdig. Bryr seg ikke om jeg spyr blod og ser svarte prikker.


Helvete på jord.


Spiser, spyr og gråter om hverandre. Hver eneste matbit gjør vondt, likevel fortsetter jeg.
Det er uforståelig. SYKT. Det er det som beskriver det best; sykt.


Det er som om jeg har en demon som styrer meg. Min egne private torturist.

Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen 

...