Innhold i hverdagen

Begynner å skje saker og ting her! Idag har jeg snakket med rådgiveren på den nærmeste vgs-en her. Fikk mer hjelp av henne enn jeg har fått på de to årene jeg gikk på(eller rettere sagt; prøvde å gå) på  "tilrettelagt" skole(hovedsaklig for folk med psykiske plager).
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)


Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25).  Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.

I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.

Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.

Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.

Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.

Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.

Hest!

Hest er en av de få virkelige lidenskapene jeg har hatt i livet. Desverre har det blitt lite(les; ingenting) av det de siste årene. Mye grunnet sykdom, men også pga. mange dårlige erfaringer med rideskoler og lignende. Har hatt veldig lyst til å starte igjen, men har vegret meg veldig fordi jeg er redd for å ikke mestre, redd for å ikke passe inn. Redd for dårlig miljø som jeg har opplevd mye av før.

For å ikke snakke om at jeg har lite lyst til å ri rundt i ring med en gjeng 12-åringer!

Men nå har jeg tatt mot til meg og sendt mail til ei som driver en litt alternativ stall og mailene jeg har fått tilbake har vært helt fantastiske! 

De fleste elevene hennes er voksne og fokuset ligger på individuell tilrettelegging. I tillegg til å ri har man også mulighet (og blir oppmuntret) til å stikke innom og hilse på og stelle hestene så ofte man vil. 

Jeg skulle egentlig bort der igår for å snakke med hun som driver det, men var desverre ikke iform, så måtte utsette det. Mest sannsynlig reiser jeg bort der en gang iløpet av neste uke. Kjenner jeg grugleder meg litt. Men gleder meg nok mest! Det hadde rett og slett vært helt fantastisk om jeg kunne komme igang med noe der ute! Det eneste negative er at det nok er DYRT. Hvor dyrt vet jeg ikke, tror det kommer litt an på...

Men om jeg så bare har råd til å ri noen ganger i måneden så tror jeg det hadde gitt meg veldig mye. I tillegg sa hun at et alternativ var å kunne få gratis timer/redusert pris mot å hjelpe til i stallen..Kanskje ikke så aktuelt nå i begynnelsen, men håper jeg har overskudd til å det etterhvert!

These battle scars...

Arr. 
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.


Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule. 
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.

Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.

Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der. 

At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre? 

Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.

Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.

Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.

Ny psykolog?

Var idag og hadde vurderingssamtale med hun som kanskje blir min nye psykolog. Dvs. om jeg får det som jeg vil så blir hun ikke min psykolog med det første. Jeg føler jeg har størst behov for en videre behandling av spiseforstyrrelsen sånn som ting er nå. Det beste hadde vært å kunne gå på dagenheten for spiseforstyrrelser på sykehuset 1-2 dager i uken en stund fremover. Da vil jeg kunne få et opplegg som ligner litt på det jeg har hatt på Modum. Mest sannsynlig litt gruppebehandling+at de har fysioterapeut og at jeg vil spise 2-3 måltider der. På sikt tenker jeg at jeg vil bli overført til VOP her som jeg bor, og da vil det nok være hun jeg snakket med idag som blir psykologen min. Hva jeg synes om henne? Vet egentlig ikke helt. Det er jo begrenset hva man finner ut iløpet av en time, men er verken positiv eller negativ. Det var ikke sånn at jeg følte alt klaffet, men samtidig gikk det helt OK.

Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!

Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.

Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.

Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.

Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.

Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...

Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.