En liten oppdatering fra denne kanten(selv om jeg ikke aner om noen leser, hehe ^^,)
Har skjedd mye siden sist. Jeg har flyttet til byen og begynt på ny skole. Det har definitivt vært mer utfordrende enn forventet og jeg har vært mye sliten og deppa. Har hatt perioder med veldig trøblete mage. Av typen hvor all mat bare renner rett gjennom om meg, og jeg ikke har orket å gjøre noe som helst. Depresjonen har i tillegg gjort at jeg har følt meg både umotivert og hatt liten tiltakslyst. Det har også gått utover matlaging og måltid. Har blitt litt for mange dager hvor jeg har spist godteri eller bare en pakke ost til middag, noe som igjen har ført til at jeg har blitt enda mer sliten. Har vært så utrolig stresset for å gå ned i vekt i denne perioden pga litt kaotisk matinntak, mye dårlig mage og mye gåing(har ikke bil lengre, så er en nødvendighet å gå :P) Men jeg veide meg hjemme hos mamma og pappa her om dagen og viser seg at vekten er ganske så stabil! Mulig jeg har gått ned litt, men har isåfall klart å gå opp igjen :) Jeg har bare veid meg 3-4 ganger på et halvt års tid, og bryr meg utrolig lite kjenner jeg! Om noe så føler jeg meg stolt over at jeg veier mer enn noen gang :) Virker som kroppen har funnet sin idealvekt på rundt bmi 22-23 hvor den trives godt.
Det største problemet er og blir magen. Jeg har dårlige perioder som kommer uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor og det sliter veldig på psyken. Det blir vanskelig å planlegge ting for jeg vet aldri når jeg blir dårlig osv. I tillegg er jeg forelsket og det er ikke alltid like lett! Lenge tenkte jeg at det var helt utelukket å slippe noen innpå meg nettopp pga. magen. Like mye fordi jeg ikke takler folk tett på meg når jeg er dårlig, som at ikke den andre parten skulle takle at jeg er syk. Men jeg er vel sånn halvveis kommet frem til at jeg ikke vil gi slipp på det så lett. Jeg ser fremdeles ikke helt for meg hvordan jeg/vi skal få det til å funke. Det er noe jeg grubler mye over og som river og sliter i meg på daglig basis. Om det ikke hadde vært for at jeg var kronisk syk, så tror jeg nok muligens vi hadde hatt et forhold by now. Eller ihvertfall funnet litt mer ut av ting. Men jeg holder tilbake fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Rent følelsesmessig er det en stor utfordring. Jeg har isolert meg og undertrykt alle behov for nærhet med spiseforstyrrelsen og med selvskadingen. Det er noe som vil ta tid å kommer over. Jeg har fremdeles litt problemer med å skjønne at noen faktisk kan like meg. Altså, mer enn bare som venn. Jeg sliter mye med tanker om at hvis han virkelig blir kjent med meg vil han ikke like meg. At jeg kommer til å ødelegge ting før eller siden, at det bare er et spørsmål om tid. Og oppå all den usikkerheten kommer magen og gjør at det går fra å være en utfordring til å føles ganske umulig.
Det er vanskelig å vite hva som skjer fremover. På en måte er det enklere uten ham, fordi nå blir jeg så utrolig lei meg når jeg er dårlig osv. fordi jeg tenker at et forhold aldri ville funket...Det blir på en måte enda verre å takle magen, enn om jeg bare sitter aleine og ikke har noen planer uansett. Samtidig, det er jo litt stusselig å gjøre det resten av livet.
Han skal komme hit idag og jeg er nervøs som fy. Magen er ikke god og jeg har vært veldig dårlig denne uken...Men da jeg var hakket bedre idag fant jeg ut at jeg bare får hoppe i det. Livet mitt er jo desverre sånn at jeg er mer dårlig enn ikke dårlig. Sånn er det bare. For øyeblikket ihvertfall. Prøver å fortelle meg selv at det ikke er livet til en person man forelsker seg, men personen :P For livet mitt er ikke store greiene å skryte over akkurat!
Jeg har også fått meg ny (privat) psykolog. Så langt går det helt ok. Tror ingen kan måle seg med psykologen jeg hadde på sf-avdelingen, men jeg gjør mitt beste for å gi henne en sjanse. Dette er mer samtaleterapi enn kognitiv terapi(som er det jeg har hatt mest av de siste årene). Blir interessant om det kan ha noe for seg. Følte ikke det hadde så mye for seg de gangene jeg har prøvd det tidligere, men da hadde jeg så mange overdøvende symptomer at det var nok en del av grunnen.
Tror spesielt det som skjedde i 2012 kan være godt å få snakket seg skikkelig gjennom. Selv om jeg har blitt så og si bra fra de post traumatiske symptomene jeg hadde, så er det fremdeles noe som ligger og gnager.
