En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.

Here we go again

Middagen som var bestilt til meg har ikke kommet. Bombe. Dette skjedde utallige ganger når jeg var her ifjor også. Jeg blir rett og slett fly forbanna. Spesielt siden de tar så lett på det, som om det ikke er så nøye. Jeg har vært/er faktisk alvorlig syk og maten er min medisin; det er livsviktig!
Jeg kunne i det minste fått noen poteter og grønnsaker...
Fikk ikke igår heller, men da var det fordi de ikke rakk bestille det...dårlig unnskyldning spør du meg; de visste jo om at jeg kom.

Igår ble det hastetur på butikken for å kjøpe noe...det var heldigvis poteter og grønnsaker på avdelingen så jeg trengte bare noe med protein/fett. Idag er det ingenting jeg kan ha...i tillegg er jeg skikkelig kvalm og null matlyst. Hjelper ikke på. Blir litt oppgitt.

fokus!

Det føltes helt feil å komme til avdelingen i dag. Jeg ville bare hjem igjen. I tillegg virket legen som jeg skal gå til mens jeg er her som om hun ikke skjønner spiseforstyrrelser spesielt godt. For eksempel sa hun at jeg måtte bare si ifra om jeg var sulten, så kunne jeg få litt ekstra mat...(!) Akkurat som om det er det det går på...Djisees.
For tiden er jeg faktisk konstant sulten.
Vi fikk lagd en måltidsplan som er litt mindre enn det jeg hadde på Modum, men sånn 2-3 ganger større enn det jeg har spist den siste tiden. Det gikk greit nok å bli enig om en plan, men igjen virker det ikke som om er så veldig oppdatert på spiseforstyrrelser...For eksempel satt hun opp havregrøt til frokost(fordi jeg sa at jeg hadde spist det på Modum) men ingenting om hvor mye. Og til kveldsmat satt hun opp noe som jeg fant etterpå at de ikke hadde her.
Men jeg får prøve å ta det opp med henne neste gang vi snakkes.

Tidligere idag følte jeg at motivasjonen ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg ville virkelig ikke spise middagen. Så ikke vitsen. Eller rent fornuftsmessig så jeg jo det, men klarte på en måte ikke bry meg.
Fikk likevel spist alt ved å hele tiden flytte fokus. Tenke at hver bit styrker meg, hver bit gir meg bedre helse, hver bit er payback mot spiseforstyrrelsen for alt den har gjort mot meg. Spesielt den siste der kjenner jeg gir meg litt guts når ingenting annet funker. Tanken på at jeg plager spiseforstyrrelsen.

Legen spurte endel om vekt osv. Jeg fortalte hvordan det hadde vært rett etter Modum og hvordan det var nå..Men det var egentlig ikke før hun konstaterte at; ja, så det betyr at du har gått ned 7 kilo siden Modum det; at det for første gang gikk opp for meg skikkelig. Hva faen? Hvordan i all verden kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne de rundt meg la det skje? Jeg gav jo beskjed lenge før vekten begynte å gå ned at jeg trengte mer støtte(som jeg først har fått nå to måneder senere)...
Det burde jo være en motivasjon til å snu så fort som overhode mulig, men for å være ærlig så følte jeg meg bare akutt deprimert. Som om jeg har kastet vekk alt arbeidet jeg la ned på Modum. At jeg liksågodt bare kan gi opp. Gå ned enda litt til.

Men var akkurat nede på treningsrommet og trente litt styrke og det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe med (positiv) trening! Klarer virkelig flytte fokuset fra at jeg ikke vil opp i vekt, til at jo, jeg vil faktisk bli bedre og vektoppgang er viktig for å bli bedre.

Hva man forteller seg selv hele tiden er avgjørende. Det betyr såklart ikke at det bare er å si til seg selv at man skal bli frisk og så blir man det, men om man hele tiden jobber med hvordan man snakker til seg selv så tror jeg man vil få fremgang etter hvert. Det bare føles så jævlig falskt og teit i perioder å skulle være sin egen heiagjeng, men det er vel egentlig spiseforstyrrelsen som mener det :P

Jeg fortjener å bli frisk! Jeg fortjener ikke spiseforstyrrelseshelvette selv om spiseforstyrrelsen prøver iherdig å overbevise meg om at jeg gjør.
Jeg har vært ekspert på å være destruktiv, på å ødelegge og snakke stygt om meg selv i så mange år. Nå er det på tide å bli ekspert på det motsatte! Da må det hard jobbing til hver eneste dag. Man blir ikke ekspert over natten ;) Men med tiden til hjelp er det meste mulig.

Innlagt idag

På vei nå. Fikk vite det sist uke etter at jeg selv tok en telefon til avdelingen for å purre. Jeg trodde vi først skulle ha et møte og legge en plan for innleggelsen, men nei. Så nå gruer jeg meg og vet ingenting. Det har vært mye rot når jeg har vært der før(har ikke hatt mat som jeg tåler osv)og det har vært når vi har hatt en plan; så hvordan i all verden skal det gå nå? Får bare håpe på at det ordner seg best mulig når jeg kommer dit. Å ha rammer og avtale på hvordan ting skal være(spesielt rundt maten) er helt nødvendig, uten det blir jo hele poenget med innleggelsen borte.

Håp!

Gikk fra samtalen på spiseforstyrrelsesavdelingen i dag med et smil om munnen. For første gang på en god stund kjente jeg på håp! En følelse av at løpet kanskje ikke er kjørt. At jeg kan få hjelp til å snu og finne tilbake til dit jeg var etter Modum.
Tror faktisk dette kan bli veldig bra.

Jeg fikk ikke vite så veldig mye om selve opplegget. Det var mer som et intervju.
Psykologen stilte mange gode spørsmål og jeg følte jeg fikk bra respons på det jeg sa.

Vi avtalte ny time neste uke. Han skulle sjekke ut om de hadde psykolog ledig så vi kunne starte opp fortest mulig. De første seks ukene er det lagt opp til at det skal være ganske intensivt. Da skal jeg opp dit to ganger i uken, for så å gå ned til en gang i uken.

Det er litt skummelt å skulle gå inn i behandling igjen, men det føles også veldig godt fordi jeg vet jeg trenger det. Kommer sikkert til å bli tøft i begynnelsen, men jeg vil jo(til tros for MYE ambivalens)innerst inne bli FRISK.

En av hovedutfordringene tror jeg vil bli å få seg frem og tilbake to ganger i uken. Jeg sliter med å ta buss fordi jeg får ekstremt vondt i ryggen av det(blir ca. 1,5 time med buss hver vei) så tror nok det blir mest til at jeg kjører.
Problemet er at spiseforstyrrelsesavdelingen ligger (midlertidig mens det bygges ny avdeling) helt på toppen av bakken og det finnes ikke parkeringsmuligheter der oppe whatsoever. Så da må man parkere nede på hovedbygget. Det var det jeg gjorde i dag...Det gikk greit i dag fordi formen var ok, men jeg ser ikke helt at jeg kommer til å klare det de gangene den fysiske formen er dårligere.
Det er masse trapper+bratt, lang bakke. I tilegg måtte jeg betale nesten 100 kr for å stå der!
Blir dyrt når jeg skal opp to ganger i uken!

Hadde håpet på at det var mulig å få taxi(har hatt det før) men de hadde visst strammet inn på reglene, så det var ikke et alternativ.

Må nesten bare høre med NAV hva som er mulig å få dekket. Det blir litt for dumt at jeg ikke skal klare behandlingen pga. transporten!

Ifh. til innleggelse på DPS-en har jeg fremdeles ikke fått noe svar... Fikk vite i går at det ble sendt søknad fra VOP om to ukers innleggelse for noen uker siden(et par uker etter at jeg ba om det). De mente de hadde sagt det til meg før, men jeg har ikke hørt noe om det?
Uansett greit å vite at noe har blitt gjort...
Nå kan vi ikke gjøre så mye annet enn å vente på at DPSen svarer. Forventet ikke å få plass på dagen, men skjønner ikke helt hvorfor det tar så lang tid å svare/gi med en dato...Menmen. Håper ihvertfall det blir før jeg skal på ferie med familien i slutten av juli! Vet ikke om jeg blir med visst ikke. Har reist med familien før når bulimien herjet og det var helt forjævlig og jeg lovde meg selv; aldri mer!
Satser på at det ordner seg :)


Holder forresten på å lese en bok for tiden som handler om positiv psykologi. Den heter Solstråleboken og jeg kan anbefale den på det varmeste! Handler mye om selvfølelse osv. og jeg føler det er noe som er veldig aktuelt ifh. til å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Den er TJUKK, så jeg har brukt laaaang tid på å komme gjennom den(og er enda ikke helt ferdig:P) men har absolutt vært verdt det :)

TUSEN KRONER er landets største pengeseddel, og således mitt symbol på at absolutt alle mennesker har en høy og lik egenverdi. Men dette er det ikke alltid like lett å huske på...! Det handler om HOVEDROLLEN i livet vårt. Å være deg og meg. Skal vi lykkes optimalt som menneske, partner, forelder, venn, medarbeider eller leder - er forholdet til oss selv NØKKELEN!

 

 

verre

Benskjørheten har blitt verre det siste året :( Søren og! Går jo bare nedover.
Pappa sa til meg at nå må jeg virkelig ta grep, ta meg sammen, skjerpe meg. Vet han mener det godt, men ikke så lett når han sier det på den måten.
Jeg føler jo at jeg prøver. Jeg har gjort MYE det siste året. Riktignok fått et lite tilbakefall den siste tiden, men trodde likevel jeg skulle fått litt uttelling :/ Forventet ikke at beintettheten skulle ha gått opp, men håpet på at den var stabil.

Fort

Plutselig skjer det litt ting her. Har fått time på spiseforstyrrelsesenheten allerede neste torsdag!
Kjenner jeg blir skikkelig stressa. Har masse tanker om at jeg må mest mulig ned i vekt til da osv. Livredd for å få beskjed om at jeg er for frisk til å få hjelp. Vet det er teit å tenke sånn, men har jo opplevd lignende før...

På mandag skal jeg se på leilighet. Egentlig er den alt for dyr, men vi kjenner de som bor i leiligheten rett ved siden av+vet hvem de som leier ut er...De var visst veldig opptatt av å ha noen de kjente til, som de visste var rolige og greie. Det var viktigere enn prisen; så det kan tenkes jeg kan få det en god del billigere! Fingers crossed.

Selv om jeg har leitet etter leilighet lenge, så kjennes det litt skummelt ut å skulle flytte. Har blitt vandt til å ha mamma og de rett i nærheten. Det har vært en veldig støtte i perioder; men også trøblete til tider! Jeg kommer jo til å flytte uansett. er nødt til det pga. skolen.
Er nok mest pga. tilbakefallet ifh. til spisingen at jeg gruer meg. Jeg vil så gjerne føle meg litt sterkere når jeg flytter. Sånn at det blir noe positivt; en ny start. Jeg vil IKKE fortsette å spise/kaste opp i den nye leiligheten.
Jeg vil så gjerne få meg tilbake til dit jeg var for noen måneder siden, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Neste uke er stappfull av avtaler. Mandag: se på leilighet+legetime.
Tirsdag: bentetthetsmåling(i byen)
Onsdag: først psykomotorisk fysioterapeut, så avtale på VOP
Torsdag: skal se på brudekjole med søsteren min, så avtalen på sf-enheten etterpå.

Mye for å være meg ihvertfall :P Håper jeg får gjort alt, har vært veldig veldig dårlig fysisk(magen og ryggen) hele den siste uken.