Årets siste dag, jippi

Ligger i senga, under dyna, lyset av. Mørkt og sort.
Det var ikke sånn denne dagen skulle bli. Mini-sammenbrudd. Eller egentlig føles det ikke så mini. Bare totalt kaos som kommer av ting som egentlig er ubetydelige. Føles som om jeg sprenges innvendig. Emosjonelt ustabil. Heihei.
Men hvorfor akkurat nå, har jo ikke slitt så mye med dette den siste tiden?
Føler meg intenst ensom. Fanget. Hadde jo gledet meg til å finne på noe idag, men nå ser det mest ut til at jeg blir hjemme alene.
Trangen til destruktive ting har bare skylt over meg for full styrke de siste timene. Vil løpe til krampen tar meg, ta piller, hyle og skrike. Tanken på å spise noe som helst virker helt fjern.

Hvor i all verden kom alt dette fra så plutselig?

Prøver å ikke grave meg helt ned, dagen er ikke over enda. Men forbereder meg på det verste så kan jeg heller bli positivt overraska om det går bedre.

...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene. Rent fysisk er jeg hjemme på jule"permisjon" og trives forsåvidt med det...Men alt føles så rart og litt ukjent. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ser bra/bedre ut fra folk som ikke har sett meg på en stund. Til en viss grad klarer jeg ta til meg det positive i det, men det styrker jo på samme tid feithets-følelsen.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.

Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.

Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.

Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.

Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)

Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.  
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!

Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.

Føler meg sykere

Spesialbrødet som var lagd til meg var helt ubeskrivelig(og ikke på en positiv måte). Etter kveldsmaten ble jeg veldig dårlig, føltes nesten som når jeg fikk matforgiftning i syden. Det fristet ikke mye å prøve igjen idag, men måtte jo nesten det. Spiste to brødskiver til lunsj og har bare blitt dårligere og dårligere siden da. Hadde store problemer med å få i meg grøten for noen timer siden. Er kritthvitt i ansiktet, kjempekvalm og føler meg helt jævlig. Spurte om å få noe kvalmestillende, for det hjalp litt igår; men neida. Så nå ligger jeg i sengen og vrir meg. Lurer på hvordan i helvette jeg skal få i meg kveldsmaten...er nødt til å få den i meg! Skjønner ikke hvorfor jeg kunne få kvalmestillende NÅ, kveldsmaten er jo det aller viktigste. Blir så lei meg av alt dette styret...føler jeg har gått ned i vekt bare på den lille tiden jeg har vært her. Føler meg sykere enn på lenge.

Tilbake

Ja, da var jeg tilbake. Kom på tirsdag så har vært her noen dager nå. Har gruet meg litt for å reise ned igjen, men samtidig gikk det egentlig ikke skikkelig opp for meg at jeg skulle ned igjen her før jeg sto utenfor hovedinngangen. Da fikk jeg litt panikk. Ble helt kvalm og ville IKKE gå inn. Ble stående utenfor i -18 c i nesten en time. Ringte til mamma og sa at jeg ikke ville være her, at jeg ville hjem. Selvfølgelig visste jeg jo at jeg ikke kunne reise hjem igjen når jeg først var komt, men freaket helt ut. Noe oppe i hodet som låste seg helt.
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.

I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P

Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.

Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.

Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)

Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.

På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.

Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)

Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.

Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.

Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer. 

Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.

Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)

Ekstrem "lavkarbo"

Holder på å ta en pustetest for å prøve å komme nærmere en løsning på mageproblemene mine. Fikk med meg alt utstyret jeg trengte når jeg var på balderklinikken i oktober, men fant ut at jeg ville vente med å ta testen til jeg fikk svar på alle prøvene jeg hadde tatt i tilfelle de kom til å vise noe. Siden vi ikke ble så mye klokere av alle blodprøvene, så var altså neste steg denne pustetesten. Den krever endel forberedelser iforhold til at man ikke kan spise forskjellige typer matvarer...Kort sagt kan man bare spise kjøtt, fjærkre, fisk, egg og lagrede oster i forkant. Noe som har ført til at jeg har vært på en ganske så ufrivillig diett siden igår, heldigvis er det bare snakk om 2,5 dag da, så jeg lider ikke noen nød, men må innrømme at jeg er drittlei allerede xD Å kun spise kjøtt/fisk til hvert måltid føles ikke som et skikkelig måltid i det hele tatt(og det er det jo forsåvidt ikke heller :P) I tilegg kan man ikke spise noe 12 timer før testen begynner(og den varer i to timer)
Men en fin erfaring å se at jeg faktisk gleder meg til å være ferdig imorgen så jeg kan spise skikkelig! Var redd jeg skulle bli fristet til å fortsette å spise på denne måten, men det er jeg ikke, er bare sulten! :P

Sånn ellers så er det bare en uke til jeg reiser tilbake til Modum. Helt sinnsykt egentlig. Har blitt hyppigere overspising /oppkast-episoder i det siste og jeg mistenker at det har mye med å gjøre at jeg skal ned igjen.
Gruet meg veldig, men nå begynner jeg å se litt frem til å se igjen alle sammen også+ at jeg nok har ganske behov for å få litt ekstra struktur nå før jul.

Er så uendelig sliten hele tiden! Orker egentlig ikke noe som helst, må presse meg til alt jeg skal gjøre.
Det er også grunnen til at det blir så lite med blogging...Har jo så mange tanker! Tusenvis av inntrykk og opplevelser iløpet av dagene som jeg har behov for å skrive ned, men jeg orker ikke.

Svar

Det gikk som jeg fryktet. Alle prøvene var fine(bortsett fra lavt østrogen og null tegn på eggløsning+litt lavt jern. Ting som kommer av sf-en) jeg hadde jo prøvd å forberedt meg på at det kunne skje, men det er umulig å ikke få et lite håp om at man kanskje endelig skal finne ut hva som er galt. Den følelsen av å miste håpet. Erkjennelsen av at jeg nok aldri kommer til å bli frisk, den er utrolig vond. Jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg kan ha så store problemer som jeg har, samtidig som alt tilsynelatende er helt i orden. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg innbiller meg alt, samtidig vet jeg jo hvor ekstremt mye dette påvirker min hverdag. Uansett hva prøvene viser, så er det ingen tvil om at det er noe som ikke fungerer. Skal jeg aldri komme nærmere noen løsning?:-(

Balderklinikken

Sitter og venter på at de skal ringe nå. Nervepirrende. Spent på om det er utslag på noen av testene.

bulimi

Det har blitt litt flere omganger med bulimien de siste ukene enn det strengt tatt bør. Jeg forventet ikke at jeg aldri skulle komme til å kaste opp igjen når jeg kom hjem, men jeg har likevel klart å holde måltidsrytmen ganske bra. Noen få ganger innimellom at jeg har hatt en liten sprekk, men jeg har klart å komme meg videre med en gang etterpå. Nå derimot, nå begynner det å skli litt vel ofte ut. Dette er tredje gangen siden sist søndag. Fremdeles mye bedre enn de verste bulimiperiodene jeg hadde før, men likevel såpass ofte at det blir veldig vanskelig å skulle følge kostplanen. Jeg kommer så i ubalanse, både psykisk og fysisk. Og jo hyppigere overspisingsepisodene er, jo verre er det å finne tilbake balansen.

Er skikkelig dårlig akkurat nå, skulle egentlig skrive en hel del, men det får bli seinere.

So, I heard strong was the new skinny?

Kanskje ikke allverdens å skryte av enda, but Im getting there! ;)

Hei forresten!

Har hatt tanker om å skrive i bloggen så og si hver eneste dag siden sist innlegg, men det har liksom ikke blitt til. Har ikke lengre internett i leiligheten så er nok litt derfor. Har jo internetttilgang på mobilen, men orker ikke skrive lange blogginnlegg på den. Det går egentlig greit. Første uken hjemme var helt jævlig, lenge siden jeg har vært så deprimert som jeg var da. Men det lettet heldigvis litt etterhvert.
Maten går sånn noenlunde. Har kastet opp tre ganger siden jeg kom hjem. Det er jo egentlig ganske bra. En veldig forbedring fra før. Samtidig har to av gangene vært ganske tett oppi hverandre...sånn siste uken(e) Selv om jeg har komt meg inn igjen på sporet igjen med maten ganske fort, så har trangen til å overspise/kaste opp komt tilbake for fullt. I tilegg sliter jeg veldig med magen. De siste kveldene har jeg vært så kvalm om kvelden at det har vært fysisk umulig å få i seg mat. Har drukket næringsdrikk bare for å få i meg næringen. 22.november får jeg svar på alle prøvene jeg tok på balderklinikken, så prøver å tenke at jeg bare må holde ut til da...Forhåpentligvis vil det gi oss en pekepinn ifh. til hva som kan/bør gjøres videre med magen. Mest sannsynlig må jeg nok utredes videre...Drømmen hadde jo vært å finne ut nøyaktig hva som faktisk er galt, få en skikkelig diagnose slik at jeg kan få rett behandling og bli bedre. Men det er bare en drøm på dette tidspunktet. Føles som om jeg har større sjanser for å vinne i lotto for å være ærlig!(og for å si det sånn, ville valgt å bli bedre/frisk istedenfor å vinne lotto any day!)

Kort oppsummert så har jeg det på mange måter litt bedre, samtidig som det er så sinnsykt mye som er vanskelig. Aller mest sliter jeg med vektoppgangen og mageproblemene...Ikke har jeg fått noen psykolog her hjemme heller enda(og usikkert om jeg i det hele tatt får det), så blir litt til at jeg går og kverner på uhensiktsmessige tanker på egenhånd. Jeg har nok godt av å komme ned igjen på Modum, samtidig gruer jeg meg faktisk skikkelig til å reise ned igjen! Jeg tror det på mange måter nesten blir enda mer utfordrende denne gangen enn ved det første oppholdet...

Stille helg

Alle de andre reiste hjem på fredag, så det har vært veldig rolig her i helgen. Bare meg og ei fra den andre gruppa. Jeg har vært ekstremt dårlig i ryggen i en ukes tid. Vært kjempefortvila over at jeg skulle bli så dårlig igjen akkurat nå når jeg hadde så mange planer. Smertene har vært helt lammende og de har strålt ut til både armer og bein+gitt meg intens hodepine. Føles som jeg er åtti år og ikke tjueen.
Håpte at mye hvile og ro skulle gjøre meg bedre, men det gjorde det ikke.

Det var igår at jeg kom på den geniale ideen å gå ned i badstuen de har her. Aldri prøvd det før, men har hørt at det skal kunne lindre smerter. Det var helt fantastisk! Jeg hadde ingen smerter overhode når jeg satt der inne og selv om jeg hadde smerter etterpå, så var det MYE mindre enn før.
Har tenkt å ta meg en tur ned dit idag også, og kanskje en tur imorgen om jeg får tid før jeg skal reise.

Skal til Oslo og være der fra mandag til onsdag før jeg tar toget hjem. Har fått time på balderklinikken og håper de kan hjelpe meg mer med magen der ifh. til hva de har gjort her.
Har booket meg leilighet i leilighets-hotell. Så kjempefint ut på bildene. Helt nytt, med eget soverom, stue og kjøkken. Tror også jeg kommer til å spare endel penger når jeg har kjøkken og kan lage meg all maten selv, istedenfor å gå ut og spise(som jeg måtte gjort om jeg lå på vanlig hotell).
Gledet meg veldig til disse dagene. Til å kunne rusle rundt og se på ting, kanskje shoppe litt...Nettopp derfor har jeg vært så innmari fortvila over at jeg knapt har klart annet enn å ligge siste uken. Jeg SKAL være bedre til mandag, det må jeg bare. Tanken på å bare skulle ligge i sengen på hotellet frem til jeg skal hjem på onsdag er altfor deprimerende.

Det har ikke gått helt opp for meg at jeg skal hjem-hjem. At det ikke bare er for en helg. Samtidig skal jeg jo ned igjen her om to måneder, så det blir mer som en lang hjemmepermisjon.

Hjemmehelg

Jeg var hjemme for første gang på fem uker i helgen som var. Det gikk overraskende greit! Under pårørendeoppholdet var ting veldig vanskelige. Spesielt på onsdagen og torsdagen følte jeg meg skikkelig ustabil og veldig usikker på om jeg burde reise hjem på perm. Fredagen var litt bedre og hjemreisen gikk ganske bra. Vi spiste til og med middag på Peppes! De var utrolig greie der; lagde en egen (kjempestor!)salat til meg med ting jeg tålte(var ingenting på den vanlige menyen jeg kunne ha :P)

Resten av helgen gikk i ett. Var knapt i leiligheten min. Spiste et par måltider+sov der om natten. Ellers var jeg hos mamma og pappa/reiste litt rundt. Frykten var at det skulle bli bulimisk kaos, det ble det ikke. Jeg fikk i meg ganske tilnærmet likt den maten jeg spiser her på Modum. Det mest utfordrende var nok til familiemiddagen på søndag.  Pappa hadde lagd hjortegryte. Vanskelig å vite hvor mye jeg skulle ta for at det skulle være nok når alt var blandet ilag og jeg ikke kunne tenke tallerken-modellen(1/3 kjøtt/protein, 1/3 ris/potet etc og 1/3 grønnsaker). Tok nå såpass at det fylte opp tallerken noenlunde. Følte likevel at jeg kanskje tok litt lite ifh. til kostplanen med tanke på at tallerkene hjemme nok var litt mindre enn de vi har her. Samtidig spiste ALLE(utenom pappa)betydelig mindre enn meg og det føltes ikke så lett. Vi har jo fått innprenta her at det vi spiser er normale porsjoner, men hvor 'normalt' er det egentlig når ingen andre spiser så mye? Er det alle de andre som spiser for lite?

Følte på den samme frustrasjonen noen timer seinere. Vi reiste på tur og jeg hadde med meg salaten og brødskivene som står på kostlisten. De andre hadde med seg litt frukt og det var det. Ungene fikk hver sin liten sjokolade, men ellers spiste de andre bare litt frukt og drakk kaffi. Ikke alle som ville ha det en gang...Mamma hadde med noen skiver sånn i tilfelle, men ingen som ville ha.
Er fremdeles mett etter middagen. Liker ikke! Vil ikke ha.
osv.
Hadde lyst til å hyle at jeg er faen meg mett jeg også! Hvorfor skal det bare være jeg som har behov for å spise et måltid når de andre tydeligvis klarer seg fint uten? Føles ikke så veldig normalt når man er alene om å gjøre noe.

Men jeg spiste nå det jeg skulle.

Kom tilbake hit mandags kveld. Veide meg på tirsdags morgen og hadde bare gått opp noen hundre gram. Men jeg er faktisk fornøyd med det. Med tanke på den utrolig tøffe pårørendeuka og første hjemmehelg, så er jeg bare glad for at jeg har klart å gå opp noe i det hele tatt. Det kunne fort gått veldig galt.

Det er rart å tenke på at vi bare har en uke igjen her av første opphold. At jeg snart skal hjem i to måneder. Jeg gruer meg såklart, men har også begynt å glede meg sånn smått. Jeg kan kjenne på litt positiv spenning og det føles veldig bra!

Utfordrende dager

Hadde nok ikke forberedt meg helt på at det kom til å bli så vanskelig å ha pårørende her som det har blitt. Det har rett og slett vært en skikkelig påkjenning. Modum har på en måte blitt vår trygge plass; litt som en boble...Man har fått en avstand fra alt hjemme. Så plutselig blir man "invadert" av alt og alle.
Det er rart hvordan jeg har glemt konfliktene og stresset hjemme mens jeg har vært her. Eller glemt det har jeg ikke, men heller glemt hvor mye det har pleid å være.
Det har blitt VELDIG tydelig de siste dagene. Jeg har nok ikke sett det så tydelig når jeg har vært hjemme. Da har jeg vært så vandt til å leve i en ganske så konstant kaos-tilstand.

Når jeg nå har klart å få styr på spisingen og også funnet mer roen, så blir det en ekstrem kontrast når jeg blir møtt med alt kaoset hjemmefra så brått.

Det føles nesten som om noen har slått på en bryter. Jeg har følt mer trang til å overspise/sulte meg/løpe etc. siden de pårørende kom enn jeg har hatt på mange uker(ja, nesten siden jeg kom når jeg tenker meg om).
Jeg har til tider følt en intens kvalme og som om halsen snurper seg sammen. Det sier litt om hvor sterkt følelsene setter seg i kroppen...Og hvor stort behovet da plutselig blir for spiseforstyrrelses-symptomene igjen. Det har gjort at jeg gruer meg skikkelig til å reise hjem. Tenker at det beste hadde vært å være her i helgen og ikke reise på permisjon. Men jeg er nesten nødt til å reise.
En helg skal jeg alltids klare.
Det er tanken på at jeg skal HJEM-hjem om bare to uker som virkelig skremmer meg.


Jeg er helt utslitt både psykisk og fysisk. Kunne nok skrevet flere sider om dagen idag og gårsdagen. Mye frustrasjon! Men jeg er litt for sliten til å greie ut om det akkurat nå.

Det som er positivt og som forsåvidt reddet en ellers grusom dag, var turen meg og pappa tok etter at programmet for dagen var ferdig. Vi reiste til kobolt-gruvene som ligger noen minutter herfra. Vi var de eneste der, så vi fikk guiden helt for oss selv!:P Gikk 40 meter under bakken eller noe sånt. Det var overraskende gøy, kjempeinteressant faktisk! Er så utrolig glad for at vi tok den turen.

Pårørende og permisjon!

Ikveld kommer mamma og pappa ned her for å delta på pårørendeopphold. Blir kjekt å se dem igjen, har tross alt vært her en måned allerede.  Men aller mest spent er jeg på opplegget vi skal ha; hvor mye vi kommer til å få utav det osv. Vi er ferdig på fredag etter lunsj og da blir jeg med hjem på permisjon. Blir første gangen jeg er hjemme på nesten fem uker(og første gang jeg er borte mer enn en natt fra Modum!)
Mye som skjer de neste dagene med andre ord. Har sykt vondt i ryggen, så jeg krysser fingre og tær for at den skal bli litt bedre så jeg klarer å delta på alt.

Middag

litt mer enn halvveis i måltidet

Måtte jo nesten ha et bildebevis på at jeg har vært på restaurant! :P

Oslo

Sitter på bussen fra Oslo nå. Sovet på hotell en natt. Det har gått både bra og dårlig egentlig. Ryggen min klikket helt igår, det var helt grusomt. Jeg brukte flere timer på å få meg tilbake til hotellet. Måtte ta pauser hele tiden, hvert skritt var seriøst smertehelvette. Følte mest for å legge meg ned og gråte.
Det ble med andre ord lite shopping(generelt lite av alt jeg hadde planer om) og mildt sagt ikke så koselig som jeg håpte det skulle bli. I tillegg brukte jeg evigheter på å finne noe jeg kunne spise til kvelds...Hadde ikke trodd det skulle være så vanskelig å finne gluten og laktosefri mat.
Men når det er sagt, så har det gått ganske bra med maten! Jeg spiste frokost på Modum før jeg reiste, og smørte niste som jeg spiste på bussen. Når jeg kom til Oslo spiste jeg på restaurant! Skikkelig uvandt, tror aldri jeg har spist "skikkelig" mat på restaurant. Var litt begrenset med utvalg pga. alle tingene jeg ikke tåler, men endte til slutt opp med å bestille omelett m.skinke+2 glutenfri skiver og salat som tilbehør(som jeg tok balsamicoeddik på!:P) Ble litt satt ut når de kom med maten, omeletten var svær, dekket ihvertfall halve tallerken(som også var svær!) omtrent! Men det gikk fint. Ja, jeg koste meg nesten litt! Hadde med meg litt lesestoff og tok meg god tid. Spurte til og med om påfyll med salat xP

Litt senere kjøpte jeg meg litt frukt og en chai latte.

Endte opp med å kjøpe salat på McDonalds til kvelds. Betalte 69 kr. for en elendig salat. Skikkelig slapp isbergsalat, litt paprika og agurk+ noen biter med ekstremt tørr kyllingfilet. Irriterende! Siden det var såpass lite mat i den kjøpte jeg meg en pakke med nøtter og tørket frukt i tilegg.
Så drakk jeg en næringsdrikk rett før jeg la meg.

Mye som ikke gikk etter planen, men synes jeg var flink å improvisere jeg!

Hotellrommet var kjempelite! Aldri sett et så lite hotellrom før. Men det var fint/nytt, og det var rent(og det er forsåvidt det viktigste!) Hadde skjedd en feil med bestillingen, for jeg skulle egentlig hatt dobbeltrom da men. Sengen var kjempegod, så jeg har sovet ganske godt. Bortsett fra at jeg hadde mareritt om at noen kom inn, så måtte bort å sjekke at døren var låst flere ganger iløpet av natten...Kanskje ikke så rart med tanke på at det plutselig kom inn en dame tidligere på kvelden(rengjøringspersonal eller noe sånt)
Og det skjedde igjen idag. Uten å banke på eller noe som helst. Heldigvis var jeg på badet begge gangene. Hadde hun komt inn fem sekunder før hadde jeg stått der kliss naken liksom; så jeg ble litt irritert!

Hadde det bare skjedd en gang er det ikke sikkert jeg hadde tatt det opp, men siden det gjentok seg, så gav jeg beskjed når jeg skulle sjekke ut om at dette var jeg virkelig ikke fornøyd med!:P Lov å forlange litt når man har betalt for å bo på hotell :P

Frokostbuffeten på hotellet var egentlig ikke så verst. De hadde greit med utvalg(brød, pålegg, frokostblanding+litt varmretter-eggerøre, pølser osv) Problemet var at ALT var enten gluten eller laktose i. De hadde ingen alternativer jeg kunne ha omtrent. Ble mye frem og tilbake, for jeg måtte jo spørre for hver eneste ting omtrent(sto ikke ingrediensliste)og han som jobbet der snakket bare engelsk. Heldigvis fant han tilslutt en pose med frossent glutenfritt brød på lageret. Så det ble brød med masse pålegg, egg,frukt og te(de hadde ikke soyamelk eller laktosefri melk heller)...Det kostet egentlig 69 kr å smøre seg lunsj, men jeg puttet bare et par smurte skiver+litt frukt diskré ned i en pose jeg hadde med :P
Tok meg gooood tid med frokosten, og etterpå tok jeg meg en lang dusj, før jeg sjekket ut. Så dagen idag har vært ganske fin, litt mer avslappende enn gårsdagen!
Lurte en liten stund på om jeg bare skulle spise middag i Oslo idag også, men fant ut at det var like greit å reise tilbake til Modum. Der venter det tross alt gratis mat på meg :P

Motivasjon

1,5 kilo opp

Jeg har faktisk ikke tenkt på veiingen i det hele tatt i helgen. De andre gangene har jeg forberedt meg litt mentalt ved å se for meg hvor mye jeg har gått opp og prøvd å vende meg til et nytt tall. Denne gangen hadde jeg ikke en gang tenkt på hva vekten ville komme til å vise, eller det faktum at jeg kanskje kunne komme til å krysse en grense som jeg knapt har vært over de to siste årene.
Det har egentlig ikke vært bevisst. Jeg har rett og slett bare ikke tenkt på det?

Gjort ganske mye i helgen. Tok meg en liten utflukt på lørdagen. Rotet meg helt bort og fikk egentlig ikke ordnet noe av det jeg skulle. Ble totalt kaos og masse stress. Men det positive var at jeg mestret og fikk nye erfaringer ifh. til maten.
Ikke bare gikk det greit med lunsjen(hadde smurt niste som jeg hadde med) men jeg fikk også kjøpt og spist middag.
Måtte ta alt på sparken fordi jeg mista bussen og ikke nådde middagen på Modum. Plutselig måtte jeg få tak i mat som jeg tåler(uten gluten, laktose, løk og div. andre ting), som kunne spises på bussen hjem og som var nok ernæringsmessig.
Mega-utfordring med andre ord(som jeg ikke var forberedt på!)

Fikk kjøpt meg salat med ost, skinke og egg. Forsåvidt noe jeg kunne funnet på å kjøpe hjemme også, men den store forskjellen var at jeg i tilegg ba om å få to glutenfrie skiver ved siden av+om jeg kunne få skikkelig smør(hun kom nemlig med lett-margarin!) og ekstra dressing!
Føltes helt merkelig å skulle spørre ekstra om alle de tingene jeg før har gjort alt for unngå.
For å ikke snakke om at det må ha sett litt komisk ut der jeg satt på bussen og prøvde å smøre (steinhardt!) smør på skivene med plastkniv!
Men fikk mye skryt for det av de andre når jeg kom tilbake, så kan innrømme at jeg følte meg ganske stolt! Hadde vært mye enklere å bare kjøpe salaten og kutte ut alt det andre liksom.

Fint å kjenne på litt mestring! Har sånn halvveis bestemt meg for å ta permisjon neste helg siden lørdagen på egenhånd gikk såpass greit matmessig. Det var utrolig godt å kunne kjøpe seg en avis og spise i FRED OG RO. Gud, så jeg savner det innimellom.

Jeg har altså gått opp 1,5 kilo siste uken. Mer enn dobbelt så mye som det ukentlige vektkravet. Jeg visste jeg hadde gått opp, har faktisk fått større muskler i armene allerede(!)Tipper jeg er blitt en cm eller to bredere rundt overarmene. Målet er jo vektoppgang, det er jo det jeg jobber mot.
Men det betyr ikke at det er lett!
En stor del av meg(spiseforstyrrelsen)protesterer vilt. Det føles på en måte feil å skulle gi opp alt det jeg har "jobbet" for? Plutselig skal jeg gjøre det motsatte.
Det er ikke så mye det å gå opp i vekt/bli større rent utseendemessig som er verst, det er mest følelsen av at jeg taper kontroll. At jeg gir slipp på det eneste jeg egentlig har fått til/ oppnådd de siste årene. Å frivillig skulle putte i seg maten som jeg vet vil gjøre meg større. Det føles FEIL rett og slett. Samtidig vet jeg jo at det er det eneste rette om jeg skal bli frisk.
Jeg er nødt til å fortsette den veien jeg har begynt på. Jeg kan ikke snu, for å snu innebærer å risikere å bli like dårlig som jeg var i mars, og det er det ikke verdt. Ingenting er verdt det.

Blitt syk

Ja, jeg er jo strengt tatt kronisk syk hele tiden, men nå har jeg visst blitt "vanlig" syk også. Det kom egentlig veldig plutselig. En halvtimes tid før middagen var det som om noen slo av en bryter og jeg falt helt sammen. Klarte knapt stå oppreist og måtte bare finne sengen. Klarte å få meg inn til måltidet, men var kvalm og uvel og følte meg rar i hodet. I tillegg var jeg ekstremt varm( noe som i og for seg ikke er så uvanlig for meg, pleier få hetetokter utover ettermiddagen/kvelden; har vel mye sammenheng med reernæring osv å gjøre). Men vanligvis sitter denne varmen i kroppen(igår gikk jeg ute seint på kvelden i bare singletten og trodde jeg skulle renne vekk; det var 13 grader!), og ikke i hodet på en måte.
Idag kokte hodet mitt rett og slett.
Klarte på en eller annen måte å få i meg all middagen. Var fast bestemt på å klare å sitte ut hele ettermøtet også(som varer en halvtime), men når vi var kommet omtrent halvveis kjente jeg at det ikke gikk et sekund mer. Jeg klarte  tilslutt ikke holde hodet skikkelig oppe og det føltes som om jeg kom til å besvime når som helst.
Fikk mumlet noe om at nå går jeg i bakken. Trengte vel nesten ikke sagt noe heller, for ifølge de andre var jeg likbleik og så jeg helt segneferdig ut. En fra personalet måtte støtte meg inn på rommet og bort til sengen. Målte temperaturen for en times tid siden og den viste 37 c(noe som faktisk er feber for min del som pleier å ligge mellom 35,5- 36 c.)

Trodde det gikk litt bedre istad, men så fort jeg reiste meg opp holdt jeg på å gå i bakken igjen. Nå føles det som om jeg har fått mer feber, men vi ble enig om å se det litt an utover kvelden, om jeg blir verre.
Håper på det motsatte, at jeg blir litt bedre sånn at jeg kan klare å få i meg kveldsmaten.
Maten er fremdeles kjempevanskelig; så på den måten vil jeg jo helst slippe å spise! Samtidig vil jeg jo få det til og er bestemt på å gjøre mitt beste, motarbeide spiseforstyrrelsens ville protester, vet det er den eneste måten å bli frisk på...; "tvangsforing" og autopilot må rett og slett til nå en periode...nettopp derfor er det kjipt når sånne ting som idag stikker kjepper i hjulene, ting man har null kontroll over selv.

900 gram opp

Og jeg er egentlig sånn passe fornøyd med det. Med tanke på hvor dårlig jeg har vært, så er det ganske bra. Det er riktignok ikke 2 kilo, men jeg håper at de ser at innsatsen min har vært 100%. Hadde det ikke vært for at jeg gikk ned sist, så har jeg jo faktisk klart det ukentlige kravet(700 gram) med god margin.
Det skal tas opp i teammøte imorgen, så får jeg sikkert en tilbakemelding etterpå.

Har vært til fysioterapeut idag pga. ryggen.( eller han er ikke ansatt her som fysioterapeut, men har vært det tidligere, så han hadde kompetanse på området)
Håpet er at de verste ryggplagene mine skal forsvinne etterhvert som jeg går opp i vekt og blir sterkere.
Men det kommer til å ta en stund, så jeg trenger noe som kan lindre smertene i mellomtiden. Jeg prøver å ta minst mulig smertestillende(står på paralgin forte), men samtidig har jeg KONSTANT vondt, så det er utrolig slitsomt. Tabletter er jo effektivt, men ikke spesielt bra i store doser(spesielt ikke når jeg allerede har veldig høye leverprøver!)
Derfor hadde jeg et ønske om å finne alternativ smertelindring. Ikke helt sikker hvilket tilbud jeg kommer til å få, men de har et eget behandlingssted/kurbad ikke så langt herfra, så håper jeg kan få komme til hos fysioterapeut der. Legen skulle ihvertfall sjekke ut mulighetene.

Veiing igjen

Imorgen. Kravet er opp minst 2 kilo pga. den lille nedgangen sist.
Merker på kroppen at jeg har begynt å legge på meg, ikke store forskjeller kanskje, men det føles sånn likevel. Sist mandag følte jeg jo også at jeg hadde lagt på meg, men da var det mer det at jeg tenkte at det var UMULIG å ikke legge på seg av den svære kostlista; ikke det at jeg egentlig kunne se/merker at jeg hadde lagt på meg.
Nå merker jeg det som sagt. Men hvor mye det er snakk om er ikke så lett å si, så jeg er litt spent.

Ifh. til maten går det litt lettere. Jeg er ikke like kvalm/har like vondt som jeg hadde. Men fy som den magen plager med enda! Jo lengre utover dagen vi kommer(og jo flere måltid som er inntatt) jo mer oppblåst blir magen. På kvelden er den en jævla ballong; og ikke akkurat en liten en!
Så våkner jeg om morningen og må løpe på do. Etterpå kan jeg faktisk puste og magen føles OK, men bare frem til første måltid; da er det på an igjen.
Håper det blir bedre, men tør ikke å forvente noe som helst.

Den siste uken har jeg vært ganske så bortreist. Fjern og distansert. På en annen planet.
Føler jeg har komt litt tilbake iløpet av helgen; noe som forsåvidt er bra, men på samme tid har jeg følt meg mer deprimert de siste dagene. Kjent på håpløshet og følelsen av at ingenting betyr noe.

Liker det ikke.

Men ny uke, nye muligheter! Håper (såklart) på vektoppgang imorgen så jeg slipper å øke på kosten, samtidig som jeg føler meg feitfeitfeitfeit og ikke vil opp noe som helst. Den fantastiske ambivalensen.

Men opp skal jeg nå uansett!

Godkjent

Treningspedagogen har sett på styrkeprogrammet jeg hadde satt opp og synes det var kjempebra! Så nå er det bare å kjøre på :) Jeg er ikke helt vandt til å bruke manualer og sånt, så litt startvansker og tilvenning må til, men godt å få klarsignal!
Har allerede hatt et par mini-økter hvor jeg bare har kjørt 1 repetisjon. Idag eller imorgen(får se når jeg orker) tenker jeg å komme igang skikkelig.
Programmet så langt:

Dag 1

*beinpress på ett bein(jeg er utrolig mye sterkere i venstre enn høyre av en eller annen grunn) 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
*rygghev 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12

Dag 2

*beinpress på ett bein 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12
*skulderpress 2x8-12
* nedtrekk 2x8-12

Dag 3


*beinpress på ett bein 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12
*skulderpress 2x8-12
* nedtrekk 2x8-12
*biceps 2x8-12
*triceps 2x8-12
*rygghev 2x8-12

Kan hende jeg bare tar det på to dager, eller deler det opp litt mer, får se etterhvert. Begynner forsiktig ihvertfall! Blir bra det her :)

Mandag

Etter oppturen igår fikk jeg en skikkelig nedtur. Ble enda dårligere i magen; av typen kolikksmerter, sånn at jeg verken klarte å gå eller stå skikkelig oppreist. Måtte krøke meg inn til kveldsmaten...Etter å ha fått i meg nesten alt som står på kostlisten, ble jeg nødt til å krøke meg inn igjen på rommet og ligge på sengen en times tid. Kjentes ut som jeg hadde spist spisse steiner. Uutholdelig vondt. Trodde først ikke det var noe mønster, men etter å ha sett på måltidsregistreringene mine, oppdaget jeg at jeg har fått den samme type smerte hver gang vi har hatt ris til middag. Blitt enig med personale at jeg skal prøve å spise ris neste gang vi får det også, og se om jeg reagerer på samme måte. Isåfall blir jeg nødt til å få noe annet(feks quinoa eller potet)

Mandag er veiedag. Vært litt spent. Igår var jeg helt forstoppet og oppblåst og følte meg ti kilo tyngre. Når jeg våknet idag måtte jeg løpe på do og da kom alt på en gang...for å si det sånn. Dermed var jeg småsvimmel og følte meg uttørka når jeg skulle veies. Vekten viste 0,5 kilo mindre enn sist gang. Tror det har litt med å gjøre at jeg veide meg etter lunsj den gangen, mens nå hadde jeg bare spist frokost.
Det er positivt at jeg ikke har gått opp mye på den måten at jeg klarer slappe litt mer av ifh til kostliste. Men negativt på den måten at jeg må mer opp neste uke...Dessuten hadde det vært godt å komme igang med vektoppgangen. Jo fortere jeg går opp jo bedre er det jo for kroppen egentlig.
Men jeg har gjort mitt aller beste,  fulgt kostlisten 99%. Det lille jeg ikke har fått i meg har vært ene og alene pga magesmerter/kvalme. Så jeg er fornøyd og føler ikke jeg kunne gjort noe annerledes ifh. til maten.

Det eneste punktet jeg kanskje ikke har klart helt å følge er aktivitetsnivået. Har ikke registrert hver gang jeg har vært på tur så har ikke helt oversikten. Tror ikke det er mer enn 4 timer(som er det vi har "lov" til). Men samtidig har det jo bare vært fra tirsdag til søndag...De fire timene gjelder jo egentlig på en hel uke.

Idag er det hviledag. Det er vanskelig. Er ikke det at jeg er nødt til å trene hardt hver dag, men jeg er helt avhengig av å ihvertfall få meg en tur eller to.

Styrketrening

Vært på treningsrommet her og hatt min første styrketreningsøkt på EVIGHETER! Fy søren så godt det gjorde! Følte meg tusen ganger bedre etterpå, skikkelig gira.
Dagen idag har vært litt vanskelig. Merker at det tar litt på å skulle forholde seg så mye til andre mennesker hele tiden. Spesielt til måltidene er jeg vandt til å være aleine og ta meg god tid; noe jeg ikke kan gjøre nå.

Jeg tålte ikke middagen idag og måtte derfor få noe annet enn det som sto på menyen. Middagen min kom sånn ti minutter seinere enn de andre sin, så jeg fikk mye mindre tid og stressnivået og frustrasjonen ble ganske høy. Jeg klarte spise mesteparten, men ble bare mer og mer urolig.

Så fort ettermøtet var over, så gikk jeg bort på treningsrommet. Angrer ikke et sekund! Tanken på å gå opp i vekt og på mengden mat vi er nødt til å spise her ble plutselig ikke så problematisk lengre etterhvert som jeg kom igang. En liten stund så jeg for meg hvor bra det faktisk kan bli. Hvordan jeg blir sterkere og sunnere. Et ganske fint bilde egentlig!

Skal snakke med treningspedagogen på tirsdag. Har lagt opp et styrkeprogram jeg har lyst til å følge, men viktig å få tilbakemelding på om det er noe jeg bør forandre før jeg fortsetter! I tilegg må selvfølgelig inntaket være høyere enn det jeg forbrenner om vekten skal gå rette veien. Men jeg håper vi kan bli enige om noe sammen :) Merker motivasjonen øker flere hakk med tanke på at jeg kan begynne med skikkelig trening igjen!

Veiingen imorgen føles faktisk ikke SÅ skummel som den gjorde før idag heller.
Men jeg kommer nok til å få et mini-sammenbrudd uansett :P Ambivalensen hører vel med.

Risgrøt

Gruet meg til grøten hele uken. Man kan velge enten suppe eller grøt på lørdager, men de lager ikke suppe som er gluten eller laktosefri, med andre ord får vi som ikke tåler sånt null alternativ! Dårlig gjort synes jeg.

Med andre ord var jeg nødt til å spise risgrøt idag. Bare tanken gjorde meg dårlig. Om jeg skulle velge den maten som har gitt meg de verste plagene med magen fra jeg var liten av så står risgrøt på toppen.
Jeg elsket risgrøt i oppveksten og endte dermed opp med å ofte spise det til tross for at jeg visste jeg ville bli dårlig. Klarte liksom ikke motstå det og hadde vel alltid et naivt håp om at jeg ikke skulle bli så dårlig som sist. Skjønte jo etterhvert at det ikke skjedde...Ble egentlig bare verre og verre. Tilslutt var jeg nødt til å kutte det ut helt. Det var ikke verdt smertene.
I mange år var risgrøt rett og slett noe jeg ikke spiste. Noe jeg ikke kunne spise.

Men ettersom bulimien blomstret opp de siste årene, så har jeg plutselig "kunne" spise grøt igjen. Fordi jeg har kastet det opp igjen. Å beholde det og gå gjennom den smerten har ikke vært et alternativ.

Så risgrøt gir meg assosiasjoner til hyppige dobesøk og masse smerter som barn+trigger bulimien.

Det er ikke noe jeg har lyst til å spise. Ikke noe jeg føler jeg har behov for å LÆRE meg til å spise...

Men målet mitt for helgen var å møte til alle måltider og gjøre mitt beste for å fullføre. Så etter en samtale med en fra personale før middagen, så hoppet jeg bare i det. Alt i meg skrek imot.
Men jeg spiste opp hele tallerken. Fikk til og med i meg yoghurten etterpå. Det føltes ikke bra. Det var bare kvalmende og ekkelt. Men likevel; jeg fullførte! Den verste kvalmen gikk over etter en stund og jeg har klart å kjenne på litt mestring. Nesten litt imponert over meg selv!
Ifh. til magen har det gått greit så langt. Har vondt, men ikke verre enn at jeg holder det ut.

Vil uansett høre med ernæringsfysilogen over helgen om det er mulig å få til noen alternativer for oss som ikke tåler gluten/laktose. Greit at jeg skal utfordre meg selv, men føler det må være en balanse der også. Å skulle gå gjennom dette hver lørdag blir for mye. Jeg har mer enn nok utfordringer med kosten og magen allerede. Får se om hun har noen forslag.

Det er endelig komt næringsdrikker til meg ihvertfall! Så slipper jeg å spise så store mengder nøtter om kvelden.

Er skikkelig spent på vekten på mandag. Tenker at det er helt umulig at jeg ikke har gått opp minst to-tre kilo med de mengdene mat jeg har spist...Det blir vanskelig å takle, men får vel bare ta det når det kommer.
Jeg må jo opp en gang uansett.

Treningsfri dag

Idag. Jippi.

Dagen idag har bestått av kvalme, magevondt og sinnsyk oppblåsthet. Magen min er som en ballong. Ryggen verker som besatt.

Å skulle spise full kostliste når kroppen protesterer sånn er ikke lett. Til middagen var det helt umulig. Jeg ville så gjerne få det til, fullføre. Ville så gjerne jobbe mot spiseforstyrrelsen, men ble så (fysisk) dårlig i magen at det stoppet meg.

Rent psykisk er det selvfølgelig en ekstra utfordring å skulle spise like mye på en dag med null aktivitet som en dag med vanlig/mye aktivitet! Bare det å ikke skulle være i aktivitet/trene som normalt(eller det som er normalt for meg da :P)var utfordring nok i seg selv. Å skulle spise vanlig(altså full kostliste)i tilegg ble en dobbelt utfordring.

Men dagen er overstått og jeg har komt meg gjennom den. Magen er fremdeles en ballong, men det går forhåpentligvis over. Sov ganske greit natt til idag, så håper det gjentar seg i natt.

Har fått anbefalt å ikke blogge( men at det er mitt valg hva jeg velger å gjøre). Kommer nok ikke til å slutte å blogge helt, men litt mindre blir det gjerne. Mye som skjer her og man blir ganske sliten.

Kvart over fire

...var klokken siste gangen jeg så på den før jeg sovnet i natt. Til tross for at jeg var dautrøtt igår, så sovnet jeg altså ikke før på morgenkvisten. Har fått endel av symptomene som jeg fikk når jeg holdt på med reernæring i mars. Måtte tisse sånn ca. 20 ganger iløpet av natten+at jeg vekslet mellom hetetokter og kaldsvetting. Idag tidlig gikk jeg nesten i bakken når jeg skulle lage meg frokost. Jeg ble så akutt kvalm at jeg måtte løpe på rommet og legge meg ned for å ikke besvime. Etter vel ett minutt måtte jeg løpe på do. Kvalmen og smertene fikk tårene til å renne. Og dette var altså FØR jeg i det hele tatt hadde begynt på frokosten. Men jeg fikk meg tilbake til matsalen og fullførte måltidet.

Etterpå var jeg fremdeles veldig dårlig. Kvart over ni var det bli kjent-gruppe, men jeg klarte ikke delta fordi jeg måtte holde sengen(kombinasjon av ekstremt kvalm og intense ryggsmerter). Utrolig kjedelig! Jeg ville jo gjerne delta og var litt redd noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Ble heldigvis litt bedre etter noen timer. Lunsjen gikk greit. Etter lunsj var det gruppe i noen timer(div. praktisk info osv). Jeg klarte heldigvis å delta i den. Hadde store problemer med å holde meg våken, men ellers gikk det greit.

Middagen idag var ikke fullt så overveldende som igår. Fisk, poteter, dressing og grønnsaker. Det føltes merkelig å skulle spise masse dressing(som jeg ikke liker) på! Poteter har jeg heller ikke spist på evigheter. Det glidde ned liksom, men er vel ikke akkurat noe jeg jubler over.
Klarte å få i meg hele yoghurten også da, så det er jo egentlig bra.

Aller helst ville jeg lagt meg til å sove noen timer, men samtidig vil jeg ikke ødelegge enda mer for nattesøvnen. Forhåpentligvis var i natt et engangstilfelle...Eller håper ihvertfall det er en stund til det skjer igjen! At jeg kan få noen netter med litt mer søvn.

Første dagen

Jeg er helt utslitt! Dagen har forsåvidt gått greit, men mengdene mat føles overveldende. Begynte nesten å gråte etter middagen..Var intens kvalm, men ENDELIG ferdig med måltidet; trodde jeg. Men nei, da var det tid for en yogurt. Jeg var sist ferdig og følte meg ganske aleine. Fikk inntrykk av at de andre ikke hadde særlig problemer med å få i seg alt...men hva vet jeg. Jeg presset ned så mye som mulig av yogurten, men det var fysisk umulig å få i seg hele.

Jeg har spist sikkert minst ti ting/matvarer som jeg ikke har spist på flere år. Endel av det i ganske store mengder(feks ris og brødskiver). Så utifra det er jeg overrasket over hvor greit det egentlig har gått. Har i stor grad vært nødt til å koble på autopiloten, la være å tenke. Magen slo seg vrang på formiddagen idag, men ellers har det gått greit. Kvalmen etter middagen roet seg etter ikke altfor lang tid.

Jeg har hatt time med psykolog, lege og ernæringsfysiolog idag. Det føles godt å endelig være igang.
Jeg trodde det kom til å være sånn at jeg skulle følge basisplanen først, for så å justere etterhvert...Synes det var utfordrende nok(!), men må også ha et ekstra kveldsmåltid med enten næringsdrikk eller nøtter.
Litt skremmende fordi jeg føler listen blir lagt så utrolig høyt, samtidig skal jeg jo opp i vekt, det er realitieten...så det må vel til før eller siden.

Aller helst skulle jeg lagt meg nå. Hadde nok gjort det hadde det ikke vært for det siste måltidet som er halv ti. Er som sagt helt utslitt! Vært susete og rar i hodet i hele dag...Sikkert kroppen som reagerer på "uvanlig"(som egentlig er vanlig :P) mat.

Men en ganske grei første dag. Blir spennende videre utover uken når vi får enda litt mer oversikt og info!

The first day of the rest of my life

Jeg er i live enda. Ganske mørbanket etter to ekstremt bulimiske dager. Men nå er jeg ferdig! Endelig. No more. Imorgen reiser vi nedover mot Modum. Egentlig skulle vi ikke kjøre før på tirsdag, men så fant vi ut at vi heller ville komme litt for tidlig enn seinere enn alle de andre.

Jeg er ekstremt ambivalent. Vil, men vil ikke. Gleder meg, gruer meg. Er klar, men samtidig ikke.

Uansett så er Modum next. Eneste som mangler nå er å få pakket ferdig...Burde vært ferdig for lengst, men tiden har gått til spising og spying istedenfor pakking. Men vi reiser ikke kjempetidlig imorgen, så det ordner seg vel.

Wish me luck! Dette blir TØFT, men forhåpentligvis starten på et nytt og bedre kapittel :)

Stresset

Begynner å kjenne det nå ja..Hadde en samtale med legen idag og den gjorde ikke akkurat ting bedre! Ble helt målløs rett og slett. Hun beskyldte meg for ting som var totalt hinsides...Ting som aldri kunne falt meg inn engang. Det gjorde utrolig vondt å få slengt mot seg på den måten. I tilegg var visst det at jeg reagerte så sterkt enda et "bevis" på at hun hadde rett.  Jeg begynte ikke å gråte fordi hun traff et ømt punkt slik hun trodde, jeg gråt fordi hun hadde misforstått helt og trakk konklusjoner uten å gi meg en sjanse. Det gjør vondt når folk man stoler på og som man tror man har en viss støtte fra plutselig snur sånn som idag.

Akkurat nå trenger jeg mer støtte og oppmuntring enn noensinne. Istedenfor blir jeg kritisert og får beskjed om at jeg må vise mer viljestyrke og være mer ansvarlig. Det er ikke så lett. Jeg føler helt oppriktig jeg gjør alt jeg kan for øyeblikket. Samtidig kjenner jeg meg mer og mer stresset og anspent i kroppen. Tankene om å spise og spy tar mer og mer plass. Når jeg i tilegg føler jeg får så lite støtte og oppfølging, så baller det lett på seg.

Det som har gjort at jeg likevel har holdt ut noenlunde i det siste, er at jeg har klart å gjøre litt andre ting enn å bare spise/spy. Har klart å ikke la det ta helt overhånd. Var nesten litt stolt over at jeg klarte å få meg på fest på lørdag(og hadde det kjempekjekt!)+på tur med familien på søndag...Med tanke på at bulimien herjet en god del med meg i helgen så følte jeg egentlig at jeg ikke orket noe som helst. Men jeg er glad for at jeg presset meg litt, for at jeg fikk meg ut, det gjorde at helgen ikke bare var fæl.

Denne uken har jeg endel planer/ting som må ordnes. Litt av strategien min har vært å holde meg mest mulig opptatt så ikke bulimien får mulighet til å ta overhånd.
Det optimale ville nok vært å ta det litt mer med ro, prøve å slappe av litt...men så er det ikke alltid sånn at det optimale er realistisk, eller i det hele tatt mulig; så da tenker jeg at å holde seg selv opptatt er bedre enn alternativet(spise/spy frem til jeg reiser på tirsdag).

Så da legen var så enormt negativ idag( i tilegg til at hun som sagt beskyldte meg for ting som ikke stemte) så knakk jeg litt sammen. Hun mente jeg burde kutte ut alle planene jeg hadde; nå må du fokusere på at du skal på Modum. Fokusere på det som er viktig...Jeg tror ikke du kommer til å få deg til Modum i det hele tatt jeg. Spesielt ikke om du gjør sånn som du har tenkt.

For det første; disse tingene jeg skal ER både viktige og nødvendige. Jeg skal til tannlegen, kjeveortopeden og fysioterapeut...Alle tre er UTROLIG viktig å få vært hos før jeg reiser. Jeg skulle gjerne sett at ikke alt kom samme uken, men desverre er det ikke sånn at man kan velge og vrake i timer og derfor ble det sånn.

Istedenfor å skryte av at jeg AKTIVT gjør det jeg kan for å distrahere meg fra å spise/spy, så fikk jeg altså beskjed om å avlyse alle planer, eller glemme Modum. I tilegg mente hun jeg med vilje hadde latt være å ta blodprøver hos fastlegen min på fredag fordi jeg ville lage drama/sabotere. HVA FAEN?! Jeg løp som en tulling på fredag og nådde ikke legekontoret fordi bilen streika! Men neida, det ville hun ikke høre på. Alle tingene som ikke har gått etter planen eller jeg ikke har fått til siste ukene er visst sånn jeg med vitende vilje har gjort fordi jeg liker drama?

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg skulle VIRKELIG ønske tannlegen kunne ha gitt meg time med en gang jeg spurte(for ca. 4 uker siden) eller at jeg hadde fått tatt de blodprøvene slik som planen var, men pga. faktorer jeg desverre ikke kan påvirke, så ble det ikke sånn. Jeg prøver å gjøre det beste utav det.

Jeg skal takle tusen forskjellige ting akkurat nå, og så må jeg altså også finne meg i å bli beskyldt for både det ene og det andre i tilegg...Herlig.

Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Prøver å spise måltidene selv om jeg har spist og spydd i timesvis på forhånd. Presser i meg ekstra næringsdrikker. Jeg vil ikke miste denne plassen. Jeg KAN ikke miste denne plassen.

Jeg er fullt klar over hvor viktig det er at jeg ikke blir dårligere. Nettopp derfor trenger jeg jo sårt mer støtte. Jo mer stresset jeg er og jo mer aleine jeg føler meg i denne kampen, jo større plass klarer spiseforstyrrelsen å ta.

Vekten har gått litt ned, men miniatyrisk. Modum sa jeg risikerte å bli sendt hjem igjen om jeg gikk ned noe som helst i vekt innen jeg kom. Men de kan da ikke sende meg hjem igjen pga. 400-500 g.?

Da drikker jeg heller to liter vann før jeg må veies. 

Herlighet, jeg vil jo ikke drive på sånn, men det er livsviktig at jeg får denne behandlingen.


Imorgen skal jeg på apoteket og hamstre inn enda mer næringsdrikker. Joda, jeg er fullt klar over at det aller beste hadde vært om jeg kun klarte meg med vanlig mat, men det er ihvertfall bedre enn alternativet.

Håper virkelig jeg får meg litt søvn i natt, det trengs!

Gleder du deg?

Ja, du gleder deg vel til å komme til Modum nå da?

Det spørsmålet/lignende spørsmål har jeg fått endel ganger den siste tiden.
Gleder meg?
Jeg blir like satt ut hver gang noen spør.

Føler nesten det blir som om å spørre en kreftpasient om vedkommende gleder seg til å begynne med cellegift?
Eller noen som skal gjennom en stor operasjon, om de gleder seg til operasjonen?

Det er vel ganske åpenbart at man ikke gleder seg til å gå gjennom helvete og smerten det innebærer?

Samtidig er det jo nødvendig for å komme ut på den andre siden. For å overleve.  

Leve.

Og akkurat det burde jeg kanskje glede meg til? Ihvertfall litt? Å få økt livskvalitet.
Helt ærlig klarer jeg ikke kjenne så mye på det akkurat nå. Jeg er mest skremt og jeg gruer meg. Det kommer til å bli veldig tøft før det blir bedre. Tror ikke helt det går an å forberede seg.

Men jeg er så klar som jeg kan bli.

Uten internett

Har ikke internett i leiligheten om dagene. Vet ikke helt hvorfor det ikke vil fungere.
Jeg klarer meg, samtidig som jeg sliter. Ting har vært verre, men de har absolutt vært bedre også. Har vært så sykt kvalm i det siste og vært nødt til å ty til næringsdrikker fordi jeg ikke har fått i meg alle måltidene. Helgen var bulimisk kaos mesteparten av tiden. Det eneste positive som kan sies om det er at det var så forjævlig at motivasjonen til å reise til Modum økte flere hakk. Kroppen min var ikke glad for de to dagene som ble brukt til å spise og spy. På mandag hadde jeg enormt vondt i halsen(og resten av kroppen forsåvidt). Men jeg kom meg inn igjen på sporet igjen. Helt frem til idag formiddag, hvor det gikk litt galt igjen. Men tror jeg klarer å unngå totalt kaos denne gangen. Det er liksom litt enklere å "ta seg sammen" i uken ifh. til i helgen.
Med andre ord gruer jeg meg til helgen som kommer...Samtidig er det bare to helger igjen før jeg er på Modum, så jeg klarer meg vel alltids. TRETTEN dager til behandlingen starter. To uker igår. Hjelpes. Det er mye som må ordnes innen den tid.

Ikveld skal jeg sitter barnevakt. Merker at jeg kanskje burde sagt nei. Orker egentlig ikke. Samtidig har jeg vel godt av å gjøre noe annet enn å være i leiligheten. Håper bare ungene roer seg(og at jeg roer meg!:P)

Modum-samtale

Jeg snakket akkurat med lederen for gruppa jeg skal på.

Fortalte henne at jeg var litt stressa ifh. til BMI-krav+redd for at de kroniske plagene mine(magen og ryggen) skulle hindre meg i å delta skikkelig i behandlingen. Hun sa at en vektoppgang såklart var ønskelig, men jeg ville likevel ikke miste plassen min om jeg hadde samme vekt som nå. Det er jo fremdeles tre uker, påpekte hun, og sa at jeg burde gå litt opp på de ukene. I teorien er det jo mulig, men jeg forklarte at det var ganske så urealistisk med tanke på at jeg har såpass problemer med å få i meg nok til å være stabil.

Hun begynte å snakke om at jeg kanskje burde vente til neste gruppe i oktober siden jeg hadde såpass mye jeg slet med nå. Da fikk jeg hjertet helt i halsen. Jeg er jo tross alt mer stabil nå enn jeg har vært på sikkert tre år, for å ikke snakke om at jeg har lagt all min innsats ned i å få komme i august!
Joda, det er mange faktorer som kan hindre meg i å få fullt utbytte av behandlingen, men det er jo i hovedsak kroniske ting. Det er ingen garanti for at magen(eller ryggen) er noe bedre i oktober.

JEG VIL IKKE VENTE TIL OKTOBER, rett og slett :P

Men vi ble enige i det da :)
Litt lettet over at jeg ikke mister plassen selv om jeg ikke går opp akkurat til BMI 15. Såklart er det optimale å gå opp mest mulig før, men er veldig lett for at jeg hadde blitt ekstremt stressa om jeg MÅTTE opp feks fem kilo(på egenhånd) på tre uker...Og mye stress/press=kaos.
Nå MÅ jeg ikke opp, men det er likevel fint om jeg klarer det. Litt positivt "press" er alltid greit, bare det ikke blir for mye.

Men hun sa også at om jeg gikk ned i vekt, så var det en viss fare for at jeg mistet plassen. Så stabil vekt, helst litt opp, men IKKE ned no matter what.

Må spise og spy snart?

Bortsett fra en liten glipp etter ene middagen på sommerleiren, så har jeg ikke kastet opp på 16-17 dager.
Det føles merkelig, for jeg føler på en måte jeg er nødt til å spise og spy(ihvertfall litt) før jeg reiser til Modum. Må jo ta et siste farvel!
Men samtidig har jeg ikke lyst? så det blir bare til at jeg utsetter det.
Noe som forsåvidt egentlig er positivt, men også utrolig forvirrende? For jeg har jo lyst og. Eller?

Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg er liksom i et slags vakuum. Klarer ikke sette fingeren på det. Noe ubestemmelig og udefinerbart.

Litt som dette innlegget. Ganske innholdsløst, men samtidig ikke.

magetrøbbel

Av en eller annen grunn har jeg vært skikkelig dårlig de siste dagene. Magen er helt i ulage, og jeg er kvalm og uvel så og si hele tiden. Det føles som om jeg har spist noe jeg ikke tåler, men jeg har jo spist det samme som før og holdt meg til FODMAPS-dietten! Utrolig frustrerende. Spesielt etter middag har jeg hatt store problemer fordi jeg har så vondt/kvalme og må løpe x antall ganger på do. Det er veldig demotiverende; det føles som sagt som om jeg spiser noe jeg reagerer på eller at jeg overspiser(selv om det ikke er tilfelle).

Gruer meg mer og mer til Modum nå. Det er mye som vil bli vanskelig, men det jeg gruer meg mer til enn noe annet er reaksjonen jeg kommer til å få når jeg blir nødt til å spise ting jeg har reagert på tidligere+større mengder mat enn det jeg er vandt til. Det er jo velkjent og helt normalt at man får litt problemer med magen i begynnelsen av behandling. Men med min ekstremt overfølsomme mage(IBS) blir det jo det som er vanlig ganger hundre, minst. Jeg er så redd for at det skal ødelegge behandlingen for meg. Selvfølgelig er det viktig å prøve å ikke fokusere så mye på det, tenke positivt, at det går bra...Men likevel kan jeg ikke unngå å lure på hva vi skal gjøre om det verste ikke går over etter de første ukene. Det har jo ikke så mye for seg å være på Modum til behandling om jeg ikke klarer delta.
Det kan kanskje virke som om jeg overdriver, eller at dette er katastrofetanker...Jeg håper jo nesten det. Men tidligere erfaringer tilsier jo at magen min er istand til å skape enormt mye trøbbel og hindre meg i å gjøre det jeg egentlig vil....
Jeg kan vel ikke gjøre så mye annet enn å prøve. Har bestilt endel greier fra iherb.com også. Noen tabletter for magen som har over tusen positive tilbakemeldinger...Mange som skriver at de har gått fra å ha det sånn som meg til å få en fullt fungerende mage+kunne spise omtrent normalt, etter at de begynte på disse tablettene. Så verdt å prøve ihvertfall! Hadde vært fantastisk om det så bare hadde hjulpet litt.

Ringte til Modum idag og spurte om dette med vekten. Hun jeg snakket med skulle gi beskjed til lederen for den gruppa jeg skal på om å ringe meg imorgen. Da får jeg forhåpentligvis litt klarhet i det jeg lurer på.

Hjemme!

Eller det vil si; jeg sov hjemme inatt, men så bar det rett til DPS-en. Trengte ikke pakke ut kofferten en gang :P Så langt har overgangen fra ferie og leir gått ganske så knirkefritt(og helt utrolig bra sammenlignet med de to andre årene). Nå har det riktignok ikke gått så veldig lang tid, men jeg tror uansett ikke jeg kommer til å bli noe i nærheten av så dårlig som tidligere.

Snakket litt med legen idag og fortalte henne at jeg følte meg dradd mellom tre forskjellige ting(fornuften, bulimien og anoreksien). Det gjør jeg jo egentlig hele tiden, men jo nærmere Modum kommer, jo mer merker jeg ambivalensen.

Når jeg skrev sist innlegg(ca. midt i leiren) så jeg for meg at bulimien ville vinne så fort jeg kom hjem. Trangen til å spise og spy lå og boblet under overflaten. Men så fikk jeg snakket med en av lederne og det var akkurat som om noe løsnet... Fikk fortalt alt som hadde skjedd siste året. Spesielt viktig tror jeg det var at jeg fikk snakket om det som skjedde i mars. Det var så traumatisk at jeg ikke har klart å snakke om det i detaljer til noen. Hver gang vi har komt inn på tema har jeg fått så sterk angst at jeg for det meste har stengt det ute. For å i det hele tatt holde ut har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å se fremover og ikke tilbake. Jeg har jo skrevet endel om det, men det er likevel noe annet å si det høyt. Men nå var jeg tydeligvis klar. Jeg gråt og fortalte om hverandre. Det gjorde vondt, men det var godt også. Etterpå var lettelsen større enn angsten.
Samtidig kjenner jeg at dette er noe jeg sikkert må jobbe enda mer med. Angsten for angsten ligger der hele tiden. Angsten for å bli så dårlig. Til tider gjør den meg livredd.
Forhåpentligvis blir det tid til å ta tak i litt sånne ting på Modum.

Snakket også litt om bekymringen min iforhold til vekt og BMI-krav. Kan ikke si jeg ble så veldig mye klokere. Først sa legen at en vekt mellom x kilo og x kilo anså hun som stabil vekt. At jeg kunne variere inntil 6 kilo i vekt og at det var stabilt. Synes det hørtes litt mye ut jeg da? Greit at man kan variere noen kilo utifra hva man har spist, væske osv. Men 6 kilo? Om jeg veier det hun satt som nederste grense for stabilt så vil jo det være langt under minstekravet til Modum. Mens øverste grense vil være over med god margin.
Ser ikke helt logikken...Ikke pleier vekten min variere noe særlig mye heller. Noen minutter seinere sa hun plutselig at jeg var nødt til å gå opp minst tre kilo, til tross for at jeg er 1,5 kilo over det hun rett før satt som minstekrav for "stabilt". Rart jeg er forvirret?

En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan en spiseforstyrrelse kan hjernevaske og manipulere en til å tro på tanker og ting som egentlig er helt absurde sett fra et "fornuftig" synspunkt. Det er nesten litt fascinerende. Det slo meg plutselig at om det går an å hjernevaske noen fra en "normal"(alt er relativt:P)til en så syk tankegang, så må det nå gå an å gjøre det andre veien også? "Hjernevaske" seg fra syk til frisk? I begynnelsen av en spiseforstyrrelse har man jo gjerne en viss oversikt, men etterhvert som de syke tankene og handlingene tar over mer og mer, så tror/ser man tilslutt ikke noe annet. Alt blir sykt.

Man begynner med andre ord ikke med et ønske om å bli så syk, men blir det likevel.

Kanskje er det sånn motsatt vei også? At selv om man ikke nødvendigvis føler seg helt klar til å bli frisk, eller at man vil bli frisk; så kan man bli det om man bare "hjernevasker"(i positiv forstand) seg selv lenge nok?

Verdt å prøve :P Er vel litt det jeg blir nødt til å gjøre sånn egentlig. Og så håpe på at jeg ser klarere og blir mer motivert etterhvert.

...

Hvordan går det?
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.

Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.

Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.

I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.

Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!

Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.

Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.

Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?

Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.

Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?

Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.

-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!

-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?

Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.

21.juli

21. august starter jeg behandlingen på Modum.
Nøyaktig en måned på tirsdag.

HJELP.

Jeg er livredd! Jeg vil jo egentlig ikke! Jeg er ikke klar!

Men samtidig vil jeg leve, og om jeg vil leve; så er det ingen vei utenom.
Sånn er det bare.

Jeg er nødt til å ta sats og ikke se meg tilbake.

Det blir forjævlig.

But it's the only way.

På ferie

Føles som vi har vært her en evighet allerede, selv om dette bare er andre dagen. Det har gått ganske greit så langt. Med tanke på hvor dårlig det egentlig har gått i det siste, så er jeg utrolig glad for at jeg har klart å komme inn på rett spor igjen. Var usikker på om jeg skulle reise helt frem til reisedagen faktisk. Det har vært ganske kaotisk med maten. Jeg har prøvd mitt beste, det har jeg virkelig. Men det har liksom ikke gått sånn kjempebra. Når jeg først kommer utav rytmen, så blir det så ekstremt også. Fra noenlunde kontroll og jevnlige måltider til ekstrem-bulimi på kort tid.

Uansett. Nå er det ferie! Det har gått greit så langt, og det skal gå greit videre også. Dette skal jeg klare :) Jeg må innrømme at det ikke er så lett å følge kostplanen 100%, men sånn blir det jo lett når man er på ferie. Tror jeg skal si meg fornøyd med å klare å få i meg fire måltider(som er skikkelige måltider og ikke bare grønnsaker eller frukt). Det eneste jeg er litt bekymra for er at jeg skal gå ned mer i vekt. Vil helst bare legge vekk alle sånn tanker akkurat denne uka, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vet jeg bare lager mer problemer for meg selv om vekten faller. Kjempefristende å tenke at jeg tar det når jeg kommer hjem. Men om alt går etter planen, så kommer jeg jo til å være vekke nesten to uker. Er det verdt det å risikere helsen bare for å få litt fri? Mye kan skje på to uker. Samtidig spiser jeg jo...Så jeg håper det er nok.

Må innrømme at jeg enda ikke har bestemt meg helt for om jeg reiser på sommerleir. Jeg tror bare jeg må se det an når det nærmer seg. Jeg vil gjerne, men så er det dette med maten. Det er så og si umulig å følge kostplanen skikkelig på leir med begrenset utvalg av mat...I tilegg er det bare tre måltider.
For å ikke snakke om den psykiske belastningen en leir er. Det vil bli mindre mat enn det som er optimalt. Det vet jeg med sikkerhet. Tåler jeg det uten vektnedgang? Jeg tviler. Jo lengre bort jeg går fra minimumskravet til Modum, jo tyngre blir det når behandlingen starter. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste.
Hvordan skal jeg få jobbet med alt som ligger bak om hovedfokuset blir vektoppgang?

Jeg har en uke på DPSen når jeg kommer hjem. Det er det ihvertfall litt trøst i. Men oppholdene der er jo for å stabilisere...Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å gå opp igjen i vekt/nå BMI 15 på de fem dagene jeg skal være der(fra mandag til fredag). Det blir nok tilstrekkelig til å stoppe en eventuell vektnedgang, men thats it.

Modum har sommerstengt, men tror de åpner igjen imorgen, så tenker det kan være lurt å ta en telefon ned der. Selv om flere har sagt til meg at jeg sikkert ikke kommer til å miste plassen og at det er innsatsen min de ser på, så klarer jeg ikke helt stole på det. Selv om jeg har lagt ned mye arbeid de siste månedene, så var de jo veldig klar på at Modum ikke er sykehus-sykehus, og at man ikke kan komme ned dit om man ikke er stabil/frisk nok rent somatisk.

Ok dag

Den begynte mildt sagt dårlig, men tok seg opp etterhvert! Var i bursdagsselskap til niesen min, hennes første bursdag!
Jeg lagde kake igår som jeg pyntet ferdig idag før vi reiste. Fant ut at jeg ville lage en kake som jeg også kunne spiste litt av(laktosefri og glutenfri+uten sukker) Kan ikke akkurat skryte på meg at jeg spiste så mye av den; men smakte litt, og den var faktisk overraskende god! Skulle laste opp bilde, men finner ikke kabelen til mobilen :P

Etter selskapet reiste lillebroren min og meg på kino. Vi så Istid 4, den var helt grei. Ikke hysterisk morsom, men artig innimellom :)

Så fort kinoen var ferdig heiv vi oss i bilen og skrudde på radioen. EM-finale! Kom hjem og fikk sett 2. omgang på TV. Heiet på Italia, så det ble en ganske skuffende kamp :P Skuffende lite spenning!

Matmessig har jeg klart meg noenlunde. Ikke kastet opp(jippi!) Fått i meg to mat-måltider og to næringsdrikk-måltider(om det kan kalles måltid :P) Ikke optimalt, men absolutt bra med tanke på hvor mye jeg har slitt de siste dagene.

NOE har faktisk forandret seg

Det er ofte vanskelig å se fremgang når gamle følelser og mønster overtar. Det kan føles som om tiden har stått stille; at jeg ikke har lært noe som helst eller kommet meg lengre. At de siste årene har vært totalt bortkastet. Jeg er fremdeles et vrak som ikke takler livet og sånn kommer det alltid til å være.

MEN, så av og til, så får man en slags oppvekker. Nettopp det fikk jeg før idag når jeg fant igjen min gamle PC. Der var det mye rart for å si det sånn. Noen morsomme ting, men for det meste ekstremt mye deprimerende. Når jeg snublet over den filmen som er under(som jeg lagde selv) gikk det virkelig opp for meg at enkelte ting VIRKELIG har forandret seg. Jeg hater ikke meg selv så intenst lengre. Jeg har ikke konstante selvmordstanker/planer. Thank God. Jeg kunne aldri lagd den filmen idag. Skremmende er det eneste ordet jeg har.

Men når det er sagt, så sliter jeg veldig med spiseforstyrrelsen om dagene. Det er som om jeg prøver å få fotfeste, men til ingen nytte. Som om noen har fjernet bakken under beina mine og erstattet den med en dyp sjø. Jeg prøver å holde meg flytende, men jeg er ikke svømmedyktig. Jeg sliter meg ut, uten å komme noen vei.

Hadde en samtale med en av de i teamet mitt igår. Hun var enig i at det ikke er noen heldig situasjon, med nedleggelse osv. at optimalt sett burde jeg få fortsette som jeg har gjort de siste månedene frem til Modum.
Men det hjelper jo ikke at hun er enig, hun har lite hun skal ha sagt ifh. til den nye DPSen.

Men hun sa også at dette må bare gå, jeg må klare meg frem til Modum selv om situasjonen er vanskelig; for slik hun så det er det snakk om liv eller død. Jeg trengte å høre det. Jeg tenker jo det samme selv, men av og til begynner jeg å tvile når jeg får så miksede signaler fra de som liksom skal hjelpe meg+at spiseforstyrrelsen overdøver fornuften.

Liv eller død.

Det er nødt til å gå! For du vil jo leve vel? spurte hun meg.
Jo. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!

Jeg er egentlig livredd. Kunne ønske noen kunne passet på meg og fått i meg mat frem til Modum. 

I tilegg er jeg forvirret. BMI 15 var det sagt at jeg måtte være på som krav før Modum. Jeg har helt ærlig ikke tenkt mer på dette; for vekten jeg ligger på nå har siden april vært en "grei" vekt(altså minimum, men greit, så lenge jeg ikke går under) ifølge legen. Ble derfor litt satt ut når jeg regnet på det nettopp og fant ut at jeg er UNDER dette kravet med den vekten. Vet ikke hva faen jeg skal tro lengre. Kan ikke stole på noe/noen. Og hva har jeg da? Nettopp. Spiseforstyrrelsen. Jeg har ikke andre måter å holde meg flytende på. Skal jeg klamre meg fast og håpe jeg ikke drukner inne 19.august? Har jeg noe valg?

 

word!

 

Så rart.

Har pakket sammen de få tingene jeg pakket ut igår. Må være ute av rommet til klokken tolv imorgen.
Fikk med andre ord ikke være her en ekstra dag. Det er synd, for hadde virkelig trengt det nå. Men kan ikke akkurat si at jeg er overrasket heller. Jeg har nesten sluttet å forvente noe som helst iforhold til oppfølgingen jeg skulle få. Listen over ting som ikke har blitt sånn som det ble sagt er lang som et vondt år. Den eneste måten jeg klarer å unngå å bli helt fortvilet på, er ved å bli apatisk istedenfor. Forvente det verste for å slippe å bli skuffet.

Jeg fikk beskjed igår om at jeg skulle få snakke med legen fra den gamle DPSen idag(hun skal visst jobbe her en periode). Ble positivt overrasket over det.

Jeg vet ikke helt hva som har forandret seg, men den støttende tonen fra tidligere var helt borte. Hun har alltid vært veldig ærlig og til tider litt skarp når det har vært nødvendig; men også støttende og engasjert.
På den gamle DPSen fikk jeg skryt for innsatsen jeg la ned. De så hvor hardt jeg kjempet, og hvordan jeg fulgte opplegget hele veien til tross for masse motgang og fysiske plager. Etterhvert som jeg begynte å ta permisjoner for å "øve" på å være hjemme, så var det de som mente at jeg burde ta ting steg for steg, ta det litt med ro. At jeg ikke trengte presse meg til altfor mange dager om gangen og at jeg ikke BURDE gjøre det. Jeg skulle utfordre meg selv, men likevel ikke presse meg selv altfor hardt. Flere ganger mente jeg at jeg burde presse meg enda litt til; være enda flinkere, prøve enda mer. Men da minnet de meg på hvor viktig det var at jeg fikk hente meg inn igjen(ved å være på dpsen)slik at jeg klarte å holde måltid/aktivitet stabilt uten å kollapse totalt(noe jeg holdt på å gjøre flere ganger når hjemmeoppholdene ble lengre).
I disse månedene var jeg på det meste hjemme en uke om gangen...Noe som egentlig var sinnsykt bra med tanke på hvor dårlig jeg var før jeg kom inn både med angst og spiseforstyrrelse. I slutten av mars klarte jeg ikke en gang være i leiligheten aleine; å sove der eller innta mat var helt umulig.
Heldigvis fikk jeg ta det gradvis. En dag, en natt og etterhvert flere netter.
Det var tungt hele veien, men det at jeg hadde et støtteapparat gjorde at jeg fortsatte å utfordre meg selv.


Men så skulle DPSen stenge. Vi hadde jo visst om det lenge. Jeg ønsket å snakke om det flere ganger, men fikk som oftest beskjed om å fokusere på her og nå istedenfor å tenke så langt frem.
De siste ukene ble det jo såklart litt mer snakk om hva som skulle skje videre. Jeg fikk vite at de mente oppholdet mitt hadde gått over all forventning. De hadde aldri trodd jeg skulle stå på sånn som jeg hadde gjort...Et vellykket opplegg rett og slett ifh. til det som var målet(stabilisering).
Det ble også sagt at det var viktig å kunne viderføre mest mulig til den nye DPSen, slik at overgangen ble så smertefri som mulig. Jeg gruet meg, men samtidig sa jeg til meg selv at jeg bare måtte stole på det som ble sagt.

Saken var den at det egentlig skulle stått ferdig en ny DPS før den gamle ble stengt, men denne nye DPSen var ikke engang påbegynt og de har anslått at det vil ta 5-8 år å bygge den(pga. krangling om øknomi).
Mamma ville gjerne skrive i avisen om dette i håp om å få mer fokus på saken. Tilbudet var for lite fra før av, og nå er det bare fem midlertidige plasser(på DPSen jeg er nå altså) frem til den nye DPSen kommer!
Det er utrolig synd at psykiatrien ikke blir prioritert mer, så jeg sa til mamma at det var greit at hun gikk til avisen. Det ble en fin artikkel som fikk frem budskapet.
Men på slutten sto det en uttalelse fra avdelingslederen her jeg er nå; om at det midlertidige tilbudet som de har her er mer enn nok og like bra som det på den gamle DPSen.

Reagerte litt på det da; det sier vel seg selv at om tilbudet hadde vært like bra/tilstrekkelig så hadde man ikke behøvd å bygge en ny DPS? Dessuten er sengeplassene halvert!

Uansett; poenget mitt var at opplegget her har vært så milelangt fra det jeg hadde at det nesten er latterlig. Jeg kunne heller ønske jeg ble forberedt på det, enn at jeg ble lovd noe som aldri var oppnåelig. Samtidig tror jeg de fra den gamle DPSen er litt sjokket og overrasket selv over hvordan ting (ikke) fungerer her.

Likevel føler jeg at jeg til en viss grad takler situasjonen. Prøver å gjøre det beste utav det.

Det jeg derimot ikke takler er at støtteapparatet rundt meg har smuldret opp. Plutselig får jeg beskjed om at må presse meg enda mer når jeg sier jeg allerede er på bristepunktet. Hvorfor fikk jeg masse skryt for kort tid siden fordi jeg klarte en hel uke hjemme, mens det nå blir tatt som en selvfølge at jeg klarer meg på egenhånd i to uker?
Hva skjedde med å ta ting gradvis?

Når jeg fortalte legen om at jeg slet litt om dagene så var svaret at; jammen, det var jo som forventet det når du skulle klare deg mer på egenhånd.

Vekten er stabil, så du klarer deg nå ihvertfall.

Virkelig? Skal det gå tilbake dit at det ikke betyr noenting hvor mye jeg spiser og spyr, så lenge vekten holder seg stabilt?


Jeg nevnte også at jeg hadde lyst å reise på ferie, tror det kunne gjort godt. Hadde behov for å snakke om det fordi jeg var usikker på om det var viktigere å fokusere på å holde ting stabilt(bruke energien på det) enn å reise...Tenkte jeg kunne få litt innput på det. Forklarte litt hva ferien ville gå ut på.
I tilegg sa jeg at jeg synes det var vanskelig å planlegge noe sikkert med tanke på ryggen som har vært veldig dårlig.

Ja, du tror liksom det blir så veldig mye bedre av å sitte inaktiv hjemme da?

Var det eneste svaret jeg fikk sammen med en småsur mine.

Hvorfor oppfører alle seg plutselig som om jeg er en bortskjemt drittunge som helst bare vil ligge på sofaen og bli oppvartet av en gjeng tjenere? Som om jeg VIL være innlagt eller ha behov for hjelp.

Men jeg hadde aldri forventet det fra henne. Nå snakker jeg ikke bare om den kommentaren, men hele samtalen; som for det meste gikk i at jeg burde klare meg på egenhånd og at det var forventet at jeg ville bli dårligere...Som om det ikke betyr noe som helst at jeg har det jævlig fordi det var forventet fra deres side?

Jeg kunne ønske at jeg ikke trengte mer hjelp. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte noen hjelp. Jeg kunne ønske jeg klarte meg helt selv. At kroppen og hodet fungerte. At jeg var sterk nok på egenhånd.
Det er jo det som er målet! Hvorfor tror de at jeg mener noe annet?

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg en alvorlig sykdom, har de glemt det? Hvordan kan de støtte meg i det ene øyeblikket for så å fortelle i det neste at det ikke er bra nok likevel? Hvordan er det greit å la være å høre på en alvorlig syk person? La vedkommende bli sykere og håpe på at vekten holder seg frem til Modum?


Hva i HELVETE er det egentlig jeg har gjort galt? Jeg har jo kjempet mer nå enn noengang.
På en måte gjør det meg så forbannet at de forventer at jeg mislykkes; at jeg tenker at jeg skal motbevise det. Samtidig er det ikke sånn at jeg bare kan "bite sammen tenna" og bli bedre/frisk. I wish. Jeg kan legge ned innsats og gjøre mitt beste, men jeg trenger drahjelp.

...

Pappa reddet virkelig dagen min igår ved å dra meg med på fisketur. Det var fjære og dårlig med fisk, men det betydde egentlig ikke så mye. Været var nydelig, solen holdt på å gå ned og vi satt på kaien og dinglet med beina, mens vi så på småfiskene som svømte rundt(sjøen var utrolig klar!).
Det var fantastisk rett og slett! Kunne virkelig ønske pappa hadde tid oftere, det blir så altfor altfor sjelden at vi gjør sånne ting.

Jeg har slitt mye med angst og depresjon om dagene. Angsten har ikke vært sånn akutt-angst, men den ligger liksom og lurer hele tiden. Det er utrolig slitsomt og ekkelt. Er så redd for at det aldri skal bli bedre. Det føles sånn. Samtidig kan man ikke alltid stole på følelsene. Av og til må man bare holde ut, bite sammen tennene når alt føles håpløst. Det blir bedre.

Sist uke ble det mye på en gang. Føler ikke jeg blir tatt på alvor. Det gjør utrolig vondt når jeg gjør alt "rett", når jeg følger planene som er lagd og jeg bruker ORD for å gi uttrykk for hvilke behov jeg har og hva jeg trenger; men så blir jeg ikke møtt med forståelse i det hele tatt. Gang på gang får jeg bevist at ordene mine ikke strekker til, at jeg fikk mer hjelp og ble mer sett når jeg brukte destruktive metoder.
Demotiverende til tusen, og et skikkelig slag i magen.
Ble flere omganger med spising og oppkast i slutten av uken/helgen.

Nå er jeg tilbake på DPS-en. Sikkert like greit.

Ryggen er fremdeles veldig plagsom. Går litt opp og ned riktignok, ikke alle dager er like vonde. Jeg ringte til ryggforeningen for noen dager siden for å høre om de hadde noen råd til meg. De sa med en gang at jeg hadde RETT på å bli utredet skikkelig, og at jeg burde få henvisning til ortopedisk på haukeland+få tatt flere bilder(eventuelt CT/MR). Desverre var det ikke uvanlig at de fikk henvendelser av folk som opplevde å ikke få hjelp med ryggplagene sine. Å få beskjed om å gå flere turer på fjellet når man ikke klarer sitte oppreist ved bordet pga. smerter er ganske håpløst!
Det er lang ventetid på haukeland, så de anbefalte meg å gå til manuellterapeut i mellomtiden. Manellterapeuter er visst utrolig gode til å se hele bildet og se på ting litt mer sammensatt når det kommer til rygg enn feks fysioterapeuter eller allmennleger. Ryggen er jo faktisk bærebjelken til kroppen, det er den som holder deg oppe! Det sier seg selv at hvis ryggen er ute av spill så påvirker det ALT. Sånn sett er det nok veldig sammensatte grunner til at man får smerter også.

Målte bentettheten min på sykehuset idag. Det var desverre veldig nedslående resultater. Jeg hadde forberedt meg på at det var noenlunde som før, men likevel håpet litt på bedring. Har jo knasket kalsium+D-vitamin som en gal. I tilegg har jeg spist bedre de siste 3,5 månedene enn på mange år.
Hun som foretok målingen sa at det var drastisk nedgang siden sist og at med tanke på hvor dårlig bentettheten var sist gang, så er det virkelig ikke bra. Utrolig kjedelig...Vet liksom ikke hva annet jeg kan gjøre på dette tidspunktet enn å fortsette med å spise og ta kalsium+d-vitamin. Vil virkelig ikke bli mer benskjør! Det skulle jo ha gått opp denne gangen :(