For å være ærlig...

..så har jeg mest lyst å drite i alt som heter feiring, og gjemme meg under dyna.
Deppa.com
Jeg er egentlig ganske glad i nyttårsaften, men likevel, synes det er vanskelig å være positiv i år+at jeg heller ikke har noen å drikke med så jeg kan få humøret litt opp :P På denne tiden ifjor sa jeg til meg selv at 2011 umulig kunne bli verre enn 2010...men 2011 har egentlig vært året fra helvete...Jeg er forsåvidt glad jeg ikke visste hvor fælt det kom til å bli ifjor, samtidig er det vanskelig å holde troen oppe på at 2012 skal bli bedre...Jeg tenker jo at det MÅ bare bli bedre, men det tenkte jeg jo ifjor også:P Uansett; jeg lovde meg selv to ting angående nyttårsaften i år; og det var at jeg ikke skulle bruke hele kvelden/natten på å spise/spy og at jeg skulle pynte meg; og det tenker jeg å holde ihvertfall!

Får avslutte med å ønske et godt nytt år, og prøve å tenke at jeg ikveld skal feire og være glad for at 2011 endelig er bortevekke for alltid; jippi!

Aha

Da jeg knakk foten i 2009 hadde jeg det helt forferdelig. Når det sto på som verst trodde jeg knapt jeg skulle overleve; det var så sinnsykt vondt og utfordrende. Men i ettertid har jeg vært veldig takknemlig for erfaringen. Jeg har sammenlignet julen; både i år og ifjor; med den i 2009, og plutselig har ikke ting føltes så vanskelig lengre. Joda, det har vært mye tøft; men jeg klarer meg likevel selv og jeg kan GÅ ikke minst!
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.

Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...

Fange

Spiseforstyrrelsen ødelegger meg. Det er den som gjør at jeg ikke ber om innleggelsen jeg sårt trenger; rett og slett fordi jeg er så redd for å måtte bli veid eller presset til å spise. Samtidig er spiseforstyrrelsen det eneste som får meg opp om dagene; hadde det ikke vært for den hadde jeg bare forsvunnet i depresjonen. Tanken på at jeg er nødt til å opp og forbrenne gjør at jeg fortsetter. Tragisk ja, men det er sannheten. Samtidig føler jeg meg så stor og feit og ufyselig om dagene at det føles uutholdelig. Jeg switcher mellom å forsvinne i depresjonen hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og det anorektiske som aldri mer vil spise og ikke bryr seg noe om helsen min så lenge vekten går nednedned, og bulimien; som bare vil spise og spy vekk alt sammen. Det er umulig å få disse tre til å spille på lag! Føles som det klikket for meg. Det er uutholdelig. Jeg eser ut og blir bare mer og mer forvirret.

tusen tanker

Jeg har sikkert nærmere 20 innlegg jeg har begynt på men ikke fullført...Jeg har så mye å skrive. Julen har vært veldig tung og vanskelig, men det har også vært hyggelige stunder innimellom. Jeg kom frem til tirsdagen før julaften at det beste alternativet kanskje var å bare akseptere at ting er som de er nå. Det er lettere sagt enn gjort. Det har innebært at jeg har måtte akseptere at jeg er syk og derfor ikke får den julefeiringen jeg kunne ønske meg. Jeg har egentlig bare latt spiseforstyrrelsen få kjøre på...Har ikke prøvd å la være å spise og spy, men heller brukt energien på å nyte de fine øyeblikkene. Det har forsåvidt funket fordi jeg har klart å delta på det meste, alle måltider osv. og jeg har klart å få endel fine stunder..Jeg har gjort det jeg har kunnet for å ignorerer og fortrenger alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre og alle negative føleler og tanker. Har sagt til meg selv hele tiden at det er en unntakstilstand, og på den måten holdt ut. Men det funker jo ikke over lengre tid, og de siste dagene har de vanskelige tingene innhentet meg for fullt. Jeg er utslitt og angrer på at jeg ikke tenkte på å få en innleggelse nå i juletiden..Jeg tror virkelig jeg kunne trengt det.

I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.

På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(

Hvordan går det?

Hele helgen ble tilbringt i sengen. Var veldig ute og nede og intenst deprimert. De forsøkene jeg hadde hvor jeg prøvde å gjøre noe endte alle i sammenbrudd og at jeg løp tilbake til sengen. Det er lenge siden depresjonen har gjort så intens vondt og vært så lammende. Jeg ville virkelig ikke leve lengre, men samtidig følte jeg meg for lammet til å orke å gjøre noe med det.
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.

Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)

Tilbake i tid

Smerten tar over,
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid

Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg

Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.

Vet ikke

De andre som var på vurderingsopphold samtidig som meg har såvidt jeg har forstått fått tilbud om behandling i januar eller februar. Jeg fant ut idag at jeg mest sannsynlig må vente til august

Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.

Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.

Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?

Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.

Svart-hvitt

Noe som ble snakket litt om på Modum var dette med alt eller ingenting-tankegang. Svart-hvitt. At istedenfor å se det man faktisk har klart, så blir det lett til at man fokuserer på det man IKKE har klart.

Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).

Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.

Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!

Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?

Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?

Loving you is suicide

Feels like I drown in your every word

And every breath that's in between

Somehow you got me where it really hurts

It's killing every part of me

 Loving you is suicide

I don't know should go or should I stay

I'm tryna to keep myself alive

Knowing there's a chance it's all too late...  

Bursdagsfeiring

Imorgen er det bursdagsfeiring her(eller nede da, hos farmor og farfar). Jeg grugleder meg. Sånne begivenheter er alltid potensielle katastrofer, så jeg kommer nok til å holde pusten mesteparten av dagen. Samtidig synes jeg jo det er koselig å feire farmor, og å være med niesen og nevøene mine; så jeg håper jeg klarer å holde fokus og ikke la maten ødelegge!
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P

De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....

Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
Fuck.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)

Juleønske

Jeg føler meg så avkreftet. Vet ikke helt om det er fysisk eller psykisk, sikkert litt begge deler. Jeg vil ikke mer av dette, er så sliten av alt skal gjøre så vondt hele tiden. Er så sliten av spiseforstyrrelse.
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.

Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?

Er det lov å innrømme at man kunne ønske noen andre kunne tatt over kampen for en liten stund?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?

Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!

Hvordan

Hvordan holde måltidsrytmen når man våkner klokka fire på ettermiddagen?

Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?

Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?

Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?

Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.

Fighting all the demons will take time

Jeg har "skrevet" blogg i hodet mitt i flere dager. Klippet og limt og redigert, side på side. Men nå når jeg endelig gjør et forsøk på å få det fra hodet og ned på "papiret" så stokker det likevel seg. Det er så MYE og så vanskelig å vite hvilken ende jeg skal begynne i. Den siste uka har bestått av haugevis med inntrykk, tanker og følelser.

Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.

SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)

Gruppe 1 Sammensatte spiseforstyrrelser

• Normalisering av spisemønster med minimum fire måltider daglig og et næringsmessig riktig kosthold
  (alle får egen tilpasset grunnmeny)
• Oppnå vektnormalisering
• Redusere vekt-kompenserende atferd
• Økt affektregulering og økt relasjonell fungering.

Gruppe 2 Spiseforstyrrelser og relasjonstraume

• Stabilisering av symptomer på spiseforstyrrelse og tidlig relasjonstraume,
• større innsikt i de ulike symptomene
• sammenhengen mellom disse og økt affektregulering

Gruppe 3 Spiseforstyrrelser/Forelder

• Normalisering av spisemønster
• Oppnå vektnormalisering
• Redusere vekt-kompenserende atferd
• Økt affektregulering og økt bevissthet knyttet til foreldrerollen.

På forhånd hadde jeg for det meste satt meg inn i den første gruppa(sammensatte spiseforstyrrelser)fordi det var den eneste gruppa jeg regna som aktuell.
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.

Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.

Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.

Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.

Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...

Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.

Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.

Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.

Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...

I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.

Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.

Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.

Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...

Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.

Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.


Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg  ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.

Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.

Modum bad

FY SÅ FINT DET ER HER!! Har et helt hus for meg selv (frem til imorgen), reine slottet jo! Egentlig veldig greit å komme litt før de andre...får litt ekstra tid på å finne meg til rette :P Skal tidlig imorgen til somatisk sjekk og samtale.Utrolig lettet over akkurat det, den somatiske biten er vel den jeg har gruet meg mest til, så veldig godt å få det overstått fortest mulig!

Er sinnsykt sliten, så hopper nok til sengs grytidlig (krysser fingrene for at jeg får sove)...Er såpass spent på morgendagen at jeg ikke orker å være våken så mye lengre!

Storm ute, storm inne

Jeg har grublet mye siste døgnet. Skal jeg ringe til Modum og spørre om jeg heller kan komme på neste vurderingsopphold som er i januar? Jeg har ingen garanti for at ikke det samme kan skje da...I tilegg er reisen allerede bestilt, og jeg vil ikke få pengene tilbake om jeg ikke reiser. Mamma klikket når jeg sa at jeg var usikker på om jeg kom til å reise.

Jeg var forberedt på at jeg kom til å bli nervøs osv. men det er ikke det det er snakk om nå. Det er snakk om at jeg har hatt et sammenbrudd og gått lengre ned i kjelleren enn jeg har gjort på flere måneder...Det kommer forsåvidt ikke som en overraskelse, for jeg har presset meg veldig, men jeg håpte jeg skulle klare å utsette til til etter vurderingsoppholdet. Bare hold ut litt til nå, så kan du heller grave deg ned når du kommer hjem igjen, har jeg sagt til meg selv. Men desverre er det sjelden mulig å kontrollere sånne ting 100%. Kan ikke planlegge eller bestille et sammenbrudd.

Jeg tenker at det blir feil grunnlag å skulle vurdere meg/spiseforstyrrelsen osv. utifra den tilstanden jeg har vært i siste døgnet. Fornuften og motivasjonen har forduftet totalt. Og om jeg så skulle klare å reise, så har det vel uansett ikke mye for seg om jeg ikke er istand til å delta på måltider eller noe av opplegget?

Sånn sett tenker jeg det er bedre at jeg reiser i januar, enn at jeg reiser nå og risikerer å ikke få tilbud om behandling. Det sier seg jo selv at om jeg kommer ned dit og er så ute og deprimert, på grensen til suicidal, med ferske kutt osv. så vil konklusjonen på det grunnlaget bli at de ikke kan tilby meg noe behandling.

Samtidig er det fremdeles to dager igjen, så jeg får nesten bare håpe at det går litt bedre etterhvert...at jeg finner litt tilbake til fornuften igjen sånn at jeg kan reise.

Fake

Jeg er så drittlei av å late som. Late som om jeg ikke hater meg selv. Late som om jeg er motivert og har troen. Late som om jeg liksom kan gi slipp på spiseforstyrrelsen om jeg bare får den rette hjelpen.
Drittlei av å ignorere fakta. Late som om at om jeg så skulle bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så vil ting ordne seg. Det er jo bullshit. Det ligger så dypt i meg, hatet. Om matproblemet forsvinner, så vil jeg bare sitte igjen med ønsket om å dø. Ønske om selvskading. Jeg tåler ikke den personen som er meg. Det har jeg aldri gjort. Den eneste måten jeg kan fungere til en viss grad er ved hjelp av selvskading. Selvskadingen gjør at jeg overlever. Gjør at verden går rundt og at jeg ikke skader andre.

Jeg er feig. Egoistisk. Lat. Kynisk.

Jeg burde sikkert ikke skrive dette. Burde ihvertfall sluttet med en positiv tone for å være politisk korrekt.

Men det er sannheten slik jeg ser den. Min sannhet. Og da hjelper det lite hva andre mener og hvor mye de vil hjelpe.

Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen

- deilige sår og utslett som aldri forsvinner

- tørr hud ala 70 år gammel dame

- et skjelett som porøs sjokolade(husk at ingenting skriker HOT mer enn et beinbrudd!)

- en konstant uro som fyller hele kroppen(man kan alltids brenne flere kalorier)

- de herlige mageproblemene; for hva er ikke mer glamorøst enn forstoppelse og diare?

- mer hår på kroppen enn på hodet

- hovne lymfekjertler på størrelse med golfballer som gjør at man ser ut som en frosk

- sår hals og tenner med syreskader

- en konstant krig mot kroppen...(som man er dømt til å tape)

PRO-ana folk, go fuck yourself ..!





Denne sangen beskriver godt hvordan ting føles---

Jeg har det ikke spesielt bra og jeg er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å si til meg selv at jeg må holde ut til vurderingsoppholdet...samtidig skal jeg jo være istand til å ta toget ned til Modum også(noe jeg ikke er atm).

Men; all we can do is keep breathing, right?

Oslotur og sånn

Jeg hadde et lite håp om å klare å legge bulimien igjen hjemme. Å få leke "normal" noen dager...Det gikk skeis ganske så fort. Kurset jeg var på var nok ikke helt det rette for meg på dette tidspunktet. Det var absolutt et bra kurs, men tidspunktet var nok bare litt feil... for min del ble jeg bare enda mer forvirra.

MEN, når det er sagt...Til tross for at endel ikke gikk som det skulle, så klarte jeg likevel å ha en veldig bra helg i Oslo!
Jeg sov sinnsykt godt, så bare det i seg selv var herlig! I tilegg var det overraskende godt å ha et fullpakket program. På søndagen var jeg sosial så og si hele dagen, og det var faktisk veldig kjekt :)
(takk til flotte mennesker!)

Det var både inspirerende og godt å se at jeg klarer å gjøre mer enn jeg tror og at jeg ikke har mistet alt av sosiale antenner.

Men har måtte betale for det etter at jeg kom hjem. Har vært totalt utslitt, og egentlig ikke gjort annet enn å spise/spy/sove. Rart hvor fort ting snur og hvor fort depresjonen tar totalt overhånd igjen.
Føles mest for å bare sove frem til vurderingsoppholdet egentlig :P

Men neste uke skal jeg ha matteeksamen som jeg er NØDT til å lese til. Jeg har vært veldig usikker på om jeg bare må kutte den ut fordi hukommelsen og konsentrasjonen er så dårlig. Det er utrolig demotiverende å gjøre masse oppgaver, for så å måtte gjøre alt sammen på nytt hver eneste gang fordi hukommelsen er full av sorte hull...Men pappa kom ned ikveld, og det hjalp veldig med litt drahjelp! Skal også få litt hjelp av en jeg kjenner som er mattelærer, så jeg håper det kan gjøre at jeg klarer å fullføre..Å bestå blir nok ikke noe problem, men jeg vil jo helst ha en grei karakter også:P

Stress

Egentlig ikke stresset mye idag, men merker jeg blir litt stresset nå for jeg tror jeg har fått urinveisinfeksjon igjen :S Må løpe på do hele tiden, og verst om kvelden/natten; kjempegøy med nattog da! Men jeg får ta litt ekstra kveldsmedisin og satse på at det går bra.

Har fått tatt meg en lang tur i den herlige høstluften idag... Virker nesten som om kneet mitt plutselig har blitt bra!

Jeg har så sinnsykt mange ambivalente tanker rundt Modum bad nå. Først ble jeg kjempeglad fordi jeg fikk vurderingsopphold før jul, men jo mer jeg tenker på det, jo mer nervøs blir jeg.

Jeg føler meg ikke klar...Føler meg ikke syk nok, jeg vil ikke legge på meg, jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen(ihvertfall ikke den anorektiske delen). Jeg vil så intenst litt mer ned i vekt at alt annet blir uviktig.


Samtidig er det jo ikke uten grunn at jeg har søkt plass på Modum. Om jeg fortsetter som nå vil jeg verken få et langt eller et spesielt lykkelig liv. Jeg vil mest sannsynlig ikke klare å utdanne meg, ikke klare å få meg en jobb. Jeg vil fortsette isolasjonen, og sikkert bare bli mer spiseforstyrra. Er det virkelig noe jeg vil?
Nei.

Men likevel klarer jeg ikke unngå å tenke at jeg kanskje vil føle meg mer klar og motivert på et senere tidspunkt enn jeg gjør nå. Hvordan skal jeg klare en så tøff kamp når motivasjonen ikke er på plass? Hvordan skal jeg klare kostlister og vektoppgang når jeg ikke vil spise og ikke vil opp i vekt?

Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg ville til Modum i første omgang. Om jeg har følt meg presset til det eller om det har vært helt og holdent mitt valg. Jeg har hele tiden følt at det har vært mitt valg, men samtidig føler jeg ikke jeg har noe valg heller fordi kroppen min ikke orker mer?
Jeg ser jo at å leve sånn som jeg gjør ikke går så mye lengre...men samtidig kan jeg jo ikke forvente å få hjelp og behandling om jeg ikke er villig til å gå opp i vekt?

Du er alvorlig syk, du vet det sant? Sa legen min til meg igår. Reaksjonen min var latter, og et; joda, rent objektivt sett, men sånn egentlig ikke nei.
Det er som om jeg vet det, men likevel ikke skjønner det? Det føles ikke som det angår meg.

Jeg klarer ikke slutte å måle alt i kilo. Jeg er ikke tynn nok, jeg har aldri vært nødt til å ha sonde eller bli innlagt på sykehus; ergo er det ikke egentlig så alvorlig.

Jeg prøver å tenke på hva som kan få meg til å tro på at det er alvorlig. Hva som skal til for at jeg ikke bare "vet" men at jeg også skjønner. Er jeg virkelig nødt til å ende på sykehus før jeg forstår?

Og hvorfor ler jeg det bort?

En stor del av frykten er nok angsten for å mislykkes. Jeg vet liksom ikke helt hva frisk er, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg egentlig vil bli frisk?

Det er nok bra at jeg skal på IKS- kurs, kanskje jeg finner noen svar og blir litt klokere på hva jeg egentlig vil.

Modum bad og sånn

Jeg skal på vurderingsopphold om 18 dager :O

Hatt masse tanker rundt dette idag og hatt planer om skrive et langt innlegg, men jeg orker rett og slett ikke. Overspiste og kastet opp( skal nevnes at det er første gang denne uken(!)) for noen timer siden, noe som endte opp med blodsukker på 2mmol og anfall. Så ja, jeg er sliten, og tror nesten bare jeg får skrive et lengre innlegg imorgen.... Håper virkelig jeg klarer å bruke morgendagen konstruktivt og at jeg får ladet litt opp til osloturen!
(reiser med nattoget :)

Nattinatt <3

lost for words...(?)

Jeg er forvirret. Litt lettet? Vet ikke helt hva jeg skal tro. Det stemmer liksom ikke, men på samme tid, the scale doesnt lie.

Kort sagt; jeg har, etter å ha hatt en periode med svingninger mellom sulting/bulimi; hatt en lengre periode med bulimi(noen uker). Så og si alltid når bulimiperiodene varer så lenge og er sammenhengende så går vekta opp...Det varierer såklart litt, men jeg har flere ganger opplevd at vekta har skutt i været...Føler meg alltid enorm i sånne perioder, er konstant oppblåst og jævlig. Klok av skade har jeg lært meg å holde meg langt vekke fra vekten...Jeg kjenner det på kroppen, og på klærene som gjerne ikke sitter like løst. Har ikke tall på hvor mange ganger vekta både har vist 4 og 5kilo opp...Så når jeg idag ikke klarte motstå trangen til å veie meg, så var det dette jeg forventet. En oppgang...
Jeg kan innrømme at jeg nok har et forvridd syn på kroppen, men jeg har likevel alltid klart å kjenne om jeg har gått opp i vekt...

Når vekten viste det samme som den gjorde for rundt en måned siden(som igjen er den laveste vekten jeg har vært på)så skjønte jeg fint lite.
Hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg har jo kjent at klærene strammer, har jeg ikke? For å ikke snakke om at jeg har overspist ekstreme mengder, pose etter pose...Joda, jeg har kastet opp, men man beholder jo alltid litt? Damen jeg snakket med fra Modum mente at man bare klarte få opp igjen 50% av maten! :O
Men det er jo ikke mulig? Om jeg hadde fått i meg halvparten av det jeg har overspist på i det siste så ville det nok betydd tusenvis av kalorier daglig, noe som hadde garantert at jeg ville gått opp i vekt....

Jeg må innrømme at jeg er ekstremt lettet over at vekten ikke hadde gått opp, men samtidig var det totalt uventet. Føler meg bare enda mer forvirret over kroppen min? Hva skjer?

Hele dagen idag har vært rar. Jeg våknet grytidlig(!)for første gang på lenge, og med en kvalme som bare har blitt verre iløpet av dagen. Nå kjenner jeg mest på at jeg gruer meg til helgen...Føler det er så mye som kan gå galt.
Kunne ønske motivasjonen ville vare litt lengre enn en dag om gangen.
Samtidig har jeg egentlig vært flink idag.
Jeg spiste litt og kastet opp litt; vanligvis ville dette ført til at jeg tenker at jeg har ødelagt alt så jeg kan liksågodt overspise og spy+at jeg alltid føler jeg fortjener å bli straffet(ved å overspise og spy)...

Hjernen(BULIMIEN) jobbet på høygir for å tenke ut en lur unnskyldning til hvorfor jeg trengte å låne bilen til mamma(for å kjøre til butikken).

Men jeg klarte å stoppe opp, klarte å ikke la alt gå til helvete bare fordi noe gikk til helvete. Dette er noe jeg synes er UTROLIG vanskelig...Enten gjør jeg noe ellers gjør jeg det ikke, tenker jeg ofte.
Å snu på halvveien er liksom ikke mulig...
Men joda, idag gikk det!

Problemet er at det føles umulig å se bort fra det faktum at jeg mistet kontrollen en liten stund...Det er like ubehagelig,skummelt og ikke minst skamfullt hver gang.
MEN JEG VAR FLINK. Må bare fortsette å gjenta det for meg selv, litt positiv brainwashing trengs kanskje!(i motsetning til negativ som jeg har holdt på med i årevis...)

IKS til helgen!

Etter å ha vaklet frem og tilbake, og ikke klart å bestemme meg for å reise eller ikke; så tok jeg avgjørelsen; jeg reiser til Oslo med nattoget og skal være der til mandag! Det er litt skummelt, spesielt med tanke på den lange togreisen nedover...Og bare formen og helsen min generelt. Men samtidig hjelper det VELDIG å ha noe å se frem mot. Jeg tviler ikke et sekund på at kurset blir bra. Det som har holdt meg tilbake er at det er DYRT med to netter på hotell+at spiseforstyrrelsen ikke vil la meg reise....også er jeg jo egentlig ikke iform til å reise noen plass. Men samtidig kom jeg frem til at hva er alternativet? Om jeg ikke reiser vil nok all tiden og alle pengene bare gå til bulimien uansett...Så da er IKS-kurs og oslo-tur en MYE bedre investering :)

Jeg har forresten hatt en ganske bra dag. En uvanlig produktiv dag! Jeg føler meg som MEG, og ikke bare som en spiseforstyrrelse. Synes alltid det er litt skummelt med positive ting, tør liksom ikke helt slappe av, går og venter på at ting skal gå til helvetet igjen når som helst.

 

<3

Isolasjon

Jeg er livredd for nære forhold. Det føles farlig.  Når jeg først blir glad i noen, så blir jeg så veldig glad i dem. Jeg føler meg så svak, mister kontrollen. Bryr meg altfor mye. Det gjør for vondt, og jeg vet jeg alltid vil ende opp med å flykte.

Selv om jeg har slitt med at jeg isolerer meg før også, så tror jeg aldri isolasjonen har vært så omfattende som den har vært det siste året. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det ikke hadde vært mange(bortsett fra familien)som hadde merket om jeg ble borte. Det sier jeg ikke fordi jeg har konkrete planer om å forsvinne, men mer for å konstantere fakta. Konstantere hvilken fantastisk jobb spiseforstyrrelsen har gjort for å fjerne enhver positiv innvirkning på livet mitt.
Innimellom, en sjelden gang, så kjenner jeg på lysten til å være sosial...Det får meg ofte til å føle på et slags sinne; hvor ble det av alle vennene? Samtidig skjønner jeg det veldig godt. Livet mitt har stått på pause lenge, men det betyr ikke at alle andres liv gjør det. De lever videre, fortsette sitt eget liv. Det er forståelig.



Det er et uendelig sårbart tema. Et tema jeg har blokkert ute, nektet meg selv å tenke på fordi jeg vet det får meg til å føle meg som verdens mest mislykkede 20-åring....men ikveld kom plutselig alt tilbake. Altfor mange sterke følelser og tanker. De lammer meg.

Rise above this

Denne sangen har betydd utrolig mye for meg de siste årene...Det gjør nesten vondt å høre på den fordi det er mange vanskelige minner, samtidig har den fått meg gjennom så utrolig mye. Husker jeg sang den for full hals når jeg lå på akuttmottaket med brukket ankel. Smerten var helt ubeskrivelig og uutholdelig, men til og med da gav den meg ekstra styrke....

Løftet

Jeg hadde jo lovd meg selv at om ikke ting var blitt noe bedre iløpet av denne uken så skulle jeg be om hjelp. Dette er noe jeg egentlig har tenkt på hver eneste dag de siste ukene...Men skammen og frykten for å få avslag har holdt meg igjen. Jeg har så utrolig lite lyst å være innlagt. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke bør eller kan utsette det mer og at det nok er nødvendig.

Jeg har fått nei før, fått beskjed om at; hvis det blir akutt så kan du gå på legevakten(til tross for at jeg har sagt klart ifra at det har vært akutt 24/7 i flere uker). Å gå på legevakten er ikke et alternativ. Det siste jeg trenger er å komme ned der og bli sendt hjem igjen fordi jeg ikke er suicidal nok ....bli sendt hjem fordi jeg ikke har tatt overdose eller fordi jeg ikke har store, gapende kutt jeg kan vise frem. Det har skjedd før, mer enn en gang.

Men jeg skal ihvertfall holde løftet mitt denne gangen, så får det gå som det går.

Jeg vil ikke dø...

..men jeg vil ikke leve heller. Det er for vondt sånn som det er nå. Dette livet er ikke levbart.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på døden de siste årene. Hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke holder ut mer...Selvskading og piller. Aktiv suicidal? Men likevel ikke. Jeg er livredd for å dø. Jeg vil jo ikke dø sånn egentlig. Men smerten og desperasjonen blinder meg. Når man allerede føler seg presset til det ytterste, når strikken er tøyd så JÆVLIG mye lengre enn man trodde var fysisk og psykisk mulig, når man skriker innvendig etter at kroppen skal gi etter, men alt likevel fortsetter; er det da rart man tenker at man ikke vil leve mer?

Likevel. Når man ser døden i hvitøyet, når man for alvor står på stupet, da griper angsten en. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, bare la meg få slippe hver så snill.

For noen timer siden skjedde noe som bare har skjedd noen få ganger før. Jeg orker ikke gå inni detaljer, det er for ekkelt og intimt og fælt. Men det har ihvertfall med spiseforstyrrelsen å gjøre. Dødsangsten grep meg, jeg trodde for alvor at dette kanskje kunne være slutten. Jeg gråt og ba til Gud og til høyere makter, tryglet om å få slippe, tryglet om hjelp, lovde at om jeg overlevde dette så skulle jeg aldrialdrialdri mer kaste opp.
Jeg forbannet meg selv for hver tanke jeg har tenkt om at jeg vil dø; tenk om det nå faktisk skjer? Jeg mente det jo egentlig ikke!
For å være helt ærlig vet jeg nesten ikke hva som er verst...Det som skjedde, eller det faktum at spiseforstyrrelsen og skammen holdt meg fra å ringe etter hjelp. At til tross for at jeg var livredd og desperat, så kom spiseforstyrrelsens ønsker foran mine egne.

Dette ble et dystert innlegg...Men det viktigste er vel at det går greit med meg nå. Håper den skremmenede opplevelsen kan fungere som motivasjon, samtidig er jeg redd den ikke gjør det....Men jeg har bestemt meg for å gi meg selv en uke, om ikke ting går bedre etter det, så får jeg prøve å be om noen dager innleggelse.

Brevet

Uansett hva jeg skriver føles det liksom som om noe mangler eller blir feil, men jeg fant ut at det får bare bli som det blir. Her er det jeg har skrevet så langt;


Spiseforstyrrelsen nå og forventninger

Å skulle skrive dette brevet har vist seg å bli enn mye større utfordring enn jeg først hadde trodd. Ting kan forandre seg sånn fra uke til uke, og noen ganger fra dag til dag, at det er vanskelig å skulle oppsummere det hele.
Den siste tiden har jeg for det meste svingt mellom to ytterpunkter; bulimiske perioder og "pause"-perioder.

Bulimiske perioder

Bulimiske perioder er veldig tunge. Det føles som om jeg er i full krig, og bulimien bruker maten og kroppen til å skade meg. Som oftest spiser jeg ikke noe iløpet av dagen, mens kvelden/natten overspiser jeg og kaster opp. Dette kan vare i timesvis med så mange "omganger" at jeg ofte mister oversikten. Noen ganger gir overspisingen/oppkasten en slags rus, men ofte føles det mer som en tvangshandling og som en måte å straffe meg selv på. Jeg kan bruke sterk mat, mat jeg ikke liker, mat som er dårlig osv. for at det skal gjøre mest mulig vondt og gi mest mulig ubehag. Bruken av avføringsmidler har også økt den siste tiden. Jeg tar dem ikke for å gå ned i vekt(vet at det ikke har noe for seg)men for å straffe meg selv og for at magen skal bli helt tom igjen fortest mulig.
Overskuddet fysisk eller psykisk til å spise og spy er lik null...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette.

Jeg har store problemer med å forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien. Ergo; jeg hater kroppen. I sånne perioder har jeg store problemer med å dusje o.l fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten, klarer ikke møte "bulimiens tempel".

Etter kraftige runder med oppkast får jeg ofte anfall. Jeg begynner å skjelve, kaldsvette og må bare ligge. Det varierer hvor kraftig anfallene er, men noen ganger blir jeg veldig dårlig, og klarer ikke snakke eller bevege meg.
Etter at jeg er ferdig med rundene mine hater jeg som oftest meg selv intenst. Uansett hvor mye jeg kaster opp føler jeg aldri at det er nok, og at jeg kommer til å legge på meg.  Ting som stjeling av penger, mat osv. som gjør at jeg skammer meg enda mer, og hater meg selv enda mer, er som bensin for bulimien.  Det blir en ond sirkel som jeg ikke klarer å rive meg utav.

"Pause"-perioder

Når bulimien har herjet en stund er jeg som oftest desperat etter en pause. Å spise står for meg som noe negativt, å spise er å skade meg selv. I pause-periodene får jeg en slags pause fra alt det vonde ved å ikke spise. Jo mer jeg spiser jo mer besatt blir jeg av mat, og motsatt. 
Ved å ikke spise slipper jeg å forholde meg til mat i det hele tatt...Jeg får plutselig plass til mine egne tanker i hodet.
Før kunne jeg føle en slags rus av å ikke spise over lengre perioder, men det siste halve året har jeg bare blitt veldig dårlig fysisk. Kort sagt har jeg det mye bedre psykisk, men verre fysisk.

Hver gang jeg har prøvd å lytte til fornuften, prøvd å begynne å spise igjen, så havner jeg som oftest tilbake i bulimiens vold. Det føles ofte som et bevis eller en bekreftelse på at mat er farlig og at jeg må holde meg unna.

Forventninger til oppholdet

Hovedmotivasjonen min er at jeg er lei av å bare overleve; jeg vil leve! Selv om jeg er livredd for mat og for å gå opp i vekt, så er ikke det livet jeg lever nå verdt det.  Jeg er så utrolig lei av å bli overstyrt av spiseforstyrrelsen i allslags situasjoner; jeg vil finne tilbake til meg selv igjen. Bli friskere, kunne slappe av uten å være fylt med uro og gjøre det jeg har lyst til; komme meg videre i livet.

Jeg tror jeg vil trenge mye støtte og hjelp for å klare det, og det er også litt av frykten; at jeg skal bli for avhengig av de personene som hjelper meg. Samtidig tror jeg det er en sjanse jeg er nødt til å ta.
Jeg håper oppholdet kan gjøre at jeg klarer å bryte isolasjonen, komme meg utav depresjonen og etterhvert lære å ta vare på meg selv. At jeg kan klare å gi slipp på det detstruktive en gang for alle, og heller bygge meg selv opp istedenfor å bryte meg ned.

hypoglykemi/føling?

Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden.

Symptomer

Symptomene eller plagene som personer med diabetes får når blodsukkeret blir lavt, kalles føling: svette, skjelvinger, uro, sult, frykt, irritabilitet og hjertebank. Symptomene kan variere fra individ til individ, og de kan også endres med tiden. Ved svært lavt blodsukker – ofte kalt insulinsjokk – kan du virke beruset og få et glassaktig blikk. Dette kan utvikle seg til bevisstløshet og kramper.

Hva skjer?

Sukkeret vi har i blodet kalles glukose, og glukosen er helt nødvendig for at hjernen skal fungere normalt. Ved lavt blodsukker fungerer hjernen dårligere, og tankeevnen og reaksjonshastigheten blir nedsatt. Samtidig forsvarer kroppen seg mot det lave blodsukkeret ved å lage hormoner som får blodsukkeret til å stige. Dette er de samme hormonene – blant annet adrenalin – som det lages mer av når du er sint, irritabel eller redd. Følingssymptomene skyldes en kombinasjon av effekten på hjernens funksjon og effekten av de hormonene som lages.

Fire alvorlighetsgrader

Det er vanlig å skille mellom fire alvorlighetsgrader:
* Lett føling, hvor du kan fortsette med det du holder på med, bare du får i deg karbohydrater.
* Litt mer alvorlig føling, hvor du må avbryte det du holder på med, men klarer deg uten hjelp.
* Alvorlig føling, hvor du må ha hjelp av andre.
* Insulinsjokk, hvor bevisstheten er nedsatt og du ikke klarer å spise og drikke, og andre må overta helt. Gjentatte insulinsjokk kan hos noen føre til redusert hukommelse. Dette er spesielt farlig for små barn. 

Dette høres jo AKKURAT ut som anfallene jeg pleier få! Ble litt satt ut nå jeg...Husker jeg leste såvidt litt om det en gang før og nevnte det for legen min...men hun mente det var pga. lavt stoffskifte jeg fikk symptomene og ikke dette med hypoglykemi. Så slo det litt fra meg. 

Men stoffskiftet mitt er nå blitt for høyt(var for lavt før)uten at anfallene har forandret seg...Så meget tvilsomt at stoffskiftet er grunnen.

I tilegg kommer de nesten alltid i sammenheng med oppkast. Det er jo nødt til å være hypoglykemi? Høres igrunn veldig logisk ut.

Det gir meg endel nye spørsmål...Har jeg allerede hatt flere insulinsjokk med tanke på at jeg noen ganger ikke klarer snakke, føler jeg mister bevissheten osv. under "anfallene"? Kan det være farlig?

Jeg pleier teste blodsukkeret når jeg tar de faste blodprøvene mine, men det har aldri vært urovekkende lavt. Kanskje burde jeg målt det under et anfall for at det skal bli rett?

Dagen

Kinoturen gikk egentlig så bra som det kunne gå! Likte filmen! For å være helt ærlig tror jeg at jeg synes den var enda gøyere enn lillebroren min synes da men, hehe:P Uroen preger så og si alt, men jeg klarte faktisk å rømme litt fra virkeligheten der i kinosalen, og det trengte jeg!(hjalp på at vi hadde de seriøst beste plassene også:P)
Det er litt rart. Til tross for at jeg likte filmen, og flere ganger lo høyt, så følte jeg, og føler jeg meg så uendelig tom...Det er liksom noe som mangler. Men skal prøve å ikke dvele så mye med det, tror broren min hadde det kjekt!

Jeg prøver å komme igang med brevet til Modum. Lage noen setninger av punktene jeg skrev ned igår, men det stokker seg jo bare helt! Jeg klarer det rett og slett ikke. Har prøvd og prøvd og prøvd. Jeg har en ny time med sykepleieren neste uke, håper å få ned noen ord til da. Må sende det seinest på fredag.

Tenker veldig på om jeg skal melde meg på IKS-kurs i november! Er sikker på at det hadde gjort meg godt...Problemet er bare at jeg må bestille tog/fly+hotell...Det er dyrt nok i seg selv, og når formen i tilegg er såpass dårlig, så er det utrolig kjedelig om jeg ikke klarer å reise...Men vurderer å ta sjansen!

Hva skal jeg gå med nå da?

Pappa har kommentert klærene mine flere ganger i det siste....Bare sånne små kommentarer om jeg ikke kan gå med noe annet osv. Men idag hadde han visst fått nok, og sa akkurat hva han mente...At jeg så forferdelig ut, og lignet på ei gammel dame mamma kjenner(som er ekstremt gammel og beinete) og om jeg ikke kunne finne noen andre bukser å gå med...Jeg sa som sant var at jeg ikke har noen bukser som passer(utenom tights, som var det jeg gikk med, og joggebukser). Og han sa jeg burde kjøpe meg noen da...Jeg ble først veldig lei meg...Rett og slett fordi tights er det eneste jeg føler meg noenlunde vel i og fordi jeg har trodd at det ikke ser så aller verst ut. Jeg foretrekker tights(eller joggebukser)fordi de alltid passer og jeg slipper å forholde meg til bukser som sitter løsere/strammere osv. Har også fått det for meg at jeg ser stor ut i dongeribukser ol. til tross for at alle dongeribuksene mine henger og slenger. Jeg vil ikke kjøpe meg ny bukse som passer nå heller fordi det gjør at jeg blir enda reddere for å gå opp i vekt...at buksen skal begynne å stramme osv.

Likevel gikk jeg hjem og skiftet til en av disse dongeribuksene som henger og slenger...For så å gå opp igjen til pappa og spørre om han synes den var bedre...Og det synes han.
Selv om det gikk litt inn på meg med en gang, så er det kanskje pappa sin måte å vise at han er bekymret på? For å ikke snakke om jeg er veldig glad for at noen er ærlig! Føler meg litt dum nå som har gått rundt og sett så fæl ut uten være klar over det...

Mistenker likevel at jeg kommer til å gå fort tilbake igjen til tights, rett og slett fordi jeg ikke aner hva annet jeg skal gå med oO

Sånn ellers så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren idag etter gammelt. Fikk snakket litt om hvordan ting er nå og hva jeg skal skrive i Modum-brevet. Har enda ikke skrevet ferdig brevet, men har i det minste fått ned noen punkt og kommet litt mer igang.

Og så har jeg vært hos kjeveortopeden. Er der seriøst hver uke omtrent fordi det er så mye tull med reguleringen...Vet ikke om det er pga. spiseforstyrrelsen, men jeg har enormt mye tannverk og svære sår i munnen.

Egentlig skulle jeg på legevakten idag fordi kneet mitt bare er blitt mer fucka...Men det var såklart MYE viktigere å spise og spy! For å ikke snakke om at jeg fortjener å ha et ødelagt kne.
Spiseforstyrrelsen overstyrer det meste. Vet ikke om jeg skal gråte eller le...

Jeg er i bulimi-helvete om dagene og det er veldig tungt. Bulimien gjør allslags destruktive ting for å bryte meg ned mest mulig og jeg klarer desverre ikke stå imot. Sliter med endel fysiske ting nå også, så jeg har virkelig null overskudd fysisk eller psykisk til å spise og spy...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette. At jeg ikke har kollapset enda er et mysterium.

Men imorgen skal jeg på kino med lillebroren min og jeg krysser alt som krysses kan og ber til de høyere makter at ikke bulimien fucker ting opp. Jeg vil så gjerne at vi skal ha det kjekt og at jeg kan få lov å leke frisk storesøster noen timer! Det viktigste blir å unngå oppkast frem til vi skal reise, sånn at jeg ikke får anfall eller blir dårlig når jeg skal være med ham...Har fått veldig masse anfall i det siste og det henger nok sammen med oppkast. Det har vært flere ganger før at sånne ting har gått i vasken pga. sykdommen, og da blir jeg så sint og oppgitt! Og så uendelig lei meg fordi jeg ikke kan være den storesøsteren jeg så gjerne vil være...Og ikke minst så hater jeg å ikke kunne holde avtaler. Men det SKAL GÅ BRA :)
Vi skal forresten se Tintin! Pleide alltid se på det når jeg var liten, så det blir nok moro :)

A slow dying flower...

Klageklageklage

Spise-spy
sulte
kvalme
smerte
operasjonssår som ikke gror
hovne føtter
skamslått
smerte
urinveisinfeksjon
forstoppelse
diare
oppblåsthet
smerte
tannverk
hodepine
øresus
sår hals
smerte


Jeg skulle gledelig si ja takk til alt dette i bytte mot å få slippe den psykiske smerten. Men akkurat nå er det dobbelt opp.
Mest sannsynlig strukket et leddbånd or something i kneet også. Responsen til legen i timen på fredag? At jeg skulle komme tilbake om noen uker om det ikke var blitt bedre. Hun gadd ikke se på det en gang!
Det har bare blitt verre og verre, og de siste dagene har jeg vært nødt til å bruke krykker.
Mamma vil ha meg til å gå på legevakten igjen, men jeg har vært der nok i det siste. Dessuten føler jeg jeg fortjener det, because Im disgusting and I hate myself.

Jeg prøver å begynne på brevet til Modum, men det går ikke. Det eneste som står i hodet på meg om dagene er at jeg ikke er syk, men at jeg bare er mislykket. Feig, feit, ekkel, svak. Og det er vel ikke det de er ute etter, et langt brev om hvor fæl jeg er. Motivasjonen er på bunn. Jeg vil bare bort. Vil bare sulte vekk hver minste lille bit av kroppen min. Behovet for å straffe er enormt, og jeg skammer meg intenst for hvert sekund jeg ikke straffer meg selv.
Jeg vil bare grave meg ned og komme tilbake igjen når våren kommer.

Ord

Don't let your mind bully your body into believing it must carry the burden of its worries.

-Atsrid Alauda

legevakten...

igjen ikveld.
Diagnose; kraftig urinveisinfeksjon.
Heldigvis noe som går an å fikse! Mistenker at jeg har gått med det lenge(flere måneder), men det har gått litt i perioder....De siste dagene, og spesielt idag har det vært helt forferdelig. Fått i meg altfor lite væske, men likevel et konstant trykk på blæren og en intens tissetrang...rett og slett.
Jeg har ikke hatt noe vondt, men ville nesten heller hatt det! Har knapt sovet eller klart å slappe av et sekund siste døgnet. Holdt på å klikke for meg tilslutt!
Men nå har jeg fått en tredagers pencilinkur, så jeg satser på at det funker :)

På veien hjem fra legevakten klarte jeg å punktere med bilen.
Kunne ikke vært verre timing :P Begynte nesten grine når jeg venta på at pappa skulle plukke meg opp for jeg måtte så sinnsykt på do og det fantes ikke bebyggelse i mils omkrets omtrent.... Haha, hjelpes.
En ekstremt lang og merkelig dag.

...

Egentlig en bra dag...Hadde faktisk flere positive ting å fortelle. Men så snudde alt, og plutselig virker alle disse positive tingene bare totalt overfladiske og meningsløse. Halv god dag+halv dårlig dag, det burde vel kanskje regnes som en noenlunde OK dag det, sånn gjennomsnittlig? Men hjernen min funker desverre ikke slik.

Ikke fikk jeg brevet jeg skulle få fra Modum heller, det kommer vel imorgen.

Fikk forresten akkurat vite at planene mine for imorgen har gått i vasken. Jeg er sint på meg selv fordi jeg gav meg selv lov til å glede meg. Det var ikke noen BIG deal, men likevel, det var viktig for meg. Vi kan vel ta det igjen seinere... Joda, for all del. Problemet er bare at jeg har forberedt, planlagt og innstilt meg på dette i noen dager nå. Det er ikke "bare å ta en annen dag" sånn som normale folk kanskje gjør...Spiseforstyrrelsen dominerer altfor mye til det. Dessuten trengte jeg det sårt.
Men jeg overlever vel alltids.

Til legen skal jeg ihvertfall imorgen! Fjerne stingene og greier. Spanande.

Tankekjør

Herlighet som ting snur av og til. Jeg har knapt sovet siden mandag. Følelsesmessig er ting roligere...Psykisk er ting roligere, fysisk ikke. Det begynner å bli en trend.
Før når jeg var inne i "pause"-perioder(les; sulting)ble jeg svimmel/sløv og sov mye. Du kan si det ble en slags merkelig rus...Men ikke det siste året. Jeg blir så og si aldri svimmel lengre, og soving kan jeg som oftest se langt etter. Selv om jeg psykisk er mer "avslappet" så blir kroppen ekstremt urolig. Det blir umulig å ligge i ro om nettene, og som oftest blir jeg veldig kvalm. Det eneste som går igjen er kulden. Kulden forsvinner ikke, og idag har jeg frøset sånn at det har gjort vondt.
Samtidig som jeg svetter, jeg fryser og svetter, hvor er logikken?

Det som nok gjorde at tankekjøret ble enda verre var at jeg snakket med Modum idag og fikk vite at jeg mest sannsynlig får brev fra dem imorgen, hvor jeg vil bli spurt om å skrive et personlig brev om hvordan spiseforstyrrelsen arter seg for meg nå.

HVORDAN I ALL VERDEN skal jeg få det til? Det var vel min første tanke. De siste timene har gått ut på å tenke frem og tilbake, og prøve å få litt oversikt, formulere ting. Men det har funket dårlig.
Det er umulig å presse alt ned i en boks. Selv om diagnoser osv. ikke er allverdens, så hjelper det ikke akkurat når det virker som om helsepersonell heller ikke aner hva de skal klassifisere sykdommen som.
Jeg har trodd "bulimi" var det eneste som sto på papiret, men i legevaktens papirer sto det bare "kjent anoreksi og beinskjørhet". Har jeg kjent anoreksi? Når ble det isåfall kjent? Og er det kjent for alle andre enn meg selv?

Å skrive om spiseforstyrrelsen akkurat NÅ skal jeg alltids klare.
Men hva hjelper det når ALT var annerledes for bare en ukes tid siden? Og når ting mest sannsynlig har forandret seg om noen uker? Jeg føler jeg har/svinger mellom bulimi, overspising og tvangsspisinglidelse(og sikkert anoreksi også, men jeg fornekter det fremdeles fordi jeg mener jeg er for "stor") .

Skal jeg skrive om alle de forskjellige delene, de forskjellige periodene, mønstrene? Hvordan i all verden skal jeg få det til? Det virker helt umulig, jeg blir sliten bare av å tenke på det. Aner ikke hvor i all verden jeg skal begynne isåfall! Og hvor mye skal jeg ta med, hvor langt tilbake skal jeg gå?

Jeg får prøve å ikke tenke altfor mye på det(easier said than done!)før jeg får brevet imorgen. Også SKAL jeg sove i natt ellers griner jeg, sånn seriøst. Jeg må ha søvn akkurat nå.

HMm

Hvordan går det?

Ja, si det. Det går på en eller annen måte? Mesteparten av de siste dagene har jeg tilbringt i sengen. Men idag har jeg klart å være våken i 7 timer i strekk, wow, nesten stolt over meg selv.

Jeg føler meg tom og deprimert.

Imorgen har jeg i det minste planer da, så blir nødt å dra meg selv ut av leiligheten noen timer.

And btw, jeg er invitert til bryllup i USA :O Det er bare noen måneder til, så jeg tviler  på at jeg kan reise med tanke på formen...Men uansett, de fleste er litt sjokka over at onkelen min skal gifte seg. Han er meget spesiell(for å si det fint), og de fleste hadde vel trodd han kom til å være evig ungkar. Det første mamma sa var at hun tror han gifter seg for å få Green card...Heh. Må innrømme jeg tenkte i samme banene selv, menmen. Det hadde absolutt vært kjekt å reise til Amerika, men med familituren til danmark i sommer friskt i minnet, vet jeg at jeg IKKE skal reise noen plass med mindre formen skulle få en enorm oppsving. Tvilsomt, but you never know.

Livet er pinefullt og uutholdelig

ATM.

Bulimien har et fast grep. Den bruker alle mulige midler mot meg. Maten og kroppen er favorittene. Bulimien blir maten. Blir kroppen. Maten og kroppen er bulimien.
Til tross for at jeg er mørbanket etter fallet og operasjonen, så er det ikke i nærheten av nok. Smerten jeg kjenner på innsiden, smerten som kommer av å være i bulimiens vold er så intens at ord kan ikke beskrive den. Den fysiske smerten kan ikke bli sterk nok, selv om jeg fortsetter å prøve. Desperasjon.

Jeg klarer ikke forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien.
Jeg hater kroppen. Har ikke dusjet på alt for lenge fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten. Klarer ikke møte bulimiens tempel. HATHATHAT.

Hver dag har vært verre enn dagen før. Hver dag har jeg angret at jeg sto opp.

Jeg vil kutte meg selv opp i småbiter. Jeg vil svelge alle pillene i skapet. Hoppe i elven. Slå i hodet veggen.

SMERTESMERTESMERTE.

Ironien er at bulimien overbeviser meg om at det er den som holder meg i livet, at uten den har jeg absolutt ingenting som holde meg igjen i livet. Samtidig som det er den som dreper meg.

I hate you, dont leave me. Yeah. Right. Jeg aner ikke hvor veien går fremover. Orker ikke tenke så langt. Det eneste vet er at jeg må samle hver minste lille bit som finnes av styrke og rive meg løs.
Alt er bedre enn sånn det er for øyeblikket.

legevakt-dag

Kom akkurat tilbake fra legevakten. Jeg falt når jeg gikk på tur med hunden idag. Han tullet seg litt, sprang frem og tilbake/foran/mellom beina mine, også snublet jeg i ham og falt. Og hylte. Det gjorde dritvondt. Slo skulderen/hodet hardest. Hadde ikke med telefonen, så var nødt til å sjangle meg resten av veien hjem(etter å ligget i veien i ca. et kvarter og hylgrått). Til tross for all smerten, så var det som sto i hodet på meg at; ÅNEI, hvordan skal jeg få spist og spydd nå? Jeg vurderte faktisk seriøst å ikke si noe til mamma og late som om alt var OK, sånn at hun ikke hindret meg i planene "mine"(bulimiens) som var å kjøre på butikken og kjøpe masse spise og spy-mat. Men jeg innså at det var ganske urealistisk. Jeg både blødde, sjanglet og så generelt veldig dårlig ut, så det var umulig å skjule. I tilegg rant tårene som en foss. Egentlig ikke så mye pga. den fysiske smerten, men mest fordi jeg var sint på den dumme kroppen, og fordi jeg ikke kunne spise og spy som planlagt...

Istedenfor butikk-tur, så ble det legevakt-tur til legevakt nr. 1. De mistenkte brudd i skulderen og hjernerystelse, så jeg måtte reise videre til legevakt nr. 2 for røntgen. Etter masse venting og frem og tilbake, så fant de ut at jeg mest sannsynlig ikke hadde noe brudd, men at jeg har forstrekt noen sener/muskler(var ganske i svime, så fikk ikke helt med meg hva de sa). Jeg har vært helt vekke de siste timene...Hatt store problemer med å holde meg våken og skikkelig svimmel. Mamma fikk beskjed om å vekke meg en gang i timen om jeg sovnet. I tilegg måtte jeg holde meg vekke fra tv/pc osv. det neste døgnet. Så ja, burde vel egentlig ikke skrevet dette:P Men når det er sagt, så føler jeg meg MYE bedre nå enn jeg gjorde, så jeg tror det skal gå bra. For å være ærlig angrer jeg på at jeg ikke prøvde å skjule fallet...Trangen til å spise og spy er enorm, og alt annet blekner iforhold.

Faen

Fikk melding ikveld fra to venner jeg ikke har sett på lenge. De skal møtes imorgen, også kom de på den geniale ideen om å reise på besøk til meg i den nye leiligheten. De virket skikkelig giret, skrev de gledet seg osv.

Hva gjør jeg? Jo, jeg skriver at jeg ikke orker besøk. Unnskylder meg.

Prøver å si til meg selv at når noen spør om det er greit at de kommer, så må de også takle å få et "nei".  At jeg har fullt rett til å si nei uten skyldfølelse.
 Men jeg tror ikke på det. Klarer ikke. Føler meg som verdenes største idiot. Egoistisk som ikke bare tar meg sammen og sier at de kan komme. Et dårlig menneske. Trangen til å kutte meg selv opp; straffe, skade; blusser opp for fullt.
Samtidig tror jeg faktisk ikke jeg er istand til å ta meg sammen sånn ting er atm. Jeg så ingen andre løsninger enn å si nei.

Kanskje var dette sjansen jeg hadde til å redde disse to vennskapene. Jeg har "oversett"de fleste forsøk på kontakt de siste månedene...rett og slett fordi jeg ikke orker forholde meg til stort andre enn familien. Nå fikk jeg en skikkelig sjanse til å ordne opp, vise at jeg fortsatt bryr meg. Men jeg orker ikke. Makter ikke. Vil bare gjemme meg. svake menneske.

The bipolar disorder survival guide

Ja,idag fikk jeg en bok i posten. Kort sagt har jeg på en eller annen måte klart å bestille feil. Selv om jeg på ungdomspsykiatrisk avdeling fikk diagnosen bipolar, så ble den fort fjernet når jeg kom over i voksenpsykiatrisk, og jeg har ikke lengre den diagnosen. Noe som er bra siden jeg aldri burde fått den i det hele tatt og jeg rett og slett ikke har/er bipolar eller har noen gang vært det. 

How can you distinguish between early warning signs of bipolar mood swings and normal ups and downs?

What medications are available, and what are their side effects?

What should you do when you find yourself escalating into mania or descending into depression?

How can you get the help and support you need from family members and friends?

How can you tell your coworkers about your illness without endangering your career?

The book is filled with practical advice and straight talk, helping a person tackle bipolar disorder and reclaim their life.

Jeg har bladd litt i den, og kommer nok til å lese litt, men den kommer nok ikke til å funke som en selvhjelpsbok for meg(siden min problemstilling er litt annerledes).
Derfor tenkte jeg å høre om noen som leser bloggen kanskje er interessert i boka? Det er jo litt for gale at denne boken har reist halve verden rundt for så å bare samle støv i bokhyllen min(den skal visst være veldg bra!), så om noen er interessert så bare gi en lyd, så kan vi ordne det!:)

Sånn ellers så går nå dagene sin gang. Jeg har fått streng beskjed om at jeg er nødt til å få i meg næring om operasjonssåret skal gro, noe som passer anoreksiens planer om faste osv. (pga. at jeg ikke kan trene)meget dårlig. Så kort sagt har jeg vel egentlig bare latt bulimien få lov å styre litt. Det er den eneste metoden jeg føler jeg har akkurat nå for å få i meg næring. Joda, jeg kaster opp, men man vil jo alltid beholde litt uansett...Så totalt sett får jeg i meg mer nå vil jeg tro enn om jeg hadde fulgt den anorektiske ruten. Det er en rute som frister veldig fordi jeg føler på et stort behov for en "pause" fra mat og alt, i tilegg til et stort behov for å ha kontroll. Det er en smule kaotisk i topplokket, og jeg vet egentlig ikke helt hvem som sier hva...Men jeg har hatt verre dager.

Har ringt Modum nesten hver dag uten å få tak i den rette personen. Men fikk i det minste lagt igjen en beskjed idag, så forhåpentligvis blir jeg oppringt imorgen og får vite litt mer om når jeg kan forvente å få komme på vurderingsopphold.

ALIVE

Det ble ekstremt mye styr frem og tilbake idag, men fikk meg til sykehuset tilslutt, og  det ble operasjon! Var mye mer avslappet når jeg fikk narkosen enn sist, så det gikk greit. Var skikkelig ekkelt første timen etter at jeg våknet. Ekstremt mye ubehag. Tror jeg gikk litt inn i panikkmodus fordi jeg fikk skikkelig flashback til tiden etter at jeg knakk ankelen. En liten stund var jeg tilbake dit, og ble minnet om hvor grusomt det var. Så det ble mye gråting og angst og det føltes uutholdelig. Men det går mye bedre nå. Tror jeg er over det verste. Begynner sånn smått å få følelse i foten igjen, og vil nok få litt smerter etterhvert, men det skal jeg alltids holde ut.

Jeg må bare dele noe som skjedde etter at jeg kom inn på operasjonsrommet. Mens jeg lå der og folk gikk rundt og ordnet ting, så leste den ene operasjonssykepleieren opp høyden og vekten min; for så å si; Ojoj, den høyden også den vekten da! xx kg og 180 cm! Du skulle virkelig vært modell du! Synes du ikke hun skulle blitt modell?(spurte hun den andre sykepleieren)
Jeg ble rett og slett bare målløs. Men hun stoppet ikke der; neida, hun måtte si BMI-en min også, for så og si; Også DEN BMI-en da, du kunne jo blitt supermodell og du!

også gjentok hun det endel ganger...

Det kan såklart være denne sykepleieren ikke hadde fått med seg at jeg hadde spiseforstyrrelser eller noe, men synes likevel det var VELDIG unødvendig :S Pappa skjønte ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, det var jo et kompliment! Men alt overfokus på vekt plager meg, og å få høre sånne ting når man er undervektig og egentlig trenger å legge på seg(sånn i teorien ihvertfall) det hjelper ikke. Hun mente det nok bare godt, men uansett.

Skal helsepersonell si sånne ting? Jeg bare lurer...

Operasjon

Imorgen reiser mamma og jeg innover til sykehuset. Er fremdeles litt usikkert om det blir operasjon eller ikke pga. såret som ikke er 100% grodd og at formen generelt er dårlig pga. spiseforstyrrelsen. Men vi reiser ihvertfall innover, så får vi se hva som skjer. Jeg har ventet lenge nå, så håper virkelig det blir noe av....Såret tviler jeg på blir noe bedre enn det er(med tanke på at det har vært likt det siste året), og formen, vel den blir nok ikke spesielt mye bedre så lenge jeg er så spiseforstyrra.
Sånn sett har det ikke noe for seg å utsette det en måned eller to.

Samtidig er jeg NERVØS. Ikke for operasjonen i seg selv, men for narkosen. Har bare hatt narkose en gang før, og det gikk ikke så veldig bra. Fikk panikkangst rett før jeg sovnet og når jeg våknet var jeg totalvrak både psykisk og fysisk. Huff. Men det må jo til...Forhåpentligvis vil denne operasjonen gjøre at jeg kan bli helt bra igjen i foten! I desember er det to år siden bruddet, så det er på tide!

Flørter du med Ed?

In the beginning, when Ed knocked on my door, I opened it wide for him to come on in. He always promised that he would stay just a little while. But, it was never that way. I did not tell Ed to leave, so he would stay as long as he wanted and then walk out the door leaving my home in a wreck and me feeling worn out, depressed, and hopeless. I would vow to never let him in again. The next time he knocked, I would always think, "This time will be different." But it never was.

(utdrag fra boken "Life without Ed" av Jenni Schaefer)

Kjenner du deg igjen? Kanskje flørter du med Ed? Eller kanskje dere er i et forhold, eller til og med gift?

Jeg har ved tidligere anledninger vært såvidt innom dette med personfisisering når det gjelder spiseforstyrrelsen. Det har funket overraskende effektivt sammenlignet med andre ting jeg har prøvd ut. Men fordi jeg aldri har møtt terapeuter eller folk i helsevesenet som kan noe særlig om dette, eller som har vært positive til ideen, så har det liksom aldri blitt til at jeg har løpt løpet helt ut.
Men så kom jeg over denne boken. Etter å ha lest mange anbefalinger, så bestilte jeg den for en stund siden fra ebay. Begynte å lese i den på lørdag, og jeg ble rett og slett GLAD av det jeg leste. Ikke bare tok boken for seg mye av det samme jeg har erfart på egenhånd med personifisering før, men den tok det også videre, og hadde mange eksempler og forslag som gjør at jeg får mer og mer sansen for denne terapiformen.

Kanskje er det ikke det rette for alle, men jeg vet ihvertfall veldig godt at jeg har stort behov for å konkretisere ting. I tilegg har jeg stort behov for å komme meg utav offer-rollen, som jeg lett kan ha tendenser til å falle i når jeg ikke klarer å skille spiseforstyrrelsen fra meg selv. Da kommer tanker om at jeg er svak, ødelagt, feig osv.og at det spiseforstyrrede blir bare enda et bevis på det, og at jeg liksågodt kan legge meg ned og gi opp fordi jeg klarer aldri noe uansett.

De siste dagene har jeg skrevet mye dagbok og snakket høyt med "Ed"(som forresten er et navn på spiseforstyrrelsen om det er noen som ikke har skjønt det :P). Og jeg merker hvor utrolig mye "enklere"(altså, enkelt er det ikke, men ja)det er å feks ikke overspise/spy når jeg tenker at det er Ed som kommer og vil tvinge meg til å gjøre disse tingene, ifh. til om jeg tenker at; åh, nå har jeg lyst å overspise og spy, men jeg kan ikke.

Boken fokuserer mye på å behandle spiseforstyrrelsen som et forhold mer enn en sykdom eller diagnose.

Jeg var i et heller tvilsomt forhold med en fyr som ikke var helt god for et par år siden, og det er helt utrolig hvor mange lihetstrekk det faktisk er(!)

Det viktigste i første omgang er å klare å skille mellom hva Ed(den misbrukende partneren) vil og hva det faktisk er JEG vil. Jeg merker at jeg i mye større grad enn før klarer å høre når det er Ed som er på fare. 
Men jeg har likevel store problemer med å høre MIN stemme. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at stemmen hans har gradvis vokst seg større og sterkere iløpet av de siste årene.
Samtidig har min stemme blitt lavere og lavere, og i lengre perioder har den gjemt seg langt, langt inne fordi Ed har fått lov til å jage den vekk.

Akkurat som i et forhold med en misbruker(psykopat?)så er det vanskelig å bryte løs. Man føler seg avhengig av partneren, ser ikke for seg et liv uten, og har gjerne et elsk/hat-forhold til vedkommende.
Han har jo positive sider også! Han kan jo være snill av og til! Jeg er ingen uten ham! And so on....

Jeg brøt forholdet jeg hadde for to år siden ganske brått. Idag er jeg utrolig takknemlig at jeg ikke virret meg enda lengre inn i nettet hans. Allerede på den korte tiden fikk han en enorm kontroll over meg, og selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg vekke fra ham, så fortsette han å kontakte meg gang på gang. Han visste akkurat hva han skulle spille på for å få meg til å svare. Og jeg svarte, mange ganger. Desverre. Men heldigvis, kanskje det var skjebnen, kanskje jeg hadde englevakt, ting kom i veien hver gang vi avtataltes å møte igjen. Etterhvert som tiden gikk mistet han små biter av kontrollen han hadde over meg, uten at jeg egentlig merket det selv. Jeg synes bare det var vondt og jævlig og tenkte på han hele tiden. Jeg hadde en enorm usikkerhet om jeg gjorde det rette, til tross for at alle rundt meg sa det var rett og at jeg innerst inne også visste det. I en lang stund lekte jeg med tanken på å gå tilbake. Klarte ikke slå det fra meg. Selv om jeg visste han ikke var bra for meg, så var det noe ved ham jeg ikke kunne gi slipp på.

For et par uker siden leste jeg en bok som heter " Jeg elsker deg og finner deg uansett". Den er basert på en sann historie om ei jente som fikk livet sitt ødelagt av kjæresten(og ettehvert eksmannen)som forfulgte henne, aldri lot henne være i fred, og på et tidspunkt også holdt på å drepe henne.
Jeg ble fysisk dårlig. Jeg var ikke forberedt, ikke i det hele tatt. Begynnelsen av historien hennes var helt lik forholdet jeg hadde. Hun beskrev følelser og hendelser som jeg har gjemt aller lengst inne. Ting jeg aldri har klart å sette ord på til et levende menneske, og egentlig ikke for meg selv heller. Følelser og hendelser som var så skremmende likt det jeg hadde opplevd at jeg ble intenst kvalm og måtte legge fra meg boken.
Samtidig klarte jeg ikke slutte der heller, jeg måtte fortsette å lese. Jeg tror jeg er glad for at jeg leste hele. Det gjorde vondt, men samtidig var det en ekstrem god påminnelse og bevis på at jeg valgte rett ved å kutte ham ut. Såklart kan ingen vite om det samme hadde skjedd med meg, som skjedde med henne. Men med tanke på alle likhetstrekkene tror jeg ikke det er urealistisk.

Nå ble det kanskje en liten avsporing, men det jeg ville få frem er at jeg tror det kan være slik med spiseforstyrrelsen også. Jeg håper at jeg en dag kan lese en bok om spiseforstyrrelser og prise meg lykkelig over at jeg ikke er DER lengre, akkurat som jeg priste meg lykkelig over at jeg ikke har kontakt med Ham lengre etter den boken.

Jo mer konstant jeg var i avvisningene mine, jo større avstand skapte jeg. Og det er jo egentlig løsningen? Med spiseforstyrrelsen også mener jeg. Det er jo såklart veldig mer komplekst enn som sådan, men jeg føler absolutt jeg er et steg i riktig retning.

Men nok filosofering nå! :P Idag har jeg vært på legekontoret og fått bekreftet at Modum søknaden ble sendt på fredag! YES! Håper på svar iløpet av uken. Ellers så prøver jeg å gå litt bort fra det å telle oppkastfrie dager, eller jeg prøver i det minste å gi meg selv en klapp på skulderen for de små seierne også. Har bare hatt en overspising/oppkast-runde siden torsdag! Prøver for harde livet å fokusere på det, istedenfor å fokusere på smellen søndagskveld:P

Ikveld blir nok utfordrende. Jeg skal sitte barnevakt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det aleine, men Ed blir nok med på lasset gitt. Det er triggende å sitte barnevakt hos søsteren min fordi jeg har overspist og kastet opp der før, så de "magiske" grensene har blitt trukket over(og vel så det)flere ganger. Men jeg har med meg masse å distrahere meg med, så jeg har virkelig ikke tid til sånt tull(Ed, gå og heng deg please)
I tilegg tror at ved å ikke bare love meg selv, men også skrive det her, så vil det være enklere å holde løftet om å gjøre det jeg kan for å finne MIN stemme og ikke hør på Ed sine ønsker.

Tror det kan bli bra jeg :)

Sånn tilslutt vil jeg bare dele en liten dialog fra "Life without Ed":
(fra en time med gruppeterapi)

Lori: Yeah, I just relapsed today.
Dawn: But you're getting yourself back on track, right?
Lori: Well, um, not exactly
Dawn: Why not? You should treat your relapse just like a leak in your roof.
Lori: I have no idea what you're talking about.
Dawn: A relapse is just like a leaky roof. When you have one, you have to do something about it immediately. Sitting around feeling bad about it won't do you a bit of good.

Ny uke

Snart ihvertfall! Det går litt bedre. Tror jeg, håper jeg. Tør ikke helt skrive det, men jo, ting er ihvertfall litt mindre jævlig enn de var.

Jeg holder fast i ny uke og mandagsillusjonen for alt det er verdt(og prøver å ikke bry meg om spiseforstyrrelsen som skriker at jeg er dømt til å mislykkes).

Faktum er at jeg både har vunnet og tapt kamper denne helga. Men alt i alt har jeg vunnet mer enn jeg har tapt, og det er vel det viktigste?

If you're going through hell...

keep walking?

Men hva om man synker i kvikksand og har null krefter igjen?

Det går ikke bra.  Det går jævlig. Spiseforstyrrelsen, borderline, depresjon, selvskading. Alt på en gang. Jeg har ikke brukt selvskading(i form av kutting)noe særlig siste året. Jeg har heller ikke vært akuttinnlagt siden før sommerleiren ifjor. Selv om jeg ikke har følt særlig mye mestring over dette, så kjenner jeg likevel på et nederlag nå når jeg nærmer meg tilbake i gamle baner. Jeg har ingen interesse av å gå tilbake dit, samtidig føles livet så vondt og uutholdelig at jeg ser ikke andre utveier enn å bruke de få verktøyene jeg har for å holde meg i live. Problemet er at disse verktøyene bare gjør meg dårligere på lengre sikt. Men det er umulig for meg å tenke på lengre sikt akkurat nå. Bare å tenke en uke frem er overveldende og intenst deprimerende. Jeg holder ikke ut dette livet lengre.

Det hjelper ikke akkurat på at legen enda ikke har klart å sende den manglende dokumentasjonen til Modum. Alt infoen hun trenger har faen meg lagt i hyllen hennes siden 14.september! Er det så jævla vanskelig å putte det i en konvolutt og sende det? Samtidig er jeg forbanna på meg selv. At jeg aldri lærer. Naive idiot. Kan ikke stole på noen andre(kan forsåvidt ikke stole på meg selv heller, men det er en annen sak...)

FAEN.

Ta meg vekk herfra. Fra alle. Fra meg selv. Fra alt.