Gi slipp på det som har vært?

Behandlingen jeg går i nå baserer seg på kognitiv atferdsterapi. Det er i stor grad fokus på det konkrete, det som skjer her og nå og på å forandre handlingsmønstre.

Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.

Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.

Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs! 

Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.

Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.

Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?

Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?

Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.

Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.

Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø. 

Den følelsen unner jeg ingen.

Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.

Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.

Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.

Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.

Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.

Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).

Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?

Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.

Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.

Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.

For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.